- Noen må påvise hvor vann er å finne, og det må forskeren ta seg av. Å bestemme hvilke branner som skal slukkes, og å kjøre brannbilene får politikerne ta seg av, sier forsker i Statistisk sentralbyrå Lars Østby.

Han har vært programstyreleder for Norges forskningsråds to siste forskningsprogrammer om internasjonal migrasjon og etniske relasjoner (IMER).

Østby har forståelse for at mange forskere kvier seg for å delta i mediedebatten i kjølvannet av slike tragiske hendelser som i Moss. I slike situasjoner er det ikke nyanser, men klare, entydige utsagn om skyld og tiltak som etterspørres, mens forskerne gjerne vil bidra med mer sammensatte oppfatninger.

- Men det er likevel viktig å være på banen, mener han.

- Når arenaen blir overlatt til politiet og Carl I. Hagen, blir beskrivelsene av innvandrere svært unyansert. Det er like meningsløst å si at innvandrere har en kultur for knivstikking som å si at nordmenn har en kultur for springskaller.

- Et hovedresultat fra de snart 20 årene med IMER er at det ikke er mulig å snakke i kategoriene «oss» og «dem», mener Østby.

- Innvandrere i Norge er en særdeles heterogen gruppe, mye mer heterogen enn de som ikke har noen innvandringsbakgrunn.

Bastant todeling

Et av hovedbidragene fra det siste IMER-programmet er Marianne Gullestads bok «Det norske sett med nye øyne». Her peker hun på at et hovedtrekk i det norske samfunn nettopp er den bastante todelingen mellom «nordmenn» og innvandrere». Dette på tross av det enorme mangfoldet som disse kategoriene dekker. Et eksempel på dette er fortellinger om «oss» som har bygd landet, der immigrantenes bidrag er utelatt. Et annet eksempel er bildet av «oss» som verter og «dem» som gjester.

- Dette bildet kan være ytterst vennlig ment, men har likevel ekskluderende konsekvenser når det ikke bare brukes overfor flyktninger og asylsøkere idet de ankommer, men også overfor mennesker som er født her eller som i mange år har vært en del av det norske samfunnet, sier Gullestad.

Hun mener at denne tenkemåten er blitt mer eller mindre allemannseie i Norge.

- Den er et historisk produkt, skapt av mennesker, og da spesielt av politikere, journalister, forskere og andre som uttaler seg i offentligheten.

Forskere forsterker fordommer

Gjennom den bastante todelingen mellom «oss» og «dem» mener Gullestad at den intellektuelle eliten er med på å forsterke fordommene mot innvandrere.

- Kritikk av innvandrere er den senere tiden nærmest blitt politisk korrekt, mener hun.

Professor Thomas Hylland Eriksen sier til Dagsavisen at han støtter Gullestad. Han har registrert at forskere er blitt mindre forsiktige med å henge ut innvandrere enn andre grupper de forsker på. Forskere må bli mer vâre på hvilke fordommer de kan være med på å forsterke, sier han.

Forsker Inger-Lise Lien ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen.

Forskere redde for sitt omdømme

Lien har vært tilknyttet forskningsprogrammet med prosjektet «Identitet, kjønnsrolleatferd og idealer blant ungdom i en flerkulturell by», som også er et av hovedbidragene til IMER. Her har hun belyst et ungdomsmiljø i Oslo indre øst som organiserer seg i gjenger, lager mye bråk og konkurrerer med hverandre.

- Fordi jeg belyser negative sider ved en liten gruppe innvandrere, har jeg møtt mye kritikk fra andre som forsker på innvandring, forteller hun.

Når forskningsprogrammet nå er avsluttet, mener Lien det er på tide at innvandringsforskningen tar et oppgjør med seg selv.

- Tiden er moden for en vitenskapsteoretisk debatt innad i dette miljøet. Da må vi spørre oss om vi fortsatt skal ha tro på vitenskapelige idealer. Jeg mener at det i dag er altfor mange forskere som isolerer seg fra virkeligheten og er fastlåst i paradigmer.

Lien tror at det hun kaller den «klamme hånden» som ligger over miljøet, gjør at mange vegrer seg for å begi seg inn i dette minelagte feltet.

- Mange frykter å bli stemplet som «slemme». De er redde for sitt omdømme og for ikke å få nye forskningsbevilgninger. Derfor bedriver de selvsensur, og mange velger feige strategier. Det blir det ikke god forskning av, mener Lien.

Hun innrømmer at også hun er engstelig, både for sitt omdømme og for bevilgningene.

- Men jeg tror sterkt på forskningen. Jeg vil fortsette å forske på ytterpunktene, fordi jeg finner dem interessante og fordi jeg mener det er viktig. Hvorfor skal det være mindre interessant å forske på kriminelle innvandrerungdommer enn nynazister?, spør hun og mener forskerne svikter alle dem som lider når de ikke tør beskrive det negative i innvandrermiljøene.

- Min jobb er ikke å fremstå som et godt menneske. Min jobb er å være en god forsker og skrive sannferdig om det jeg ser, sier Lien.