– Vi lever i historisk bevisstløshet

Den svenske filosofen Hans Ruin vil kaste et kritisk blikk på nasjonalismen gjennom et nytt, stort, tverrfaglig forskningsprosjekt. – Vi lever i en historisk bevisstløshet, sier han.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Vi er ikke flinke nok til å forholde oss til historien, mener den svenske filosofen Hans Ruin. (Foto: Hans Ruin)

Arkeologer har en måte å dele inn og forstå historien på. Kunsthistorikere har en annen, og samfunnsforskerne har en tredje.

Et nytt svensk forskningsprosjekt, «Tid, hukommelse og representasjon», vil forsøke å forene de ulike vitenskapene og fokusere på hvor og hvordan historieforståelsen vår blir skapt i dag.

I spissen for en gruppe på 25 forskere med bakgrunn i alt fra medievitenskap til arkeologi, står den svenske filosofen Hans Ruin fra Södertörn högskola.

Historisk bevissthet former framtiden

– Det er en svært liten forståelse for hvordan vår politiske virkelighet hviler på historisk bevissthet. Både politisk og personlig handler vi ut fra en tolkning av fortiden vår – og det er ofte ikke bevisst, forteller Ruin.

Derfor har den historiske bevisstheten vi går rundt med en enorm betydning for samfunnets utvikling, mener han.

– For å forstå handlingene våre i nået, må den enkelte ha en bevissthet om seg selv og sin plass i verden og historien.

– Jeg vet hvem jeg er – hvorfor gjør jeg det? Det gjør jeg fordi jeg er dansk eller svensk og kommer fra den og den familien og tilhører den og den kulturen, forklarer den svenske filosofen.

Et waste-samfunn

Men Ruin opplever på rekke felter at vi er for dårlige til å forholde oss til historien. Han mener det henger sammen med at vi lever i en teknologi- og innovasjonskultur.

– Allting er «waste» som forsvinner. Vi produserer nytt hele tiden. Det er økonomi, teknologi og handel som er kulturens bankende hjerte. Det er med på å skape en slags bevisstløshet, sier Ruin.

Han håper forskningsprosjektet «Tid, hukommelse og representasjon» kan være med på å styrke evnen vår til å reflektere over historien vår.

– Man bør være oppmerksomme på dette fordi man alltid vil oppleve å stå i starten av en utvikling. Man må bare ikke glemme å reflektere over det historiske. Man må lære å betrakte seg selv i lyset av historien, sier han.

Ruin har nylig opplevd et eksempel på at man riktignok markerer historiske begivenheter, men ikke diskuterer hva de egentlig betyr. Det dreide seg om 200-årsjubileet for Finlands løsrivelse fra Sverige.

– Det er den siste traumatiske hendelsen vi har i svensk historie. Hvordan skal man tolke den begivenheten, og hva betyr det at man tapte halvparten av landet?

– Det hadde man utrolig store problemer med å forholde seg til. I stedet fikk vi en masse markeringer og utstillinger. Men det ble en idealisering, hvor man ikke forholdt seg til komplikasjonene i problemstillingen, sier Ruin.

Se historien i øynene

I Skandinavia har det ikke vært voldsom dramatikk i historien de siste 200 årene, men det ser annerledes ut for land som Tyskland og Russland. Her gjemmer det seg noen store traumer knyttet til nazismen og kommunismen.

For nasjoner med den typen historie i bagasjen er det ifølge Ruin særlig viktig å se historien i øynene og få den bearbeidet skikkelig. Men spesielt i Russland registrer han en tendens til det motsatte.

– Man ser hvordan det så smått er begynt å komme kritiske historikere på banen i Russland. Men den dominerende tendensen er at man ikke forteller hele historien og nedtoner de forbrytelsene som er blitt begått, mener han.

Han frykter at det får en uheldig innflytelse på landets politiske kultur.

– Hvis den mest reflekterte delen av Russland lykkes med å få fortalt hele historien, vil det ha en positiv effekt på hvordan Russland kan utvikle seg politisk. Hvis det derimot er nasjonalistenes budskap som slår igjennom, får man en politikk som bygger på at man aldri har begått noen feil, forklarer Ruin.

Nasjonen som fellesskap

En av de tingene som prosjektet skal se nærmere på, er nettopp nasjonens fortsatte rolle i dannelsen av historisk bevissthet. Blant annet ved å sammenligne hvordan landene i Europa regisserer sin egen historie.

Prosjektet skal kaste et kritisk blikk på nasjonalismen og diskutere hvordan vi kan komme videre fra en tankemodell som Ruin mener har spilt fallitt.

– Nasjonalismen har sin plass i historien, men som forståelseshorisont har den helt tydelige begrensninger, sier han, og henviser til både krig og fremmedhat som noen av de svakhetene som historisk har knyttet seg til ideologien.

EU som regionalt fellesskap

(Illustrasjon: Wikipedia/Forskning.no)

Spørsmålet er hva man skal sette i stedet for nasjonalismen. For Ruin har vanskelig for å forstille seg politiske fellesskap som ikke også bygger på en eller annen grad av felles bevissthet og kultur.

– Det er en nødvendighet for å legitimere de politiske institusjonene, fastslår han. Derfor følger han også utviklingen av EU nøye – et prosjekt han grunnleggende støtter.

– EU har forsøkt å gjøre det samme som nasjonene gjorde tilbake på 1800-tallet. Man vil ha flagg og nasjonalsang.

– Det er ansatt filosofer og historikere som skal fortelle Europas historie og forske i den europeiske bevisstheten. Det er gjort i et forsøk på å skape en nasjonal diskurs, mener han.

– Det er en politisk ambisjon om å skape en sterkere europeisk bevissthet. Men vi må tenke mer over hvordan vi utvikler den. Skal man forsøke å kopiere nasjonalismen, eller kan man tenke seg en annen form for fellesskapsfølelse, som likevel kan støtte det politiske prosjektet, spør filosofen.

I de neste seks årene skal Ruin lede arbeidet som blant annet også vil sette fokus på mediene og fiksjonens påvirkning på vår historiske bevissthet.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no
 

Referanse og lenker

Hans Ruins profil

Time, Memory and Representation. A Multidisciplinary Program on Transformations in Historical Consciousness

Powered by Labrador CMS