Fattige forurenser for rike

Fattige land produserer varer for rike land. Men regnskapet for CO2-utslipp tar ikke hensyn til varehandelen, kun til produksjonssted. Et mer rettferdig CO2-regnskap kan gi kompromiss i klimaforhandlingene.
19.3 2010 05:00


Fabrikkområde i Kina. (Foto: iStockphoto)

Stadig flere forskere setter fokus på hvordan den rike delen av verden skyver sine CO2-utslipp over på fattigere land.

Ifølge en fersk amerikansk undersøkelse kan et forbruksbasert CO2-regnskap bidra til en mer rettferdig fordeling av ansvar mellom produsenter og konsumenter.

23 prosent

Den nye amerikanske analysen viser at hele 23 prosent av de globale CO2-utslippene, eller 6,2 gigatonn (milliarder tonn) CO2, stammer fra produksjonen av varer som selges på det internasjonale markedet.

Først og fremst handler det om eksport fra Kina og andre voksende markeder - til forbrukere i rikere land. I Kina alene knyttes 1,4 gigatonn CO2-utslipp til forbruk i andre land og regioner.

Dermed er det en stor strøm av CO2-utslipp som følger den internasjonale handelen.

Dette reflekteres ikke i den gjeldende måten å beregne landenes CO2-utslipp på, som begrenser seg til å se på hva som slippes ut innenfor landenes egne grenser.


Den største strømmen av handel relatert til CO2-utslipp gikk i 2004 fra Kina til USA, Europa og Japan. Strømmen fra Russland til Europa og fra Midtøsten til EU og USA var også signifikant. Det samme gjelder handelen mellom USA og EU. (Figur: Steven J. Davis og Ken Caldeira)

Bak den nye analysen står Steven J. Davis og Ken Caldeira ved Department of Global Ecology, Carnegie Institution of Washington i USA.

Rammeverk for kompromiss

Det har vist seg vanskelig for rike og fattige land å komme til enighet om en felles global klimapolitikk.

- Det kan være en mulighet for kompromiss dersom man plasserer noe av ansvaret for utslippene på sluttforbrukerne, sier Steven Davis i en pressemelding fra Carnegie Institution for Science.

Sammen med Caldeira har han funnet ut at i noen rike land, som Sverige, Sveits, Østerrike, Storbritannia og Frankrike, er mer enn 30 prosent av de forbruksbaserte CO2-utslippene importert fra utlandet.

- Individene som nyter godt av en produksjon burde bære noe av ansvaret for de tilknyttede utslippene. Likevel redegjør nasjonale registreringer, som de årlige innrapporteringene til FNs rammekonvensjon om klimaendringer, bare for utslippene som skjer innenfor statsterritorier, skriver Davis og Caldeira i sin rapport.

- Vil nok hjelpe mye

De mener at et forbruksbasert regnskap for CO2-utslipp gir grunnlag for etiske argumenter for at de rikeste landene – som forbruker det meste av utslippene og har størst evne til å betale – bør lede an i det globale arbeidet med å begrense utslippene.

Glen Peters, forsker ved CICERO, er enig i at CO2-beregninger som tar utgangspunkt i forbruk kan bli nyttig i forhold til klimaforhandlinger.


Glen Peters.

- Det vil nok hjelpe mye dersom rike land sier at ”Ja, mye av vår vekst henger sammen med eksport til våre land, vi erkjenner dette og ser at det er et problem”.

- Istedenfor at rike land gjemme seg brak dataene og unngår temaet, sier han.

Rikdommen i den velstående delen av verden er ikke bare grunnlagt på to hundreår med forbrenning av fossilt drivstoff, den opprettholdes også nå av utslipp produsert i utviklingsland.

- Det er som å rydde i egen bakgård ved å hive søppelet over til naboen, sier Glen Peters ved CICERO.

- Det holder ikke bare å konstatere at utviklingsland får stadig større utslipp, om man ikke ser pådriverne bak utslippsveksten. Økt forbruk i rike land er en svært viktig årsak til at utslippene i land som Kina stiger, sier Peters.

