En stein som faller oppfører seg ganske forutsigbart: Den fortsetter å falle til den ligger på flatmark. Mye av det samme gjelder snøskred, i all hovedsak fortsetter også snøen nedover til tyngdekraften stopper den.

Forskere ved Norges geologiske undersøkelse, i samarbeid med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), har derfor kunnet kartlegge hvor slike skred og fall kan skje. 

For den tredje typen skred vi har i Norge, jordskred, har problemene tårnet seg opp for forskerne som skal fortelle oss hvor de kan inntreffe.

– Jordskred er mer uforutsigbart, men likevel må vi finne ut av hvor de kan treffe, og vi må vite hvor omfattende de i verste fall kan bli. Jordskred skjer jo sjelden, men de kan ha veldig alvorlige konsekvenser når de først inntreffer, sier Lena Rubensdotter, forsker ved NGU i Trondheim

Hun er en del av teamet som nesten er ferdig med det norske aktsomhetskartet for jordskred.

– Så hvor løsner skredet, hvor bredt blir det og hvor langt blir det? Det har vært ekstremt vanskelig å modellere.

Vann gjør jordskred skumle

Jordskred, enkelt forklart, er et skred der løsmasser som jord og grus løsner og sklir nedover bratte skråninger.

– Jordskred skjer bare der det er bratt nok og der det faktisk er løsmasser som kan skli ut, men det er også avhengig av vann. Det er det som er så vanskelig å forutsi, sier Rubensdotter.

Vann finnes nemlig både som snø og som regnvann, og både hvilken type vann det er og hvor mye som kommer påvirker jordskredsfaren.

– Jordskred er veldig avhengig av hastigheten når snøen smelter, og av nedbøren når det kommer regn. Hvor mye som kommer, og hvor raskt det kommer teller inn. Det er veldig vanskelig å modellere. Dessuten er det også vanskelig å si hvor skredet vil havne når det først starter, sier forskeren.

Trestamme kan lage nytt løp

Mens en stein stort sett fortsetter å falle til tyngdekraften stopper den, vil vannet i et jordskred gjøre det mer uforutsigbart. Er det lite vann, slik at skredet for det meste består av fast jord, kommer det kortere enn hvis det er så mye vann i skredet at jordmassene blir til gjørme.

– Dessuten er det ikke bare jord i skredet, men også stein og trær og annen vegetasjon. Hvis et tre legger seg på tvers i løpet og blokkerer et jordskred, kan det bygge seg opp løsmasser og så kan skredet plutselig bryte gjennom og ta en helt annen vei, sier Rubensdotter.

– Da blir det kaotisk, og det er det som kan være så skummelt og vanskelig å forutse.

Årelang kartlegging av jordskredhistorie

Et aktsomhetskart kan sammenlignes med et elgskilt langs veien: Det betyr at det kan gå et skred i området, men ikke at det kommer til å skje, eller når. 

For å lage et slikt kart over jordskred må du vite noe om høydeforskjeller i landskapet – altså hvor det er bratt nok til at noe kan skli ut. Dessuten må du vite hva som ligger av løsmasser på bakken. I tillegg må du ha informasjon om nedbørsmengdene i området, i hvilke former nedbøren typisk kommer, og også om vann fra andre områder kan tenkes å renne inn i området.

– Kartet er basert på en tostegs datamodell. Den første delen skal fange opp hvor et skred kan starte, og den andre skal vise hva slags utfall det kan få, hvor stort skredet vil bli.

– For å finne startpunktene har jeg sittet i et år, til og fra, og kartlagt hele Norge etter hva slags jordskredsaktivitet vi har sett i området tidligere. Det blir en slags oppsummering av helningsgrad, klima og alle de andre faktorene, for det er mer sannsynlig at det går nye jordskred der det har gått skred før.

Dårlig oppløsning gir usikkerhet

Årsaken til at arbeidet tok så lang tid er ikke bare at Norge er et langstrakt land. Også datamaterialet – bakgrunnskartene som viser løsmasser og høydeforskjeller – var vanskelig å jobbe med.

Kartene var nemlig ofte gamle og for grove til at forskerne kunne si nøyaktig hva som fantes i området kartet viste.

– På de gamle helningskartene var det ofte slik at et område på 25 ganger 25 meter ble vist som ett punkt. Det er for dårlig oppløsning, da er det umulig å se om området skjuler en skråning der det er bratt nok til at et skred kan starte, sier Rubensdotter.

Et område på 625 kvadratmeter kan være definert som bart fjell, eller som en ganske slak bakke, men innenfor det punktet kan det likevel finnes 100 kvadratmeter med grus og jord i en bratt skråning. Der kan det lett rase ut, og det kan starte et jordskred.

