Det er typisk norsk…

De siste tiårene har vi sett en stadig sterkere satsning på toppidrett i Norge. Samtidig har vi fått flere idrettsstjerner som vinner medaljer og ære for nasjonen, men som ikke ser norske ut. Kan dette føre til endrede forestillinger om «norskhet»?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Fra forskning i andre land vet vi at fargede toppidrettsutøvere kan ha en viktig rolle som forbilder for barn og ungdom, som representanter for minoriteter generelt eller som symboler for dagens flerkulturelle nasjonalstater.

"Sosiolog Mette Andersson forsker på ikke-hvite norske toppidrettsutøvere."

- Men ingen har tidligere forsket på hvordan det står til i Norge, sier sosiolog Mette Andersson ved International Migration and Ethnic Relations (IMER), som er en forskningsenhet ved Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen.

Andersson er nå i ferd med å undersøke situasjonen gjennom prosjektet «Og gullet går til?. Ikke-hvite toppidrettsutøvere som representanter for etnisk minoritet, nasjon eller en ikke-vestlig verden?», som har fått støtte gjennom Forskningsrådet.

Identitet på Grünerløkka

Ideen til prosjektet fikk hun da hun holdt på med sitt doktorgradsarbeid om identitet og tilhørighet blant minoritetsungdom i Oslo, hvor hun tok utgangspunkt i tre ulike miljøer, blant annet en fleretnisk idrettsklubb på Grünerløkka.

- Gjennom intervjuer med disse ungdommene kom det fram at det jevnt over er et skrik etter ikke-hvite rollemodeller. De har stort sett bare vært tydelige innen musikk eller idrett, sier Andersson, som synes det er spesielt interessant å forske på idrettsutøverne.

- Mens musikken ofte er en anarkistisk greie, er idretten en mer konservativ arena, der det legges mer føringer på hvordan utøveren kan oppføre seg, sier Andersson.

Hun forklarer at landslagsaktuelle toppidrettsutøvere med innvandrerbakgrunn i dag representerer Norge i konkurranser, men også kan sees på som sentrale representanter for innvandrere. Ulike grupperinger i det norske samfunnet kan derfor ha forskjellige formeninger om hvordan toppidrettsutøverne skal framtre både å forhold til majoriteten, til medier og til egne minoritetsgrupper.

- Forventes de for eksempel å ta opp temaet rasisme? Forventes de å «markedsføre» egen eller foreldrenes etniske eller religiøse bakgrunn? Eller er det krav om at de nøytraliserer egen minoritetstilhørighet? spør Andersson.

Viktig prosjekt

Mette Andersson skal bruke livshistorieintervjuer fra rundt ti landslagsaktuelle toppidrettsutøvere med synlig minoritetsbakgrunn, og følge dem over en periode på to år. Hun intervjuer også sportsjournalister, trenere, grupper med minoritetsungdom og analyserer norsk og internasjonal dagspresse.

Hun vil ikke røpe navnene på sine informanter, men forklarer at materialet allerede omfatter kjente sprintere, basket- og fotballstjerner.

Materialet skal brukes til å gi svar på tre hovedproblemstillinger: Hvilke krav stiller minoritetene til ikke-hvite toppidrettsutøvere og i hvilken grad er disse villige til å innfri kravene? Er bildet av «norskhet» i ferd med å forandres? Og i hvilken grad spiller stereotypier om rase inn i norsk toppidrett?

Norsk og god

- Toppidrett er enormt viktig for nasjonal identitet, sier Mette Andersson.

Helt fra slutten av det 19. århundret og frem til i dag har vært en nær kobling mellom sportsprestasjoner og nasjonale stereotypier, der nasjoners mestring av enkelte disipliner har vært tolket ut fra spesielle kjennetegn ved ulike lands «nasjonale karakter».

I Norge er Hjallis, Kuppern, Bjørn Dæhlie, Johann Olav Koss, Fred Børre Lundberg og Ole Einar Bjørndalen blant de idrettsheltene som oftest blir nevnt og assosiert med norskhet.

«Drillos har også etter hvert erobret en plass som norske helter, selv om lukten av snø, landsbygd, nøysomhet og langsiktig slit ikke er like sterk i de sistnevnte tilfeller», skriver Andersson i en artikkel i Samora, der hun drøfter om mørkhudede rollemodeller fører til at usynlige barrierer mellom majoritet og minoritet viskes ut, eller om de er med på å forsterke dem.

Med utangspunkt i Gro Harlem Brundtlands utsagn før Lillehammer-OL i 1994 «Det er typisk norsk å være god», spør Andersson: Blir man norsk ved å være god eller god ved å være norsk?

- Hvis man blir norsk ved å være god, er det etter hvert ganske mange utøvere med minoritetsbakgrunn som er blitt norske. Hvis man blir god ved å være norsk er det heller tvilsomt om minoritetsutøverne blir gode nok, sier hun.

- Hvis det er slik at mange norske toppidrettsutøvere med synlig minoritetsbakgrunn har erfart at det er vanskelig å bli sett på som norsk, er det sannsynlig at de er mer opptatt av deres posisjon som rollemodeller for minoritetene, sier Andersson. Hun tror toppidrett i Norge i økende grad vil bli en sentral katalysator for forestillinger om relasjoner mellom majoritet og minoritet, og endrede forestillinger om «norskhet», hvithet og svarthet.

Dermed blir hennes studie med utgangspunkt i toppidrett, viktig for forståelsen av endringer i det multikulturelle Norge generelt.

Powered by Labrador CMS