- Det er så forferdelig mange historier. Forferdelige, ufattelige historier.

Psykolog Marit Netland sitter i solsteiken ved Lille Lungegårdsvann i Bergen og finner frem eksempler fra undersøkelser hun har gjort blant palestinske barn og unge på Vestbredden. De har vokst opp i flyktningeleirer uten rettigheter. De bærer på grusomme opplevelser og har levd så lenge i frykt at mange av dem ikke lenger kjenner redsel. Vi har fått et glimt av dem på tv. Vold og blod. Sorg og sinne. Men kan vi forstå?

Tikkende selvmordsbombere?

To kamerater setter seg på et gjerde for å snakke litt sammen. Plutselig faller den ene ned. Skutt og drept av israelske okkupasjonssoldater. En tolvåring treffer vennene sine en ettermiddag i flyktningeleiren. Israelske soldater roper at de skal stoppe. Én av dem løper. Tolvåringen står stille, men får en kule i brystet og ligger på sykehus i to uker. Dagen han blir utskrevet stormer soldater familiens hjem for å ta ham med seg. Guttens far klarer å avverge det, men blir selv slått helseløs. Kulen gnager fremdeles i brystet, smertene slipper ikke. Hvordan påvirker slike opplevelser barnas psykologiske utvikling?

- Det er stor grunn til bekymring. Påkjenningen ved å leve slik palestinerne gjør er ubeskrivelige. Hver dag kjemper de for sin eksistens, og mange av dem har aldri opplevd fred. Den optimismen vi så under den første intifadaen sent på 1980-tallet er borte. Palestinerne er utslitte og føler de ikke lenger har noe å tape. Mange av dem har opplevd traumer, og noen få av disse velger å sprenge seg selv i luften. Men det feil å si at det er en direkte sammenheng mellom traumer og selvmordsbomber. Å sprenge en buss blir en kamphandling, og stadig flere ser på det som en politisk gjerning for framtidig fred, sier Marit Netland som nettopp har kommet hjem fra Israel og landsbyen Arrabeh hvor hun har bodd sammen med sin palestinske mann og deres to små barn i ett år.

Der har hun jobbet med en doktorgradsavhandling om eksponering for politisk vold og måleproblemer i psykologisk forskning. I oktober disputerer hun ved Universitetet i Bergen (UiB), der hun også håper på post.doc-stipend for å fortsette forskningen.

I 1989 foretok Netland og ektemannen, som har doktorgrad i sosialantropologi, en omfattende datainnsamling blant 108 barn på Vestbredden. Ti år etter traff de og psykolog Magne Raundalen tjue av disse barna igjen. Nå ønsker Netland å møte dem i 2004 for bedre å forstå langtidsvirkningene av politisk vold. Hun tror at dette studiet blant annet vil øke kunnskapen om de psykologiske prosessene knyttet til selvmordsaksjoner. Selv synes hun disse aksjonene er grusomme, men ikke uforståelige.

- Jeg var på krigsmuseet i Telavåg forleden dag. Hva om vi hadde vært okkupert av tyskerne siden krigen og millioner av nordmenn bodde i flyktningeleire i Sverige, der tyske soldater voktet dem fra hustakene og herjet i gatene? Om vi hadde prøvd alt for at de skulle få komme hjem, men ingenting nyttet?

- Vestlig psykologi er etnosentrisk

For virkelig å få en forståelse av palestinernes situasjon og hvordan eksponering av politisk vold påvirker barnas psykologiske utvikling, er det likevel helt nødvendig å fokusere på sosial, politisk og kulturell kontekst, ifølge Netland.

- Dette er en stor mangel ved forskningen som er gjort på barn i krigsområder. Konsekvenser for psykologisk utvikling måles nå ofte ved hjelp av spørreskjemaer. Her setter man opp lister over såkalte traumatiske hendelser og symptomer som informantene skal krysse av på. Problemet er at det ikke nødvendigvis gir et riktig bilde, fordi det som oppleves traumatisk er svært varierende og avhengig av sammenhengen, sier Netland.

De unge palestinerne som Netland traff i 1999 led alle av søvnproblemer og hadde påtrengende tanker og «flashbacks» fra politisk voldelige hendelser. De var svært nervøse og følte utelukkende sinne og avsky overfor israelske soldater og nybyggere. Samtlige av dem hadde sett drepte mennesker. Tre fjerdedeler hadde opplevd at hjemmet var blitt stormet og var selv blitt skadet. Flere av dem hadde vært i fengsel og blitt offer for tortur.

- For kort tid siden ble en undersøkelse utført ved Tel Aviv University offentliggjort. Den viser at 70 prosent av de palestinske barna på Vestbredden lider av post-traumatisk stress. Men hva som utløser disse symptomene og hva det fører til, er hittil ikke godt nok kartlagt, sier Netland.

