Hun har stått i spissen for prosjektet og forskernettverket «Sårbarhet som styrke» der noe av poenget er nettopp å se på håp og muligheter.

Begrepet sårbarhet står sentralt - fordi man ofte forbinder det med noe uønsket.

- Sårbarhet skal forebygges, tenker man gjerne. Men kanskje ligger det muligheter i sårbarheten som medisinen overser, hver dag, funderer Malterud.

Hun understreker at hun ikke vil produsere noen fasitsvar. Men hun og partnerne i prosjektet har en dagsorden de ikke legger skjul på.

- Vi stiller spørsmålstegn ved en del forhold man tar for gitt i medisinen, at usårbarhet alltid er det beste, og ønsker å bidra til endring der.

- Selve tittelen på prosjektet er jo et paradoks - nettopp fordi vi vil bidra til at medisinere stopper opp, snur seg, og spør en gang til.

- Så å si bevisst pense inn på sidespor, nettopp fordi det kan gi oss nye mål, forklarer hun.

Malterud understreker samtidig at hun ikke er ute etter å velte noen paradigmer - bare legge til rette for at man kan se ting fra flere sider.

- Som leger og medisinske forskere bør vi klare å ha flere tanker i hodet på en gang, sier hun.

De «meningsløse» symptomene

Mye av forskergjerningen sin har hun viet relasjoner mellom lege og pasient, som prosjektet «Symptomer som kunnskapskilde».

Sårbarhet som styrke
		Dette er et forskernettverk som har hatt som formål å utforske hvordan sykdoms- og avmaktserfaringer kan omformes til personlig styrke. Nettverket, som ledes av professor Kirsti Malterud (Universitetet i Bergen), består av 18 forskere fra medisin, helsefag, psykologi og samfunnsvitenskap. En av disse er stipendiat og assistentlege Margrethe Aase, som har studert hvordan leger håndterer egen sårbarhet. I høst markeres avslutningen av prosjektet med konferansen “Vulnerability - Power - Voice” på Grand Hotell Terminus, 25.- 26. oktober.

- Det handlet om såkalte «ubestemte» helseplager, der legen ikke forstår hva pasienten feiler.

- Å forstå symptomene kan bidra til å forstå hvordan pasienten har det og hva som eventuelt kan gjøres, sier Malterud.

Mange leger har nemlig lett for å se på symptomer som et verktøy for å finne ut hva som feiler pasienten-

Dersom symptomene ikke ser ut til gi mening i forhold til konkrete sykdomstilstander, blir symptomene - og dermed det som virkelig plagerer pasienten - fort trivialisert, og kanskje til og med brukt til å gjøre pasienten til syndebukk, ifølge Malterud.

- I tillegg er vi i forskernettverket vårt opptatte av problemstillinger knyttet til risikokritikk, til spørsmål i kulturen om mangfold, historie, om å se ting nedenfra.

- Dette er kanskje ikke nytt for resten av verdenen, men det er relativt nytt i medisinen, der troen på de universelle sannheter har stått sterkt, forklarer Malterud.

Forakt for svakhet

Hun vil også ta et oppgjør med den forakten for svakhet som hun mener preger deler av den medisinske kulturen.

- Forestillingen om at alle sykdommer kan behandles, at døden kan forebygges - det som Per Fugelli så treffende kaller «Nullvisjonen» - her er medisinen i stor grad premissleverandør til kulturen for øvrig, sier Malterud.

Hun skynder seg å legge til:

- For all del, hvis jeg trenger en operasjon for å bli frisk, eller antibiotika for å forebygge en infeksjon, vil jeg gjerne at jeg får denne behandlingen.

- Hvis ikke, kunne jeg aldri vært allmennlege, sier Malterud.

Det er dette at alt kan forebygges hun mener er en illusjon. Og å dvele ved slike illusjoner, er misforstått.

- Men er det ikke en naturlig ryggmargsreaksjon for leger å forsøke å helbrede og forebygge?

- Klart, det ligger et dilemma i det. Men det at man har en uhelbredelig tilstand, betyr ikke at man trenger å avskrive mulighetene for å leve Det gode liv.

- I ett av prosjektene intervjuet vi en kvinne med leddgikt, som sa rett ut at hun følte seg frisk, hun var for eksempel sjelden forkjølet.

- Det ligger ikke noen fornektelse i det. Tvert om er det på ingen måte gitt at noen som sitter i rullestol har et dårligere liv enn meg, sier Malterud.

Kroppen som vanskjøttet tempel

Hun understreker også at hun ikke er ute etter å heroisere sykdom, men ønsker å stille spørsmål ved usårbarhet som ideal.

- Hvis vi har som ideal at menneskeliv skal være fritt for lidelse, hva er det egentlig vi går for da, spør Malterud retorisk.

Som et eksempel på medisinens forhold til forakten for svakhet, tar hun opp overvekt.

Foruten helseproblemene, som det har vært mye oppmerksomhet rundt, har sterkt overvektige mennesker en rekke praktiske problemer i hverdagen, knyttet til for eksempel kjøp av klær - når størrelser ikke er store nok, eller kino- og flybilletter, om det er påkrevd at de betaler for to seter.

Men verre enn dette, er kritikken de møter - både den artikulerte og den mer latente. Den som sier dem at dette i bunn og grunn er deres egen feil. At de skulle passet på, men feilet. Hvis din kropp er et tempel, har du som overvektig vanskjøttet ditt.

- Grensen mellom det som er legitime helseargumenter, og det som er rene fordommer, er ikke alltid like lett å se. Samtidig er det en kjensgjerning at det gode liv ikke alltid er helsebringende, sier Malterud.

Sårbarhet som kilde til kunnskap

Men det er ikke bare pasientenes sårbarhet som er av interesse for forskerne i dette nettverket. Troen på at alt kan kureres eller forebygges er vanskelig å forene med legehverdagen.

Leger konfronteres med dramatiske spørsmål om liv og død- og hvordan de håndterer dette, i en perfeksjonistisk kultur, har for eksempel vært tema for et studium av stipendiat Margrethe Aase.

Malterud mener mange leger forsøker å innta en slags nøytral observatørrolle, men at man da overser sin egen rolle i det som skjer.

- Legen er en deltaker som er med på å forme det medisinske samspillet. Betydningen av den rollen er det for liten oppmerksomhet mot i det medisinske fellesskapet, hevder hun.

Forestillinger om den nøytrale observatør kan henge sammen med at legevitenskapen har hatt en tendens til å samle data på gruppenivå, og ikke individnivå.

- Det gir noen utfordringer når den store kunnskapen skal anvendes på den lille virkeligheten, sier hun.

Hun mener leger må være åpne for å se muligheter i stedet for problemer, for å dele av sin egen personlige erfaring med pasientene, og også å tillate seg å være en ledsager for pasienten.

Kort sagt, å snu både legens og pasientens sårbarhet til styrke, og ikke noe man helst skal overse eller fortrenge.

- Slik kan vi kanskje hjelpe pasienten å finne måter å håndtere livet på best mulig måte.

- Dette er imidlertid ikke noe enten/eller. Vi skal ikke slutte å tenke risiko. Den som går inn i legeprofesjonen utelukkende for øyekontaktens og den gode samtalens skyld, vil komme til kort.

- Men vi vil ha begge deler. Vi skal ikke måtte velge mellom de snille legene og de flinke legene. Som sagt: Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig, fastslår Malterud.