– Kartverket har oppdatert en del av de kartene, slik at vi nå har punkter tilsvarende 10 ganger 10 meter. Det er egentlig god nok oppløsning, men problemet er bare at 10-meterspunktene ofte bare er en oppdeling av de gamle 25-meterskartene – det er ikke nødvendigvis slik at noen har vært i felt og sett på området på nytt, påpeker Rubensdotter.

– Da er vi like langt. Faktisk kan det være verre, for de punktene kan gi en illusjon om at kartene viser detaljer det ikke er i stand til. Det kan gi en falsk trygghet når et område kartlegges som trygt.

• Les mer om det: Dårlige kart og kartkunnskaper kan være farlig

Komplisert matte og feltkontroll

Hodepinen for Rubensdotter og kollegene Luzia Fisher og Knut Stalsberg var imidlertid ikke over der. I tillegg til å finne nøyaktige nok data over landet, måtte de få de dataene inn i en modell som kan regne ut jordskredsfaren. Og hvordan modellerer du noe som per definisjon er uforutsigbart?

Løsningen ble å se til utlandet, og dessuten videre nitidig arbeid i bratte norske fjellsider.

– Sveits har hatt gode data lenge, så vi tok modellverktøyene de hadde utviklet og forsøkte å tilpasse dem til testområder rundt Tromsø og på Otta, forteller Rubensdotter.

La oss si at du nå vet hvor et jordskred kan komme til å starte, for eksempel i fjellsiden over Otta sentrum. Det neste er å finne ut av hvor skredet vil ta veien – selv når du tar høyde for tømmerstokker som kiler seg fast, og enorme nedbørsmengder i tiden før skredet som har gjort jorda til gjørme.

– For hvert punkt nedover hele fjellsiden måtte vi regne ut hva sannsynligheten var for at skredet skulle bevege seg videre til alle de forskjellige punktene i nærheten, sier forskeren.

I et rutesystem betyr det at ethvert punkt er i kontakt med åtte andre punkter, som igjen er i kontakt med åtte nye – og så videre. Ikke overraskende krever en slik sannsynlighetsberegning en hel masse datakraft.

– Det tok lang tid. Og etter det måtte vi i tillegg finne ut av hvor skredet ville stoppe. Det har med friksjon å gjøre – et skred med lite vann i seg har høyere friksjon med et som nesten har blitt til en elv på grunn av alt vannet. Så vi satte inn forskjellige friksjonstall, og regnet ut hvor raskt skredet maksimalt kunne bli, og hvor langt det dermed maksimalt kunne nå, forklarer Rubensdotter.

– Så var det ut i felten igjen, sammenligne med de faktiske forholdene og sporene vi så etter tidligere skred, og så forsøke å justere modellen igjen og igjen.

Skal ta høyde for verste fall

Resultatet av seks år med datainnsamling, modellering, utregning og hodekløing er nå i ferd med å ende i et kart der mulige skredsoner er tegnet inn som blå faner i landskapet. De dekker områdene der det er en sjanse at et jordskred skal kunne havne.

– Vi skal se på worst case-scenarioer, altså hvor ille det kan bli i verste fall. Det betyr at vi kommer til å dekke mer enn det som kommer til å skje, men målet er at vi ikke skal dekke så veldig mye mer enn det.

Blir kartene for konservative, kan nemlig områder som egentlig er trygge bli klassifisert som skredfareområder – og da får kommunene en hel masse restriksjoner på hva som kan bygges i området.

– Kan ikke vente på perfekte kart

Alle problemene til tross - kartene er stort sett klare og vil bli overlevert til NVE i løpet av sommeren. De gir ikke en perfekt beskrivelse av terrenget, men det er så godt som det er mulig å gjøre det i dag, forteller Rubensdotter.

– Vi har hele tiden feltkontrollert resultatene fra modellene, og fått luket ut en del problemer, men det er fortsatt litt som henger igjen.

– Et problem er for eksempel såkalte flomskred, altså jordskred som begynner i et elveleie eller bekkefar fordi vannet begynner å dra med seg løsmasser fra breddene. Der trenger det ikke være like bratt for at et skred skal starte.

Det betyr at et område som på kartet er definert til å være for flatt til at det er skredfare der, likevel kan ha en viss risiko for skred i tilfelle det renner inn masse smeltevann. Den delen av skredfaren er det nå NVE som skal ta videre.

Geologer fra NGU er stadig ute og samler inn nytt datamateriale til norske kart. Etter hvert vil derfor jordskredskartet kunne oppdateres og finjusteres, slik at det identifiserer de faktiske farene mer presist.

– Vi skal likevel gjøre ferdig det kartet vi har i dag og publisere det, med reservasjon om at vi nok ikke har med alle flomskredsområder. For samfunnet er det bedre å lage noe som kan brukes enn å vente til alt er perfekt, sier Rubensdotter.

–––
(Forsidebilde: Curt Fredén, SGU)