I rapporten “Oppdragsforskning: åpenhet, kvalitet, etterrettelighet” går det frem at så mange som 14 prosent har opplevd konflikt med at oppdragsgiverne i publiseringsfasen, og mange har villet hindre offentliggjøring.

Det var også urovekkende mange som ikke hadde klare og gode avtaler om publiseringsrett på forhånd. Spesielt var det mangelfull bruk av kontrakter i universitets- og høgskolesektoren.

- Vi ble bekymret over omfanget av problemet, særlig i lys av den økende kommersialiseringen som vil legge enda større press på forskerne, sier Matthias Kaiser, som er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningskomité for naturvitenskap og teknologi.

Undersøkelsen avdekket at også offentlige oppdragsgivere i noen tilfeller legger bort en rapport fordi den virker forstyrrende i forhold til politiske målsetninger.

- At rapporter “havner i skuffen” er uheldig både med tanke på forskningens åpenhet og etterrettelighet, og med tanke på den generelle tilliten til forskning.

- Ikke minst ødelegger det for forskningens mulighet til å være premissleverandør, dersom visse resultater bevisst underkommuniseres for å få frem et bestemt budskap, sier Kaiser og understreker at publisering også er avgjørende for kvalitetssikring av forskningen.

Unnlater å formidle usikkerhet

På et møte på SAS-hotellet i Bergen i dag, skal Kaiser snakke om åpenhet som et viktig forskningsetisk prinsipp. For er det også slik at forskeren selv driver selektiv rapportering?

- Det er vel kanskje riktig å si forskere gjerne blir sosialisert inn i en kultur hvor vi meddeler de positive resultatene, det vil si sikre funn, mens vi unnlater å si noe om forhold vi er usikre på, selv om dette kunne hatt betydning for beslutningstakerne. Man må hele tiden minne seg selv på at det er viktig å formidle grensene for egen kunnskap, mener Kaiser.

Til å snakke om dette har de forskningsetiske komiteer invitert Roger Strand og Ragnar Fjelland fra Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen. De arbeider blant annet med etiske problemer knyttet til moderne vitenskap og teknologi, og Strand, som er utdannet biokjemiker, er spesielt opptatt av vitenskapelig usikkerhet, kompleksitet og medvirkning. Han har kalt innlegget sitt: “Einstein eller Frankenstein - åpenhet om konsekvenser av forskning”.

Hvordan ta hensyn til virkninger vi ikke kjenner?

Roger Strand understreker hvor viktig det er å sette ord på den vitenskapelige usikkerheten

- Forskning innebærer alltid store usikkerhetsmomenter. Man kan gjøre så gode risikoberegninger som overhodet mulig og forske til man blir blå - det er uansett umulig å vite noe sikkert om langsiktige konsekvenser av nye oppdagelser. Hvordan kunne for eksempel forskerne ha forutsett thalidomidskandalen på 1960-tallet eller vite at DDT akkumuleres oppover i næringskjeden?

Det er langt mellom laboratoriet og virkeligheten. Strand peker på at usikkerheten paradoksalt nok blir større jo mer vi forsker.

- Det er jo ikke slik at vi stadig dekker flere av de hvite flekkene på kartet og at vi til slutt finner “the theory of everything” - vitenskapen og den teknologiske utviklingen forandrer også terrenget. Det er derfor det er så viktig å sette ord på usikkerheten og inkludere publikum i mye større grad, mener Strand.

For hvem har ansvaret for å evaluere usikkerhetsmomentene og ta stilling til hvilken forskning vi faktisk ønsker?

- Vi er i en vanskelig situasjon. Vårt økonomiske system er avhengig av en teknologisk utvikling, og endringene skjer i et stadig hurtigere tempo. Samtidig trenger vi tid til å tenke over måter å håndtere den usikkerheten som dette representerer. Nå vet vi ikke helt hvordan vi skal ta hensyn til de virkninger vi ikke kjenner.

Ukritisk forskningsjournalistikk?

Under det åpne møtet vil det også settes fokus på forskningsjournalistikk. Førsteamanuensis i journalistikk Harald Hornmoen spør om journalister er kritiske nok. Får vi bare et glansbilde av forskningen?

Andre bidragsytere er professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk, og Gro Helgesen, spesialrådgiver fra Forskningsrådets Divisjon for vitenskap, samt de øvrige sekretariatslederne i de forskningsetiske komiteene.