I forrige uke ble Claudia Sheinbaum Pardo valgt til president i Mexico. Hun er ingeniør og fysiker med doktorgrad i energi, miljø og bærekraftig utvikling. Hun har også vært med i FNs klimapanel. 

Gjør det henne til en bedre politiker? 

Vi har spurt tre norske forskere som tok spranget over i politikken, om deres erfaring. 

De forteller om tydelige forskjeller mellom akademisk og politisk arbeid.

En ting av gangen

En forsker kan jobbe med ett problem av gangen. Og bruke lang tid.

Gudmund Hernes var professor i sosiologi og ledet forskningen ved Fafo da han ble statsråd for Arbeiderpartiet i 1990. Det var han i syv år. Først fem år som kirke-, utdannings og forskningsminister, deretter to år som helse- og sosialminister.

 – I politikk må man hele tiden skifte fokus mellom mange problemer og likevel se dem i sammenheng – altså avveie hummer og kanari, skitt og kanel. I forskning stiller man med et brennglass. I politikk bruker man et fiske-øye-objektiv, oppsummerer Hernes i dag.

God tid og raske konklusjoner

Tempoet er en annen stor forskjell.

Alt går mye raskere i politikken, ifølge Sofie Marhaug. Hun er stortingsrepresentant for Rødt og den eneste forskeren på dagens Storting. Hun har permisjon fra doktorgradsarbeidet i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Forskere konkluderer først når de har jobbet lenge med et spørsmål. Sånn er det ikke i politikken, forteller Marhaug:

– Selv om vi har politiske diskusjoner både i og mellom partiene, så må budskapet nesten alltid være tydelig og klart fra starten av. I forskningen er det lov å starte med et eller flere spørsmål.

Dessuten har ikke forskningen politiske mål eller bestemte interesser, ifølge Marhaug.

– Nå må jeg hele tiden tenke på at jeg skal representere et parti.

En annen forskjell er forskningens strenge krav til bevis og belegg.

 Belegg for egne meninger

Kristin Vinje tok doktorgraden i kjemi i 1994. Etter noen år som forsker, ble hun først direktør i et departement, før hun gikk inn i politikken. Hun var finansbyråd og skolebyråd i Oslo, før hun ble stortingsrepresentant for Høyre i 2013. Hun satt på Stortinget i fire år. I dag er hun administrerende direktør for Nokut.

– I forskningen må du kunne dokumentere alt du sier. Slik er det ikke i politikken. Alle som melder seg inn i et parti eller deltar i en debatt, skal høres – uansett hvilket grunnlag de har for meningene sine, sier Vinje til forskning.no.

Hun tror at bakgrunnen som forsker gjorde at hun var grundigere og mer forsiktig enn andre politikere.

– Jeg må vite hva jeg snakker om før jeg sier noe, sier Vinje.

– Politikere har behov for oppmerksomhet og medieoppslag. Da kan det bli saker før de har noe ordentlig å si.

Ferdig møblerte hoder

– Ingen som driver politikk, kommer med tomme hoder. Tvert imot, politikere kommer med hoder som er fullmøblerte av teorier om samfunnsforhold og naturen, mener Gudmund Hernes.

Han hører på Politisk kvarter på NRK hver morgen.

– Der får vi høre politikernes teorier og modeller om folk og verden. På disse modellene bygger de argumentasjonen sin, enten de uttaler seg om sykefravær, klimaendring eller hva som skal til for å få slutt på ødeleggelsen av Gaza.

De fleste av disse teoriene er ikke basert på forskning, ifølge Hernes. 

– Likevel er de bastante tenkesett som styrer det politikere gjør.

Han mener politikerne kan lære av forskere - og omvendt. 

– Forskning er prosedyrer for å endre mening. Disse prosedyrene er noe av det viktigste forskere kan ta med seg inn i politikken. Motsatt kan forskere lære av politikere at virkelighetens verden ikke er så enkel, forklarer Hernes.

Kristin Vinje påpeker likhetene mellom akademia og politikken.

Frisk debatt

Som forskere, må politikere lese seg opp og sette seg inn i kompliserte saker.

Og debattene er friske på begge arenaer.

– Det er ulike fronter også i forskningen. Vi argumenterer for våre faglige synspunkter. Og du blir kritisert. Det er en del av arbeidsprosessen for å sikre at resultater og funn er riktige, sier Vinje.

Thomas Woodrow Wilson var rektor på Princeton University før han i 1913 ble den første amerikanske presidenten med doktorgrad. Han mente at han var godt forberedt: «Washington blir lett bris etter Princeton.»

– Det er mye politikk i akademia, som det er ellers i arbeidslivet, sier Vinje.

De tre forskerne har hatt nytte av forskerutdanningen i politikken.

Gode til å tenke

– Utdanningen min har gitt meg noen verktøy når det kommer til helt grunnleggende ferdigheter som tenking, lesing og skriving. Det nyter jeg godt av i stortingsarbeidet, tror Sofie Marhaug.

