Leser "Lolita" som en dannelsesroman

Herner Sæverot vil fornye dannelsesbegrepet ved å gjøre det mindre teoretisk. Nå har han skrevet en doktorgradsavhandling som bruker litteratur for å forstå det bedre. Til det bruker han blant annet romanen "Lolita" av Vladmir Nabokov.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Herner Sæverot bruker litteratur for å forstå dannelsesbegrepet bedre"

“Danningens hyperfenomenologi” heter avhandlingen, som er en lesning av Goethes “Wilhelm Meister” og andre dannelsesromaner, som Nabokovs “Lolita” og Umberto Ecos “Focaults pendel”.

Sæverots mål er at romantolkningene skal kaste nytt lys over et dannelsesbegrep som tradisjonelt har vært teoretisk forankret i pedagogikk og filosofi.

Nå vil han bringe det inn i en litterær verden.

Sæverot underviser til daglig i pedagogikk ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for estetiske fag. Og selv om han nå argumenterer for at litteraturen er godt egnet til å forstå dannelse bedre, har han brukt fagfeltet sitt bevisst også i arbeidet med den nye avhandlingen.

Ut av et vakuum

- Fra 1990-tallet og frem til i dag har dannelsesbegrepet nærmest ligget i et teoretisk vakuum. Jeg mener det er viktig å se til teorien, men samtidig se utover denne verdenen.

- Det fine da med å bruke pedagogikken, er at den ikke favner bare en spesiell sjanger. Foto, musikk, teater og dans inneholder for eksempel mye man kan knytte opp mot dannelse. Litteraturen åpner for en del tema som teorien ikke er åpen for, for eksempel bedraget. Det blir mer konkret når man leser om det gjennom litteraturen, sier Sæverot.

- Litterære tekster gir en bedre tilnærming til dannelsesbegrepet?

- Jeg vil ikke strekke det så langt, men heller si at litteraturen gjør at vi kan se på dannelsen fra en annen vinkel, slik at vi kan få flere muligheter til å forstå begrepet bedre.

Vil bedra sine lesere

Sæverot har bygd opp avhandlingen som fire tilnærminger til dannelsesbegrepet.

I den første griper han fatt i det han kaller danningens bedrag, ved hjelp av Vladimir Nabokovs “Lolita” (1955). Boken ble filmatisert av Stanley Kubrick i 1962 og både boka og filmen ble svært omdiskutert på grunn av handlingen, som på overflaten og sterkt forenklet sagt handler om en eldre manns (Humbert) forhold til sin unge stedatter (Lolita).

- Nabokovs tekst gjør noe med leseren i et dannelsesperspektiv. Det viser seg at forfatteren forsøker å bedra sine lesere, og jeg påstår at dette har en pedagogisk hensikt.

- Gjennom bedraget kan folk ta et oppgjør med sine vrangforestillinger for så å få en dypere innsikt og forståelse, blant annet i forhold til den undertrykkingen som stedatteren er utsatt for. Her utvikles det jeg kaller danningens bedrag.

- Men det viste seg at folk leste “Lolita” som en erotisk roman og Nabokov måtte i senere utgaver skrive et etterord for å gi leseren en veiledning i hvordan teksten skulle leses.

- Betyr ikke det at han, som forfatter, mislyktes med prosjektet sitt?

- Jeg vet ikke om jeg helt vil si det, men han utfordrer i alle fall leseren hele tiden. Han krever at vi som lesere må i dybden av teksten, mens vi har problemer med å komme løs av fordommene våre.

Jakten på fornyelse

Avhandlingens andre del ser på dannelse i et historisk perspektiv, og det er Goethes mer prototypiske dannelsesromaner om Wilhelm Meister (1795-96 og 1821-29) som danner grunnlaget for dette.

- Det spesielle med Goethe, som er den forfatteren som får mest plass i avhandlingen, er at han alltid ville fornye seg selv. Slike mennesker føler jeg er en nærmest utdødd, eller i alle fall utdøende rase. I dag legges det ikke vekt på å virkelig gå i dybden. Men danning handler nettopp om å gå i dybden. Lese om igjen ting man har lest før, påpeker Sæverot.

I tredje del trekker Sæverot inn resepsjonsperspektivet, gjennom å utforske Hegels “Åndens fenomenologi” (1807). Her er han mest interessert i hvordan leseren mottar teksten i forhold til danning.