Dyp uenighet

Under FNs klimakonferanse i København i desember 2009 kom på nytt rapportene om dyp mistillit og uenighet mellom rike og fattige land.

Utviklingslandene argumenterte med at de rike landene presser fattige land til større utslippsreduksjoner, men ikke viser nok vilje selv til å kutte sine utslipp.

På den andre siden rettet rike land anklager mot Kina, om at landets delegater trenerte og kuppet forhandlingene.

Kina forhandlet sammen med svært fattige land, flere med minimale utslipp. Det på tross av at Kina i 2007 passerte USA, og nå er verdens største CO2-utslippsnasjon totalt sett, ifølge data fra US Energy Information Administration.

Per innbygger

Dette bildet endrer seg riktignok etter hvilke tall man velger å ta utgangspunkt i. Dersom vi ser på CO2-utslipp per innbygger kommer Kina bedre ut.

USAs utslipp per innbygger er nemlig fortsatt 5-6 ganger høyere enn Kinas, ifølge en studie fra 2008, utført av Maximillian Auffhammer og Richard T. Carson, og publisert i tidsskriftet Journal of Environmental Economics and Management.

Rapporten advarte om at dersom Kina ikke endrer sin energipolitikk radikalt, vil landets utslipp av klimagasser bli flere ganger større enn utslippskuttene som gjøres av rike land under Kyotoprotokollen.

- Hvor mye forbruk er nok?

Innfallsvinkelen med å føre CO2-regnskap ved å se på hva som faktisk foregår av forbruk i de enkelte land kan medføre at verdens rike land må gå mer i seg selv.


Kjøletårn til et kullkraftverk i Kina. (Foto: iStockphoto)

- Dette perspektivet betyr at man må stille spørsmål ved hva slags forbruksmønster de rike landene har. Hvor mye forbruk er nok? spør Peters ved CICERO.

Sammen med Edgar Hertwich, professor ved Institutt for energi- og prosessteknikk ved NTNU, har Peters jobbet mye med disse problemstillingene.

- Peters og Hertwich har ledet an innen denne forskningsretningen, og har kommet med viktige bidrag på feltet, sier Davis ved Carnegie Institution i en e-post til forskning.no.

- Bør ta større del av ansvaret

Peters minner om at den internasjonale handelen faktisk vokser raskere enn verdens bruttonasjonalprodukt, og at utslippene som transporteres over landegrensene blir stadig større.

- Den nye amerikanske studien viser at rike land bør ta en større del av ansvaret enn fattige land, sier han.

Peters understreker at han ikke syns det er noe galt med internasjonal handel i seg selv, men at når man ser på CO2-utslippene, flyttes ansvaret med handelsmønstrene.

- Rike land risikerer å lure seg selv ved å fokusere på territorielle utslipp mens karbonfotavtrykkene deres vokser. Målet for klimapolitikken bør være å redusere karbonfotavtrykket, ikke å redusere de territorielle utslippene, kommenterer Hertwich ved NTNU.

Mer rettferdig

Selv om tankegangen vinner frem i de akademiske miljøene, har den bare så vidt begynt å røre på seg hos enkelte styresmakter og politiske institusjoner. Det er likevel mye som tyder på at perspektivet vil bli viktig i tiden som kommer.

- På dette stadiet er det stort sett bare forskere som har gjort forbindelsen til forbruk, sier Peters ved CICERO.

Han nevner likevel noen få eksempler på styresmakter som har begynt å gjøre slike beregninger. Ett eksempel er styresmaktene i Storbritannia som har bestilt flere undersøkelser av denne typen.

Forskningsrapportene herfra viser at de territoriale utslippene i landet går ned, mens utslippene knyttet til forbruk går opp.

Som en konsekvens foreligger et forslag om å endre britenes klimamål fra å handle om produksjon og utslipp innen egne landegrenser, til også å omfatte forbruk.

