Fra forskningsmiljøene. En artikkel fra Institutt for samfunnsforskning

Juksemaker eller kunnskapsløs?

– Det finnes akademiske kulturer der kildehenvisninger fungerer mest som pynt. Da er det ikke lenger godt å vite hva som er et rykte og hva som er forskningsbasert kunnskap, mener førsteamanuensis Ole Bjørn Rekdal.
28.10 2009 05:00


(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Det finnes en pussig, men svært utbredt teori om at sauer ikke kan svømme på grunn av en lekkasje i bakenden som gjør at de fylles av vann og drukner.

Førsteamanuensis Ole Bjørn Rekdal ved Høgskolen i Bergen ble først kjent med teorien gjennom sin sønn som hadde fått høre den på sommerleir. Litt senere, under en forelesning om kildehenvisninger, dukket historien opp nok en gang.

– Dette poenget er kanskje litt komisk, men illustrerer en langt mer alvorlig sak: At feilaktig bruk av kilder og unøyaktige kildehenvisninger kan gjøre eventyr og rykter om til vitenskapelige sannheter, mener Rekdal.

Ifølge Rekdal henger dette sammen med hvordan vi, både som individer og i flokk, håndterer kildene våre.

Slike historier egner seg godt som underholding i et middagsselskap, men hører ikke hjemme i forskningen.

– Dessverre finnes det akademiske kulturer, med tilhørende tidsskrifter og forlag, hvor det er allmenn aksept for at kildehenvisninger fungerer som lite mer enn pynt, eller i beste fall et mer eller mindre tynt alibi mot beskyldninger om manglende kreditering.

Slurv og unøyaktighet i system

Ifølge Rekdal er dette slurv og unøyaktigheter satt i system. Resultatet blir at etterprøvbarheten svekkes, og leseren får problemer med å skille mellom rykter og synsing, og forskningsbasert kunnskap.

– Dette skaper utmerket grobunn for masseproduksjon av vandrehistorier i vitenskapelig forkledning.

– Prinsippet om at man skal legge til rette for etterprøvbarhet innebærer blant annet at kildehenvisninger skal være nyttige, nøyaktige og fullstendige, slik at vi kan finne tilbake til byggeklossene som er blitt brukt.

– Når man ikke klarer eller gidder å få til dette, befinner vi oss i et landskap hvor det ikke lenger er godt å vite hva som er et rykte og hva som er forskningsbasert kunnskap, sier Rekdal

Juksemaker eller kunnskapsløs?

Gjennom media er vi blitt kjent med flere spektakulære plagiatsaker innen akademia. Problemet er å avdekke hvorvidt den tiltalte studenten bare er kunnskapsløs, eller en juksemaker.

– Tallene for gjennomførte sanksjoner er forbløffende lave i forhold til medieoppslagene om plagiat de siste årene, og det er god grunn til å tro at årsaken har en sammenheng med prinsippet om at tvilen skal komme den tiltalte til gode, mener Rekdal.

Tar etter rollemodeller


“Førsteamanuensis Ole Bjørn Rekdal.”

I mange tilfeller mener Rekdal det er god grunn til å undersøke om ikke enda et element av usikkerhet bør introduseres til forsvar for studenter som beskyldes for plagiat.

– Plagiat er en ekstrem form for dårlig henvisningspraksis, og noen av mediesakene vi blir indignert over dreier seg egentlig kanskje bare om en klønete eller overdreven variant av det de har sett sine lærere, professorer og andre rollemodeller gjøre.

– Skal man ta plagiat-problemet ved roten, er det god grunn til å begynne opprydningen på benken hvor anklagerne sitter, avslutter Rekdal.

Referanse:

Ole Bjørn Rekdal: “Fakta på ville veier og henvisninger hinsides fornuften”, Tidsskrift for samfunnsforsking 3-2009. (eller http://www.idunn.no/ts/tfs/2009/03/art05)

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg.

Annonse

Disse vesenene var blant de aller første dyreartene og dominerte  verdenshavene i sin storhetstid. 

Det tar lang tid å lære å lese. Når læreren kjenner den enkelte elevs ferdigheter og utvikling, får vi den beste leseopplæringen.