- For palestinerne kan det å miste huset sitt være mer traumatisk enn det å se noen bli skutt. Martyrdom er noe palestinerne verdsetter høyt. Martyrene har ofret sitt liv for folkets kamp og fremkaller stolthet og beundring. Det finnes imidlertid nesten ingenting verre enn å få huset ødelagt. Familier ofrer alt i svært mange år for å bygge en bolig. Når så denne blir sprengt i luften, står de økonomisk og ellers helt på bar bakke, ofte med ni-ti barn å forsørge. Slike hendelser blir imidlertid sjelden tatt med i de psykologiske undersøkelsene. Livshendelsene sees heller ikke i et helhetsperspektiv.

- Jeg husker jeg snakket med en gutt som fortalte om da soldater stormet hjemmet deres. De slengte en haug med madrasser opp i sengen til babybroren, og gutten var livredd lillebroren skulle bli drept. Moren kom i sjokktilstand og døde senere av hjerteattakk. Denne gutten hadde opplevd mye vold, men mente selv det var episoden med madrassene som var mest traumatisk. Likevel ville ikke dette bli registrert som en traumatisk livshendelse på et typisk spørreskjema.

Netland er opptatt av at vestlig psykologi er svært etnosentrisk, noe det er nødvendig å reflektere over når man med andre kulturer å gjøre.

- Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå at en mor som har mistet sin sønn vekselsvis gråter av sorg og hyler av glede og stolthet. Men jeg er helt uenig med psykologer som mener at gleden er en fortrengningsmekanisme og at bare sorgen er ekte. Kultursensitivitet er helt avgjørende for at hjelpetiltakene skal kunne tjene sin hensikt, sier hun.

Ikke all krisehjelp er til hjelp

På bakgrunn av sine egne erfaringer og etter å ha å fulgt den internasjonale debatten blant traumepsykologer, synes Netland det er viktig å belyse den måten krisebehandling ofte blir gitt i krigssituasjoner. Det at man går raskt inn og får ofrene til å snakke om hendelsene i detalj, gjerne i grupper, kan være en metode som har god effekt i en situasjon, men kan være direkte skadelig i en annen.

- For en palestiner er familien enormt viktig og det er et nederlag å søke profesjonell hjelp og blottlegge følelser overfor andre. Ved slik gruppedebriefing kort tid etterpå kan man risikere å skade selvfølelsen til ofrene, noe som gjør dem enda svakere overfor det de må igjennom. Det er også vanskelig å sikre dem psykologisk oppfølging i ettertid, og det kan bli dramatisk når en person blir sittende igjen med de opprivende følelsene alene, sier Netland som selv følte det var forventet at hun skulle rykke inn i Jenin etter at israelske soldater jevnet deler av flyktningeleiren med jorden.

Selv om hun hadde kommet seg inn i området, hadde hun hatt store betenkeligheter med å hoppe rett inn i rollen som krisepsykolog. Hun mener det er langt bedre å støtte opp om palestinske fagfolk og tilby praktisk hjelp som kan øke følelsen av kontroll og mestring.

- I mange situasjoner er det å finne far, hjelpe dem å bygge opp igjen huset, og gi dem økonomisk støtte mye viktigere i denne første fasen.

Netland understreker hvor viktig det er å styrke nærmiljøet og gjenoppbygge samfunnets institusjoner. Særlig tror hun på tiltak rettet mot familien og skolen.

- Formålet med alle psykososiale tiltak må være å hjelpe de palestinske barnene og det palestinske samfunnet på kulturens egne premisser, og ikke ut fra hva man på et generelt grunnlag mener er best for dem.

Som representanter for Bergensaksjonen for palestinske barn, arbeidet Netland og mannen med å få opprettet et rehabiliteringssenter for barn i Jenin. Senteret skulle også arbeide med kompetanseheving og tiltak rettet mot familiene og skolene i området. På grunn av både den politiske og økonomiske situasjonen måtte Bergensaksjonen utsette planene.

Avhenger av politiske løsninger

I den siste tiden har det blitt tydelig at det palestinske samfunnet også sliter med problemer som narkomani og familievold, som følge av den langvarige okkupasjonen. Netland er frustrert over at det internasjonale samfunnet har latt det gå så langt og synes det er helt ufattelig at man lar Israel føre en politikk som ville vært helt uakseptabel andre steder.

- En verdig fremtid for palestinske barn er først og fremst avhengig av politiske løsninger som sikrer dem grunnleggende menneskerettigheter, demokrati og en rettferdig fordeling av goder. Det er påvist en sammenheng mellom politisk vold og angrepsimpulser. Det indikerer at sinne og hevntanker kan håndteres dersom volden og undertrykkelsen opphører, og så fremt de får psykologisk oppfølging i tråd med de palestinske verdier og normer. Unge palestinere er ikke dømt til å bli voldelige.