Goethe

I fjerde del kommer samtidsperspektivet inn, her blir Goethes “Wilhelm Meister” repetert, men denne gangen som en parallell til Umberto Ecos “Focaults pendel” (1988). Sæverot trekker fram likheter og forskjeller i hvordan det moderne selvet i Ecos bok fremstilles, sammenlignet med det klassiske selvet vi møter i Goethes romaner om Meister.

- “Focaults pendel” er både eksperimenterende og samtidsrelevant. Etter å ha vurdert flere romaner fant jeg ut at det var den som passet best å bruke i denne sammenhengen. Den går virkelig dypt inn på relevante spørsmål i forhold til det postmoderne samfunnet. Den handler om et selv, Causabon, og har samtidig klare trekk fra dannelsesromanen, sier Sæverot, og legger til:

- Selv om den har klare trekk fra Goethes dannelsesromaner, inneholder den likevel noe nytt. Goethe beskriver hvordan en reise foregår med hest og vogn. I Ecos bok reiser hovedpersonen med jetfly. Det er et godt bilde på at handlingen, og dannelsen, foregår - til tider - mye raskere i vår egen tid, sier Sæverot.

Ønsker diskusjon

- Bortsett fra å fornye dannelsesbegrepet, hva vil du konkret med denne avhandlingen?

- Jeg håper den vil starte en diskusjon. Jeg tror den er ganske original i norsk eller nordisk sammenheng. Det er ingen som har sett på danningsromanen som innfallsvinkel til danningsbegrepet før.

- Skal vi mennesker først og fremst dannes til noe bestemt, eller bort fra noe, slik du ser det?

- Det er her grensevandringen kommer inn, et begrep jeg lanserer i avhandlingen, altså dannelse som grensevandring. Da blir nemlig ikke danningsbegrepet elitistisk lenger. Det har vært beskyldt for det før; at det bare var eliten som skulle dannes.

- Men selvet er hele tiden i bevegelse gjennom møter med andre og i møtet med kunst, litteratur, teater og dans. Det oppstår et spenningsforhold når andre taler til deg. Det gir deg muligheten til å tenke nytt, sier Sæverot.

- Jeg mener ikke at man skal være nøytral eller konturløs i møter med andre, men man skal også være lydhør. Det er to typer fordommer: Den første er at man dømmer på forhånd, og det er den ufruktbare fordommen. Den andre er mer en for-dom, der man er åpen for å endre den etter å ha gjort seg egne erfaringer, påpeker Sæverot.

- Betyr det at vi bør ha et mer bevisst forhold til vår egen dannelse?

- Jeg mener jo at det bør inn i Kunnskapsløftet. Men jeg tror det er Janne Haaland Matlary som har påpekt at der står ordet kompetanse nevnt over 600 ganger, mens dannelse er nevnt fire, sier Sæverot, som nettopp valgte temaet “Menneskesyn i Kunnskapsløftet” på sin prøveforelesning.

Mer samtale enn tale

En av de tingene Sæverot etterlyste i foredraget er en større vekt på elevenes utvikling i samspill med andre i dagens skole.

- Det er kanskje ikke rart at departementet vil satse så mye på individuelle ferdigheter. Lesing, skriving, regning og digital kompetanse er viktig. Men jeg mener det legges for stor vekt på individuelle ferdigheter, for eksempel bruker man i Kunnskapsløftet begrepet tale og det er et mål at elevene skal lære å presentere noe for andre.

- Jeg, derimot, vil i mye større grad åpne opp for samtale. Da får ikke elevene den passive rollen - de blir deltakere i sin egen kunnskapsutvikling, sier Sæverot.

- Det er et mål å utvikle elevene til individer som ikke bare er føyelige og lydige, men som stiller spørsmål og er med i en dialog. Gjennom samtale får man frem brytninger, og man må tenke gjennom sine egne standpunkter, påpeker Sæverot.

- Det er trist at man feier dannelsesbegrepet under teppet. Jeg skjønner selvsagt at det er lite målbart i forhold til andre skolefag, det er ikke noe man ser. Men jeg vil helt klart ha dannelsesbegrepet mer inn i skolen. Det har noe å si for hele mennesket. Det er ikke nok å bare kunne noe, slik Kunnskapsløftet legger opp til.

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo - Les mer

Powered by Labrador CMS