Saken er produsert og finansiert av RBUP Øst og Sør - Les mer

- Snakk med barna om samfunnet

Etter terroren på Utøya og i Oslo sentrum er det viktig å gjøre barn trygge. Men vi må også våge å snakke med dem om politikken og samfunnet vårt, mener traumespesialist. 
7.8 2011 05:00


 

- En naturkatastrofe er noe annet enn en villet handling. På Utøya var hundrevis av unge mennesker i livsfare. Da må krisehåndteringen bli en annen enn ved en ulykke, sier Helen Johnsen Christie.

Hun er spesialrådgiver ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Øst og Sør (RBUP) og har lang erfaring med traumeterapi. Hun var sentral i arbeidet med de etterlatte etter tsunamien i 2004, og er med i en ekspertgruppe Helsedirektoratet opprettet etter terrorangrepene.

Barn og demokrati

Hun understreker at barns reaksjoner kan være mangfoldige og forskjellige.

- For eksempel vil de minstes reaksjoner være annerledes enn de større barnas. For alle er det viktig å føle seg trygge,  men vi må også forklare hva slags samfunn vi har her i Norge. Vi må si at her er vi enige om at det er lov å være uenig, at alle har lov til å ha meninger, at vi respekterer hverandre for dette. Ikke alle land har det slik.

- Vi vil være et land der folk føler seg velkommen uavhengig av hudfarge og hva de tror på. For barn er forskjeller i hudfarge og tro uvesentlig, og voksne kan være mer opptatt av dette enn barna er.

- Vi må forklare at vi velger de som skal styre, og at den som taper et valg må tåle det – akkurat som når vi taper i spill – og at alt dette var mannen bak massakrene uenig i.

Christie peker også på at barn både har stor medfølelse og kan ha tanker om hevn, i likhet med voksne.

- Vi skyter ikke

- Vi må forklare at i vårt samfunn blir ikke mannen på Utøya skutt, selv om han drepte så mange. Han har til og med rett til en forsvarer, og får nyte godt av demokratiets goder, selv om han sloss mot dem selv. Han må sitte i fengsel, men vi piner ham ikke.


Helene Johnsen Christie.

Hun sier vi må forklare barna at det er slik  vi vil ha det, og understreker at for barn er det samtidig viktig å handle:

- Det å legge ned blomster, gå i tog, tenne lys – å delta sammen med andre i aktiviteter kan være like viktig som å snakke. Da blir hendelsene virkelige.

Tomhet og ringvirkninger

Oppmerksomheten rundt tragedien er fortsatt omfattende og intens.

- På godt og vondt vender livet også tilbake til det normale. På godt i den forstand at vi må ta tak i livet og tenke framover. Men for alle de berørte kan det føles tomt, for noen også støtende, at verden rundt etter hvert fungerer som før.

- I tiden framover må vi ta vare på de berørte, de overlevende etter massakren, deres pårørende og andre indirekte berørte. Men så må vi spørre: hvem er vi ellers bekymret for? Hvem er sårbare uten å være direkte eller indirekte berørt?

Johnsen Christie mener terrorangrepene kan få ringvirkninger i samfiunnet., og at mennesker som har opplevd traumer tidligere, for som krigsveteraner og flyktninger, kan få vekket til live vonde minner,

- Personer med høy angstberedskap får nå også bekreftet at de har rett, engstelige barn og unge kommer tilbake til skolen reddere enn før, og mennesker med problemer opplever dette som en skummel tid. De må få støtte.

Hun sier vi må være oppmerksom på at noen mennesker har destruktive tendenser, og at vi er inne i en utfordrende tid for psykisk syke, som frykter stigmatisering. Familier med psykisk syke blant seg kan også komme til å frykte hva andre kan tro om dem.

- Vi må være sensitive

Johnsen Christie sier de overlevende fra terroren kan oppleve at de påføres en identitet av omgivelsene, og kan føle at den de var før tragedien forsvinner.

- Dette kan være en belastning og en fare. Vi må etter hvert finne ut hvordan vi bryr oss og når, sier hun, og trekker paralleller til sitt arbeid med tsunami-ofrene.

- Flere av dem følte at de hele tiden ble minnet om sine opplevelser av andre. Men som Espen Olafsen slo fast i sin bok, er det viktig som overlevende å selv sette grenser for hva man vil snakke med andre om.

- Vi i omgivelsene må være sensitive. Medfølelse er så mangt; det kan være å gå en tur, se en film, ta en kaffe – vi må ikke nødvendigvis snakke hele tiden, og vi må ikke belaste overlevende med vårt behov for å vite.

Alle berørte og etterlatte er lovet god hjelp framover i sine hjemkommuner, men Johnsen Christie mener mer hjelp kan trenges.

- Det bør også være noen man kan henvende seg til om det oppstår behov for mer hjelp enn det kommunene kan gi. Dette er også en erfaring etter arbeidet med tsunamien, avslutter hun.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse