Kamskjell er foreløpig et svært eksklusivt produkt, og i Norge selges det nesten utelukkende skjell som er sanket av dykkere, for ca. ti kroner stykket. - Det er et stort underskudd av kamskjell på verdensmarkedet, og salget kan antakelig økes betraktelig uten at prisene faller. Men hvis dette skal bli et virkelig stort produkt internasjonalt, må vi bli i stand til å produsere kamskjell til fem kroner stykket med fortjeneste, sier førsteamanuensis Peter Hovgaard ved seksjon for akvakultur, Høgskulen i Sogn og Fjordane (HSF).

HSF har en sentral rolle i et omfattende samarbeidsprosjekt som går ut på å finne enklere og mer effektive metoder for produksjon av kamskjell. Både fylkeskommuner, private interesser, Norges forskningsråd, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim og andre aktører langs kysten fra Rogaland til Trøndelag er inne i bildet.

- Vi forsøker blant annet å gå nye veier i produksjonen av mat til kamskjellene. Hittil har det vært mest vanlig å dyrke importerte, tropiske alger som skjellmat, men disse artene kan bare dyrkes i laboratorier og må ha en vanntemperatur på 20 grader celsius eller mer. Laboratoriealgene er ømfintlige og blir lett angrepet av sopp og bakterier, og produksjonen er både avansert og komplisert, forklarer Hovgaard.

Naturlig og robust metode

- Vi forsøker isteden å utvikle en mer naturlig og robust metode som kan styres av folk uten universitetsutdanning. Dette gjør vi ved å dyrke lokale alger som vokser naturlig i fjorden her ute, sier Hovgaard og peker utover en høstkald Sognefjord fra HSFs akvakulturstasjon på Skjer utenfor Sogndal.

- De lokale artene trives også ved lave temperaturer, og de skal gjøre det mulig å produsere kamskjell billigere og mer effektivt enn ved bruk av “laboratoriealger”, sier Hovgaard.

Hovgaard forteller at erfaringene med de “innfødte” algene foreløpig er svært gode. HSFs akvakulturstasjon har to store dyrkingskar med vann fra Sognefjorden, hvor algene Skeletonema og Chaetoceros har formert seg så kraftig at vannet ser ut som en grønnaktig suppe. Det hele ser ganske tvilsomt ut for et menneskeøye, men Skeletonema og Chaetoceros er omtrent den beste maten et kamskjell kan tenke seg. Dessuten er algene veldig effektive produsenter - de har en delingstid på bare ca. 30 timer, og det betyr at Hovgaard og kollegene hans kan høste nesten halvparten av dyrkingskarets innhold hver eneste dag.

Ingen enkel sak

Det er ingen enkel sak å produsere kamskjell. Delikatessene må dyrkes fra yngelstadiet opp til en størrelse på 4-5 cm, før de settes ut i fjorden for å vokse videre til en markedsstørrelse på 10 cm.

Kamskjelloppdrettet i Norge tar utgangspunkt i arten stort kamskjell (Pecten maximus), som vokser best på dyp mellom 10 og 30 meter. Innsankingen må foreløpig skje med dykkere, men dette vil bli både for dyrt og for risikabelt hvis kam- skjellnæringen skal vokse seg stor.

- Derfor er SINTEF-miljøet i ferd med å utvikle en robot som kan rusle rundt på bunnen og sanke voksne kamskjell mer eller mindre på egen hånd, forteller Hovgaard.

I slutten av juli mottok HSFs akvakulturstasjon et parti 1,8 millimeter store kamskjellyngel fra klekkeriet Scalpro A/S i Øygarden utenfor Bergen. I klekkeriet hadde yngelen vokst opp på en diett bestående av importerte tropiske alger. Til tross for diettendringen på HSFs akvakulturstasjon, har kamskjellene vokst til snaue sju millimeter på bare to måneder.

- Vi må nok ha skjellene ca. et halvt år til før de er store nok til å settes ut i fjorden. Veksthastigheten er for øvrig en av de tingene vi skal kartlegge i forskningsprosjektet vårt, forteller Hovgaard. Målet er å få dem opp i 15-20 millimeter før de settes ut i fjorden i kurver.

På bunnen eller i kurver

Irske skjelloppdrettere har allerede dyrket kamskjell på liknende måte i noen år, men forsøket ved HSFs akvakulturstasjon er det første i sitt slag i Norge. - Vi gjorde noen preliminære forsøk i fjor. Dataene fra de forsøkene dannet grunnlag for søknaden til Forskningsrådet, forklarer Hovgaard.

Ellers i verden ligger land som Japan, Kina og USA langt fremme når det gjelder kamskjelloppdrett. - Japanerne har en stor fordel, fordi de kan få tilstrekkelige mengder yngel rett og slett ved å sette ut yngelsamlere i havet. Kanskje kan vi komme dit i Norge om noen år også, hvis yngelmengden i fjorden øker fordi det er satt ut store mengder kamskjell, antyder Hovgaard.

HSFs akvakulturstasjon har konsesjon både for forskning, undervisning samt produksjon av marin fisk og settefisk av laks og ørret. Stasjonen har en sentral plass i HSFs treårige studium i akvakultur, som er Norges største på høyskolenivå. Siden 1987 er ca. 200 studenter uteksaminert fra høyskolen. På akvakulturstasjonen får studentene erfaring med både laks, ørret, torsk, steinbit, piggvar, hyse, kveite, blåskjell, kamskjell og østers.

Overømfintlige målemetode

Ett av de store prosjektene som er i gang ved stasjonen, gjelder en kartlegging av giftinnholdet i blåskjell. Resultatene bekrefter blant annet noe Peter Hovgaard har hevdet lenge, nemlig at de målemetodene som er i bruk for å påvise gift i blåskjell, er altfor følsomme. - Blåskjellene er rett og slett ikke så giftige som målemetodene har vist, sier Hovgaard.

- Den såkalte musetesten som har vært brukt hittil, går ut på at giftstoff fra blåskjellene ekstraheres med kloroform eller eter. Deretter skilles giftstoffet ut og sprøytes inn i bukhulen på mus, noe som fører til at giften kommer direkte inn i blodbanen. Men dette gir en mye sterkere giftvirkning enn om giften skulle havnet i magesekken, som jo er det normale. Minst ett og antakelig flere av de aktuelle giftstoffene brytes nemlig ned av enzymer i tarmen hos mennesker, men musene dør hvis de får sprøytet dem inn i bukhulen. Derfor samarbeider vi med Norges veterinærhøgskole i Oslo om et stort prosjekt som har som målsetning å løse disse problemene, forteller Hovgaard.