På øya Runde utenfor kysten av Møre og Romsdal har sjøfugl problemer. Unger dør og fugler flytter nordover. Det er som oftest den særpregede lundefuglen som trekkes fram, selv om andre arter er mer i fare.

Forskere på klima, plankton, fisk og fugl forsøker å forklare sammenhengen mellom klimaendringer og økosystem. Men det er mange ledd fram til fuglen, og mye som kan påvirke.

– Klima er et felt med mye usikkerhet. Et økosystem er et virvar av komplekse sammenhenger, sier Dag Hessen, biologiprofessor ved Universitetet i Oslo som forsker på klimaendringer og økosystemer.

Teoriene er mange. Havtemperaturen stiger, men er det menneskeskapt global oppvarming, naturlige temperatursvingninger, fiske eller en rekke andre faktorer til lands og til vanns som er viktigst for fuglene? Havforskere og fugleforskere har en hang til å vektlegge ulike forklaringer.

• Les også: Lundefuglens unger dør på grunn av matmangel

– Feltet er i tillegg politisk. Forskningens mål er å være objektiv, men jeg tror samtidig forskerne ubevisst blir påvirket av eget verdisyn. Det er nok også årsaken til at vi har ulike favorittforklaringer, sier Hessen.

– Jeg har et engasjement for miljøet. Det tror jeg påvirker hva jeg forsker på, og kanskje også ubevisst hvordan jeg tolker funn, utdyper han.

Angrer på utsagn

Aftenpostens klimaserie tok for seg endringer i sjøfuglens liv langs norskekysten og la vekt på negative konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer. Forskning.no-redaktør Nina Kristiansen reagerte med å si at avisa driver kampanjejournalistikk. Journalist Ole Mathismoen mener han presenterte usikkerheten til forskerne.

Hvordan står det til med forskernes egen presentasjon?

Hessen uttalte seg i Aftenposten-saken, og angrer på en formulering.

– I videopresentasjonen sa jeg at det som skjer nå, uten tvil er koblet til klimaendringer. Det var unyansert, og det må jeg ta på min kappe.

– Årsakssammenhengene er vanskelige å kartlegge. Noen vil si at temperaturendringer i havet er den viktigste årsaken til at sjøfugl forsvinner, andre at det bare er én av mange, sier Hessen.

– Egentlig skulle ethvert utsagn avsluttes med at det er usikkert, men vi forskere blir beskyldt for å ta for mange forbehold, og det er av og til fristende ikke å pakke alt inn i «kanskje».

Usikkerhet er kjedelig stoff. Også forskerne kan fristes til å formidle mer enn det de vet, tror Hessen.

• Les også: Mindre klimausikkerhet

– Vi må kunne si at noe er sannsynlig, men være varsomme med å si hva som er sikkert. Det er en hårfin balanse. De fleste forskere har nok strukket konklusjonene litt langt en gang.

Jan Gunnar Winther, direktør ved Norsk Polarinstitutt, har ikke inntrykk av at forskerne lar seg rive med og formidler mer om konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer enn det de vet.

– Klart det er en utfordring å presentere usikkerhet. Det kan jo hende at man bruker litt store ord og sier noe som man etterpå tenker at ikke er helt presist.

– Men jeg tenker at det skyldes arbeidsuhell, ikke en bevisst skjev framstilling. Forskerne ville gjøre seg selv en bjørnetjeneste dersom de framstilte funnene sine tendensiøst.

Engasjement kan påvirke

I tillegg til at klimaforskningen er preget av svært kompliserte sammenhenger, er klimafeltet politisk.

Forskere fra noen fagfelt blir stadig anklaget for å være styrt av politisk overbevisning. Kjønnsforskerne har fått gjennomgå.

Når kjønnsforskeren snakker om sosiale betydninger av kjønn, er de fleste klar over at det er basert på tolkninger.

Men når realisten banker knyttneven i bordet, regner folk i større grad med å få presentert sannheter, tror Hessen.

– Men dette er ikke eksakt vitenskap, og redskapet er ofte komplekse statistiske analyser. Disse analysene kan sannsynliggjøre, men sjelden bevise. Typisk kan vi forklare kanskje halvparten av endringene i økosystemet.

– Forskningens mål er å være objektiv, men jeg tror samtidig forskerne ubevisst blir påvirket av eget verdisyn. Det er nok også årsaken til at vi har ulike favorittforklaringer, sier Hessen.

– Jeg har et engasjement for miljøet. Det tror jeg påvirker hva jeg forsker på, og kanskje også ubevisst hvordan jeg tolker funn, utdyper han.

Helge Drange, professor ved Bjerknessenteret, har ikke inntrykk av at klimaforskere er mer politiske enn andre forskere.

– Det er ikke et problem om noen forskere er engasjert i den ene eller andre retningen. Men hvis mange går i samme retning, kan det være et problem, sier han.

– Jeg synes det viktigste er hvordan omverdenen oppfatter troverdigheten til forskningen. Det å miste troverdighet er det verste som kan skje. Hvis folk tror at forskningen er aktivisme, har vi tapt.

– Det betyr ikke at man skal sitte på kontoret og stirre i gulvet. Det er minst like bekymringsfullt om forskere ikke formidler den kunnskapen de har, at ingen tør å si noe.

– Må våge å mene

I viktige spørsmål som klima må forskere våge å ha en mening, sier Hessen.

– Angsten for ikke å moderere seg nok, gjør at en del aldri sier noe. Hvem skulle være mer meningsberettiget enn en som tross alt har forsket på feltet?

