Kreativ, proaktiv

UNDER RADAREN: Alle vil ha kunnskapssamfunnet. Jeg vet ikke, jeg.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no/forskning.no)

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom forskning, samfunn og filosofi.

Norge, som et moderne kunnskapssamfunn, må legge forholdene til rette for at forskningen får best mulige vekstvilkår og blir til fordel for samfunnet som helhet.

Forskning og utdanning av høy kvalitet vil bidra til bærekraftig utvikling, verdiskaping og velferd.

Sitatene ovenfor er hentet fra arbeidsprogrammet til SV og handlingsprogrammet til Fremskrittspartiet.

Floskelen bærekraftig avslører kanskje at det siste sitatet  kommer fra SV. Men begge sitatene har samme budskap: Kunnskap gir velstand.

Fyordet

Blar du i stillingsannonser, finner du flere av kunnskapssamfunnets floskler: Proaktiv, kreativ, resultatorientert, lærende, nyskapende.

Den egenskapen som kunnskapssamfunnet etterspør, kan sammenfattes med ett av våre få gjenværende fyord: Intelligens.

Slik som andre fyord, har intelligens fått sine omskrivninger: Ressurssterk, oppegående.

For meg blir angsten for fyordet bare et tegn på at mange er overdrevent opptatt av intelligens.  Ikke rart, når selve framtidsvisjonen for Norge er hjerneindustri.

Proaktive, kreative, endringsvillige. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Middels ikke bra nok

Men hvor intelligent er egentlig denne framtidsvisjonen? Hva med alle de som verken er proaktive, kreative, resultatorienterte, lærende eller nyskapende?

De aller fleste er jo middelmådige. Det ligger i selve definisjonen av ordet. Det finnes til og med en skala for slikt - IQ-skalaen. Midtpunktet ligger på 100.

En IQ på 100 er ikke godt nok for kunnskapssamfunnet.

Hjulslagerne

For mange år siden var jeg på en reportasjereise til det tidligere Øst-Tyskland. Jeg intervjuet stasjonsmesteren i byen Neubrandenburg, nordøst for Berlin.

Han fortalte at før Die Wende, murens fall, var flere enkle sjeler ansatt i staben hans. Med uniformer fra Deutsche Reichsbahn gikk de rundt og slo på hjulene til vognene for å høre etter sprekker.

Hva gjør disse enkle sjelene i dag? Jernbanen er også blitt proaktiv, endringsvillig og kreativ.

Sprekkdannelser i hjulene til lyntog oppdages med ultralyd. Oppgaven kan ikke betros enkle, sidrompede sjeler.

Stasjonsmesteren ga meg et viktig spørsmål å tenke på: Var det ikke bedre for hjulslageren å ha et yrke, en uniform, en verdighet i et sidrompet østblokkland, framfor et liv på trygd i det proaktive, forenede Tyskland?

Vernet bedrift

Hjulslageren trasket rundt mellom ugras, rustne skinner og nedslitte jernbanevogner i en virkelighet fjernt fra vår.

Likevel trasker hjulslageren midt i blant oss. Foreløpig er han ganske usynlig, men det blir flere og flere hjulslagere, også i det kreative, proaktive Norge.

Næringslivet er nemlig i ferd med å bli en vernet bedrift. Men det er ikke arbeidstagerne som vernes mot en tøff virkelighet.

Det er bedriftene som vernes mot hjulslagerne. Og stadig flere kan bli satt på porten.

Ikke plass til hjulslagerne

Paul Chaffey i kunnskapsbedriftenes NHO-forening Abelia sier det slik i Aftenposten 20.september:

Et økende behov for fleksibilitet kjennetegner både arbeidstagere og arbeidsgivere. (…) Norge trenger en strategi som sikrer at vi til enhver tid har en arbeidsstokk med så relevant og høy kompetanse som mulig.

En reportasje i Aftenposten dagen før peker i samme retning: Norsk industri flagger produksjonen tilbake fra Kina og andre lavkostland.

Men de nye norske fabrikklokalene har ikke plass til hjulslagerne. Vårt konkurransefortrinn er nemlig effektivitet, automatisering og spesialkompetanse.

