For månefareren James A. Lowell var månen en kald og livløs verden, for andre er den en kilde til kunstnerisk inspirasjon. Med dette som tema vant forsker og komponist Edvin Østergaard nylig en stor europeisk musikk-konkurranse.
Universitetet for miljø- ogbiovitenskap
TrondSolemInformasjonskonsulent
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- En musikalsk refleksjon over vitenskapens og kunstens måter å forstå månen på.
- Av Edvin Østergaard, skrevet for blandet a cappella kor.
- Fikk juryens førstepris i The Netherlands Radio Choirs konkurranse (135 deltagere).
- Koret er et profesjonelt kor med 76 sangere og ett av de store i europeisk sammenheng.
- “The Two Moons” skal oppføres med samme kor og samtidig spilles inn for radio.
- “The Two Moons” følger naturlig opp Østergaards verk om Einstein, bestilt av Fysikkåret 2005, som også satte kunst og vitenskap inn i en felles kontekst.
“The Two Moons” er musikk for kor, et verk skrevet for surround-lyd. Og med dette verket vant Edvin Østergaard juryens førstepris foran 134 andre verk, i en konkurranse arrangert av det svært anerkjente The Netherlands Radio Choir.
I verket presenteres samtidig en vitenskapelig og kunstnerisk tilnærming til jordens nærmeste satellitt.
Inspirert av da Vinci
- Mens vitenskapen søker objektiv kunnskap om verden, ønsker kunsten personlig adgang til den, sier Østergaard.
"Edvin Østergaard gir rom for den personlige måneopplevelsen og de kalde fakta i samme musikkverk"
Han er utdannet og utøvende komponist, men samtidig førsteamanuensis ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Dermed er det ikke unaturlig at han interesserer seg for møtet mellom kunst og vitenskap, og har gjort det i 15 år.
Inspirasjonen til “The Two Moons” stammer fra Martin Wagenscheins essay “Die beiden Monde”, astronomiske iakttagelser av Leonardo da Vinci og tekster av poeten Denise Levertov.
Det var da Vinci (1452-1519) som først satte komponisten på sporet med beskrivelser av månen i “The Notebooks of Leonardo da Vinci”. “Die beiden Monde” av fagdidaktikeren Wagenschein - skrevet i 1979 i anledning 10-årsdagen for månelandingen - pekte i samme retning og ga tittelen.
Musikk fra alle kanter
Kanskje blir kunst og vitenskap ett når verket høres som det er ment - med et tredelt kor i ring rundt publikum og musikken strømmende fra alle kanter. I hvertfall i den personlige måneopplevelsen.
- Mens du står midt i musikken vil du høre melodien gå rundt deg, beskriver komponisten, som ikke har hørt om andre verk skrevet spesielt for surround.
Livløs steinørken eller personlig venn?
Hva lærer fysikk-elever om månen? Jo, at den er 3.476 kilometer i diameter og har en masse som er 0.012 av jordens.
At gravitasjonskreftene mellom jorden og månen forårsaker tidevannet. At gjennomsnittsavstanden til vår egen planet er 384.400 kilometer.
- Astronauten James A. Lowell var en av de aller første som så månen med det blotte øye. På en pressekonferanse i 1968 sa han:
“Månen er en kald og livløs verden, svart og hvit og grå… jeg skulle gjerne visst, hvordan det har seg at diktere og liederkomponister kan uttrykke seg så romantisk om månen.”
En kontrast er Denise Levertovs dikt om månen, der hun åpenbarer et personlig forhold til den. - Hennes måne er en måne å henvende seg til, sier Østergaard.
Det myteomspunnede himmel-legemet har øvet en sterk påvirkning på menneskelig fantasi og inspirert til skapende virksomhet gjennom alle tider. Sollyset som reflekteres og når oss via månen, oppleves fortryllende og mystisk.
Annonse
Da Vincis astronomi
Diktet av Levertov (1923-1997) kalt “Everything that Acts is Actual”, er én av tre kilder til sangtekstene i “The Two Moons”. Ved siden av leksikalske data om månen, utgjør Leonardo da Vincis tekster resten.
"Østergaard har også tidligere tonesatt forholdet mellom kunst og vitenskap"
- På da Vincis tid kom Galilei med tesen om at jorden ikke var universets midtpunkt. Da Vinci mente det samme, men ville kanskje ikke legge seg ut så direkte med den katolske kirken som det Galilei gjorde. Han skrev derfor:
“The earth is not in the centre of the Suns orbit nor at the centre of the universe, but in the centre of it’s companion elements, and united with them” (utdrag fra “The Two Moons”).
Hvor står mennesket i dette? I følge da Vinci, her: “Each man is always in the middle of the surface of the earth and under the zenith of his own hemisphere, and over the centre of the earth.”