– Kan forskere være aktivister og samtidig uttale seg som fagfolk?

– Det er stor forskjell på å være aktivist og forsker. På den andre siden er det mange forskere som klager over at det alltid er organisasjonene som uttaler seg om klima. Da må man tørre å mene noe selv. Men man skal ikke bli en agitator, sier Hessen.

Winther ved Polarinstituttet høstet sterk kritikk fra andre forskere da han planla å legge ut på padletur til Nordpolen for å formidle at isen smeltet. Både fordi han brukte offentlige midler til et tokt uten forskning, og fordi han dro på en årstid da det uansett er mindre is på polen.

• Les mer: Klimaformidling med kajakk

Men han kjenner seg ikke igjen i aktivistbegrepet.

– Jeg skulle formidle forskningen vår på den turen. Vi snakker mye om det hos oss, at vår troverdighet avhenger av nøktern og faktabasert informasjon. Samtidig tror jeg at utradisjonelle måter å formidle kunnskapen på er viktig, sier Winther.

Etter kritikken lot han likevel være å gjennomføre turen.

– Jeg ønsket ikke at det skulle bli et problem med troverdigheten til institusjonen.

– Skremselspropaganda

Leif Nøttestad er seniorforsker ved Havforskningsinstituttet. Han forsker på fisk. Nøttestad mener formidling om klima noen ganger kan virke som skremselspropaganda heller enn kunnskap.

– Det blir formidlet for lite om betydningen av naturlige klimasvingninger i forhold til menneskeskapte endringer. Det kan bli direkte misvisende. Vi vet ikke nok ennå, kunnskapsgrunnlaget er nok mindre enn vi tror.

– Hvis du er blant de første som kommer med ny kunnskap, får du ofte høre at det er skremselspropaganda. Men det kan heller bety at forskningen går framover, vi vet mer nå, sier Drange.

– Dessuten modererer klimaforskere ofte farene, jeg har selv bidratt til å avkrefte at golfstrømmen vil stoppe opp.

Global oppvarming har blitt en populær forklaring på mange endringer i naturen, mener Drange.

– Jeg synes at noen drar sammenhengene for langt, særlig om lokale endringer eller endringer som skjer på kort tid, sier han.

Også Hessen mener klimaforklaringer er in.

– Det er en tendens til at man putter inn klima når man ser noe man ikke kan forklare.

– Bidrar du selv til det?

– Det kan jeg ikke utelukke. Men jeg prøver å være påpasselig med å påpeke usikkerheten.

Kan forskerne spekulere?

Når forskere skal uttale seg om hva klimaendringer gjør med naturen og økosystemet, beveger de seg ofte litt utenfor sitt eget fagfelt.

Dessuten kan forskningsresultater tolkes på ulike måter, og de er bare skritt på veien mot en større forståelse.

– Hvis jeg blir spurt i et intervju hva funnene betyr, og som går ut over hva jeg forsker på, tenker jeg at folk forstår at jeg kommer med spekulasjoner, sier Drange ved Bjerknessenteret.

– Kanskje jeg bør si at her stopper forskningen, og dette er det jeg tror. Men hvis man sier det hver gang, blir det kjedelig.

– Så da sier du ikke at du ikke vet?

– Det er jo glidende overganger her, vi må tørre å formidle ut over den kunnskapen vi har. Men alt skal være kunnskapsbasert, og selvsagt ikke ha en skjult agenda, sier han.

Men det er ikke alle som synes forskere skal snakke om det som ligger utenfor deres eget fagfelt.

– Jeg synes noen klimaforskere uttaler seg om det meste – for dem er klima forklaringen på alt, sier Nøttestad ved Havforskningsinstituttet.

– Det er bedre om de som faktisk forsker på artene snakker om dem, de har ofte mest relevant kunnskap om hvordan arter tilpasser seg klimaet. Men det er viktig med tverrfaglig samarbeid, sier han.

Det blir snevert om forskere bare skal uttale seg om sitt eget, smale felt, synes Dag Hessen.

Han har ikke selv forsket på sjøfugl, men han forsker på økosystemer i havet og støtter seg på andres forskning.

Forskere må tørre å konkludere, mener han.

– Men når vi tolker langt ut over det vi har kunnskap om, kan det gli over i å misbruke professortittelen.

Nøttestad mener formidling om klima noen ganger kan virke som skremselspropaganda heller enn kunnskap.

– Det blir formidlet for lite om betydningen av naturlige klimasvingninger i forhold til menneskeskapte endringer. Det kan bli direkte misvisende. Vi vet ikke nok ennå, kunnskapsgrunnlaget er nok mindre enn vi tror.

– Hvis du er blant de første som kommer med ny kunnskap, får du ofte høre at det er skremselspropaganda. Men det kan heller bety at forskningen går framover, vi vet mer nå, sier Drange.

– Dessuten modererer klimaforskere ofte farene, jeg har selv bidratt til å avkrefte at golfstrømmen vil stoppe opp.

Global oppvarming har blitt en populær forklaring på mange endringer i naturen, mener Drange.

– Jeg synes at noen drar sammenhengene for langt, særlig om lokale endringer eller endringer som skjer på kort tid, sier Drange.

Også Hessen mener klimaforklaringer er in.

– Det er en tendens til at når man ser noe man ikke kan forklare, putter man inn klima.

– Bidrar du selv til det?

– Det kan jeg ikke utelukke. Men jeg prøver å være påpasselig med å påpeke usikkerheten.

Artikkelen er oppdatert 24/5-19