Dobbeltliv

I Norge lever hjulslagerne et merkelig dobbeltliv. I arbeidstida føler mange at de blir presset av harde krav. Noen sykmeldes og trygdes.

Når arbeidsdagen er slutt, blir de samme frustrerte hjulslagerne til nådeløse forbrukere.

De krever det beste av det beste, og klager straks høyteknologien eller den personlige servicen ikke er perfekt.

Stilltiende overenskomst

Det samme dobbeltlivet fantes ikke i det tidligere Øst-Tyskland, skal jeg tro en bok jeg leste for noen år siden.

Her skildret forfatteren en stilltiende overenskomst mellom kunder og ansatte: Ekspeditøren i jernvarehandelen avslutter lunsjen i ro og mak på bakrommet mens hun lar kelneren vente på skruene sine.

Til gjengjeld finner ekspeditøren seg  i at kelneren serverer lunken suppe i restauranten samme kveld.

Rufsete trivsel

Denne konsekvente og avslappede holdningen møtte jeg også under reportasjeturen til Neubrandenburg.

Her drev en gruppe idealistiske kvinner en kafé for oppsagte hjulslagere og andre tapere.

Kvinnene fortalte om livet i det tidligere DDR. Det offentlige rommet var goldt, men folk møttes hjemme hos hverandre. Her slang de beina på bordet og hadde det bra i sus og dus.

Kvinnene fortalte også at de hadde besøkt Vest-Tyskland i de tidene. De hadde grøsset ved synet av de striglede hagene og velstelte husene. Takke seg til rufsete trivsel i en gråbeingård.

Skrålende motsetning

Jeg griper meg selv i å tenke: Er en slik livsholdning faktisk mer intelligent enn jaget etter kunnskapssamfunnet?

Tanken næres av en erfaring jeg dessverre har gjort litt for mange ganger: Jo høyere folk skråler om idealer, desto dårligere står det egentlig til.

Jo mer høystemt moralisme, desto mer lummerhet i mørke kroker. Jo sterkere rop om solidaritet, desto mer egoisme.

Jo mer snakk om å være proaktiv, kreativ, resultatorientert, lærende og nyskapende, desto mer middelmådighet.

Er det intelligent å presse folk til å spille kreative, proaktive og endringsvillige marionetter? Og gir det best resultater?

Musikeren spiller musikk

I 2001 intervjuet jeg en av pionerene bak objektorientert programmering, tidligere Apple fellow Alan Kay.

Han er også jazzgitarist, og ga meg et godt sitat: En musiker snakker ikke om å mestre et instrument. Musikeren spiller musikk.

Kreative folk snakker ikke om å være kreative. De finner på ting.

Sjuskete utskudd

Oftest finner de på feil ting til feil tid. Men en sjelden gang klaffer det.

I boka The Ultimate History of Video Games forteller forfatteren Steven Kent om et utskudd av en 18-åring som troppet opp i lokalene til spillprodusenten Atari på midten av 70-tallet.

Ingeniøren som fikk ansvaret for å lære ham opp, klaget: Hva galt har jeg gjort for å fortjene dette? Fyren er sjuskete og skummel. Han vet ingenting om elektronikk.

Det sjuskete og skumle utskuddet fikk en ubetydelig jobb på gølvet. Han het Steve Jobs.

For hver Steve Jobs finnes det ti tusen utskudd som aldri blir annet enn sjuskete. Men de skriver seg også inn i livets fargerike historiebok.  Den skiller ikke mellom genier, middelmådige og sidrompede, enkle sjeler.

All verdens hjulslagere vandrer også videre langs gjengrodde skinner, og finner noen rustne hjul å slå på. En dag vil kanskje en av dem høre en ny og vakker klang.

Lenker:

Høyere utdanning og forskning, SVs arbeidsprogram

Fremskrittspartiets handlingsprogram (se side 72)

Fra ord til handling! Debattinnlegg av Paul Chaffey, Aftenposten 20.9.13

Steven Kent: The Ultimate History of Video Games: From Pong to Pokemon

Powered by Labrador CMS