Når det gjelder de nordiske landene har Nordisk ministerråd lyst ut forskningsmidler til en studie av såkalte klimaavtrykk på global basis.

I dag har de fleste rike land større CO2-utslipp knyttet til forbruk enn til produksjon, med unntak av noen land med en stor sektor for utvinning, for eksempel gruvedrift, olje- eller gassutvinning – som Norge, Canada og Australia.

Ifølge Peters er ting i ferd med å endre seg også for de rike landene som har balanse i CO2-regnskapet i dag, fordi forbruket endrer seg raskere enn produksjonen.

- Vi forventer at over tid vil også disse landene ha større CO2-utslipp knyttet til forbruk enn til produksjon, sier han.

- Begge tilnærminger har verdi

Han vil likevel ikke karakterisere den ene utregningsmetoden for CO2-utslipp som bedre enn den andre.

- De ulike måtene å regne på gir forskjellig type informasjon, og begge tilnærmingene har en verdi. Det er viktig med begge synspunktene, sier Peters.

Forbrukstilnærmingen er vanskeligere og mer arbeidskrevende enn den territorielle produksjonstilnærmingen, og krever mer data.

- Derfor er dette noe man kanskje ikke skal gjøre hvert år, men for eksempel annethvert år.

Dersom man bare baserer seg på utregninger ut fra territoriell produksjon, betyr det at rike land kan fortsette å øke sitt forbruk ved at produksjonen foregår i andre land.

- Fattige land blir urettferdig behandlet i det nåværende utregningssystemet, sier Peters.

- Kina må ta sin del

Samtidig advarer han fattige land mot å gå for langt i å bruke denne argumentasjonen.

- Det bør ikke bli slik at fattige land sier ”Vi produserer for dere, så vi behøver ikke kutte i våre utslipp”.

- Når vi ser på hvor store utslippskutt som trengs, er det klart at alle land må gjøre det de kan. Rike land må gjøre mer, men det betyr ikke at fattige land ikke skal gjøre noe, sier Peters.

Han bemerker også at det egentlig er feil å plassere et land som Kina i samme kategori som for eksempel Malawi, når det gjelder fattigdom.


Edgar Hertwich. (Foto: Ned Alley)

- Kina er ganske rikt i forhold til mange andre land. Kina må ta sin del av ansvaret, sier Peters.

Peters og Hertwich publiserte studien Carbon footprints of nations i fjor. På samme måte som den nye amerikanske analysen, er dette en internasjonal analyse av ulike lands karbonfotavtrykk. Import inkluderes, mens eksport trekkes fra.

Studien ble publisert i tidsskriftet Environmental Science and Technology journal hvor den også ble kåret til fjorårets beste politiske studie. Prosjektet har en egen nettside, hvor du selv kan beregne karbonfotavtrykket til forskjellige land.

Referanser:

Steven J. Davis og Ken Caldeira; Consumption-based accounting of CO2 emissions; PNAS mars 2010, doi: 10.1073/pnas.0906974107.

U.S. Energy Information Administration: International Energy Statistics, Total Carbon Dioxide Emissions from the Consumption of Energy

Auffhammer, Maximilian and Richard T. Carson. 2008. Forecasting the Path of
China’s CO2 Emissions Using Province Level Information
. Journal of
Environmental Economics and Management. 55(3): 229-47.

Edgar G. Hertwich og Glen P. Peters: Carbon Footprints of Nations: A Global, Trade-Linked Analysis; Environmental Science & Technology; 2009; 43 (16), ss. 6414-6420; juni 2009; DOI: 10.1021/es803496a

Lenker:

International Energy Agency Statistics: CO2 emissions from fuel combustion, 2009 edition (PDF)

SSB: Utslipp av klimagasser, nasjonale tall

CICERO: Verdens karbonfotavtrykk

CICERO: Får pris for utregning av karbonfotavtrykk

NTNU: Carbon Footprint of Nations

Edgar Hertwich: Carbon Footprint – Updated

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg.

Annonse