Hun er ikke sikker på nytten av studiene i litteraturvitenskap, kanskje med unntak av innsikt i forfatteren Franz Kafka:

– Kafka er et yndet forfatterskap å ty til i politiske debatter. Det er ikke grenser for hvor mange som føler seg utsatt for en kafkaprosess.

Kristin Vinje fikk heller ikke bruk for kjemikunnskapene sine.

– Men kunnskap om naturvitenskap, vitenskapelig metode og om akademia generelt har vært nyttig. Det har også evnen til analytisk tenkning og til å stille kritiske spørsmål. Den ga meg trygghet på egen evne til å sortere elementer i kompliserte problemstillinger, for å finne gode svar, sier hun.

Forskerutdanning gir kompetanse i kritisk tenkning og kreativitet.

– Man blir også grundig utfordret når det gjelder utholdenhet, gjennomføringsevne og selvstendig arbeid. Alt dette er gode ting å ta med seg også i politikken, sier Vinje.

Forskning la premisser for tiltak

 Gudmund Hernes mener at han hadde stor nytte av sin faglige bakgrunn:

– De som vil se på det jeg gjorde og brukte som politiker, vil finne mange spor fra det jeg hadde lært som forsker.

– I stortingsmeldinger og lovproposisjoner er det ikke mange fotnoter, men jeg kunne satt dem inn. Mange av begrepene jeg brukte, var meislet av forskere. Empiriske studier ga premisser for tiltak. Følgeforskning ved reformer ble iverksatt for å finne ut av både av tilsiktede og utilsiktede virkninger, altså for å lære av det man gjorde, forteller Hernes.

Både Hernes og Vinje kunne også trekke veksler på nettverkene de hadde i akademia.

Likevel kunne forskererfaringen forårsake problemer:

Smart på andre måter

– Når man kommer inn i politikken utenfra, kan man oppleve å ikke være like smart politisk, men legge metodikken som forsker til grunn, der man går vitenskapelig til verks i ethvert spørsmål, sier Kristin Vinje.

Men politikken har sin egen dynamikk. Der gjelder ikke alltid vanlig logikk. 

– Det å hele tiden inngå kompromisser og være på tilbudssiden i forhold til velgere er jo også et eget fag som må beherskes, som kanskje ikke er like intuitivt for en forsker, sier Vinje.

Forskere med suksess som politikere, tenker først og fremst som politikere, ikke som forskere, ifølge en amerikansk forsker i et intervju med tidsskriftet Nature.

Sofie Marhaug tror det stemmer: 

– For min egen del må jeg omstille meg fra det ene til det andre.

Gudmund Hernes er ikke helt enig: 

– Som mange andre utsagn av forskere, er det en sannhet – men bare en halv, mener han.

For politiske reformer kan ligne på vitenskapelige eksperimenter:

– Man må se på konsekvenser og resultater, lære av dem og så modifisere det man gjør når man har erfart hva som skjer, forteller Hernes.

Bør forskere befatte seg med politikk? 

Marhaug mener det er bra for Stortinget å ha folk med ulik bakgrunn. Det gjelder ikke bare forskere, men hele bredden av arbeidslivet, som ansatte i barnehager, sykehjem, bygg- og anleggsplasser, butikker og utesteder.

– Min bekymring er at nasjonalforsamlingen ender opp med å bestå av ungdomspolitikere som kanskje har tatt noen studiepoeng i statsvitenskap for så å bli voksenpolitikere, mener Marhaug.

Vinje er enig i at Stortinget trenger folk som har erfaring utenfor politikken.

– Stortinget er en boble, derfor er det gunstig at man går inn og ut av politikken og selv deltar i livet der ute.

– Jeg har hele livet vært en pendler mellom to verdener – forskning og politikk, sier Hernes.

Tøffere med doktorgrad

For ham var ikke spranget så stort. Temaet for doktorgraden hans var Stortinget. Etterpå deltok han i to store forskningsprosjekter som ble initiert av regjeringen: Levekårsundersøkelsen og Maktutredningen. Mens han holdt på med disse, ble han spurt om å bli statssekretær.

– Det ga meg som samfunnsforsker anledning til å se samfunnet fra et helt annet utkikkspunkt enn fra katetret og seminarrommet. Regjeringsarbeidet var som et antropologisk feltarbeid, forteller Hernes.

Kristin Vinje var finansbyråd i Oslo i fire år, omtrent like lang tid som hun brukte på doktorgraden noen år tidligere.

– Det var tøffere å gjennomføre en doktorgrad i kjemi enn å lage et budsjett for Oslo. I arbeidet med budsjettet hadde jeg sparringspartnere og hjelpere. I doktorgradsarbeidet har du bare deg selv og må lage dine egne tidsfrister. Det krever enorm selvdisiplin og motivasjon, sier Vinje.

LES OGSÅ

Unge kvinner blir mer venstre­orienterte viser data fra flere land

Norske byråkrater leser sjelden forskning, de gjør heller som folk flest