Spise og bli spist

Småspising er ikke noe for fisk som torsk, laks og kveite. De er mestere i ekstrem fråtsing.
9.7 2011 05:00


Sannhetens øyeblikk. En ikke kjønnsmoden coho-laks rett før den spiser en nyutklekket sockeye-yngel. Bildet er tatt i Bear Creek i Alaska. Coho og sockeye er arter av stillehavslaks. Laksefisker er som mange andre rovfisker tilpasset fråtsing og perioder med sult.

Skapninger høyt oppe i næringspyramiden er fråtsere. Stor magekapasitet betyr at det alltid kan gå ned en bit til.

En ny studie fra University of Washington i Seattle, USA, viser at fisk som lever av andre fisk eller annet bytte har et veldig stort magemål og er blant de aller mest grådige.

Slike fisker har gjerne 2-3 ganger større kapasitet til å innta næring enn det de gjennomsnittlig trenger.

Stort magemål

De er tilpasset at livet pendler mellom ekstrem fråtsing og perioder med lite mat.

- Evnen til å nyttiggjøre seg episoder med overflod på mat krever en høy kapasitet for prosessering av mat, skriver Jonathan B. Armstrong og Daniel E. Schindler i siste utgave av tidsskriftet Nature, der studien er presentert.

Forskerne mener at økologiske modeller av hvordan rovdyr oppfører seg i naturen ikke i stor nok grad tar hensyn til at rovdyras tilgang på mat er svært ujevn.

Glupsk torsk

Forskningen er basert på 639 anslag fra 38 typer fisk. En av de mer glupske er vår egen torsk.

Bjarte Bogstad, som er ansvarlig for bestandsvurderinger av torsk ved HI, bekrefter at torsken er et godt forbilde for fråtsing i dyreriket.

- Mageinnholdet hos torsk kan i ekstreme tilfeller være 30 prosent av kroppsvekta, sier havforskeren til forskning.no.

La oss tenke oss at torsken begynte på tom mage. Overført på mennesker vil det si at en rørslig mann skulle kunne innta et måltid på 30-40 kilo.

Sluker alt

Havforskningsinstituttet (HI) i Bergen har sammen med det russiske instituttet PINRO i Murmansk samlet inn nærmere 300 000 torskemager i Barentshavet siden 1984.

Torsken kan enten fråtse på mange små stimfisk eller jafse i seg ett, stort bytte. Den er dessuten til tider kannibal. En stor kjeft bidrar til stor kapasitet, påpeker Bogstad:


Glupsk torsk. (Foto: Randi M. Solhaug/UiT)

- Det er fanget torsk på 1 meter og sju centimeter som hadde spist en annen torsk på 62 cm!

Torskens fråtsing skjer særlig på seint vinter og tidlig vår, da lodda kommer inn til finnmarkskysten. Ikke-kjønnsmoden torsk kan da spise så mye den makter i flere uker i strekk.

Samtidig kan den i perioder gå lenge uten mat.

Faster

- Vi finner nesten alltid noen torsk som har tom mage. De tåler å sulte ganske lenge, sier Bogstad.

I de gode tidene omsetter torsken næring til å vokse seg større. I tillegg har den et fettlager i leveren.

Under gytevandring til Lofoten spiser skreien lite, selv om den ikke sier nei takk om det dukker opp en sildestim på veien.

Torsk i fangenskap, som fôres jevnlig, kan vokse mye fortere enn torsk vill tilstand. Det tyder på at torsken har en kapasitet til å spise seg opp. 

Lønner seg

Slanger er kjent for å kunne sluke store byttedyr, men hos andre typer landdyr er det nok få som kan slå rovfiskene i grådighet.

For fiskene har det en kostnad fysiologisk sett å ha et stort fordøyelsesapparat, og dette kan bare forsvares om det lønner seg over tid.

Forklaringen må ligge i at tilgangen på mat for torsken og andre rovfisker er uforutsigbar, mener Armstrong og Schindler.

Av og til kommer maten i store mengder, andre ganger er det svart hav.

Uforutsigbart

Mønsteret det samme for arter som lever i sjøen, i elver og i innsjøer.

- Dette antyder at perioder med fråtsing og faste er vanlig hos fisker, og ikke bare hos bakholdsangrep-rovdyr som angriper store byttedyr, men også hos fisk som spiser insekter og dyreplankton, heter det i artikkelen.


Nordamerikansk solabbor fanger snegler i ferskvann i Florida.

Verden er mer komplisert enn i laboratoriet, påpekes det.

De to forskerne mener at modeller for hvordan økosystem oppfører må endres slik at større uforutsigbarhet og variasjoner i forholdet rovdyr-byttedyr inkluderes.

Referanse:
Jonathan B. Armstrong og Daniel E. Schindler: ”Excess digestive capacity in predators reflects a life of feast and famine”, Nature, 6. juli 2011 (se sammendrag)

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse