De private aktørene bare i Oslo har flere tusen overvåkingskameraer, mens Oslo-politiet bare har seks kameraer rundt Oslo S.

Det forteller postdoktor Heidi Mork Lomell og førsteamanuensis Katja Franko Aas, ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo .

De synes det er litt rart at politiets bruk av videoovervåking har fått så mye oppmerksomhet i den offentlige debatten, mens den private overvåkingen er blitt innført i stort omfang og med lite oppmerksomhet.

Ulik kvalitet

De private sikkerhetsfirmaene dominerer nesten fullstendig innen overvåkingsbransjen, selv om bildet blir litt nyansert av at de seks politikameraene rundt Oslo S har en veldig høy teknisk kvalitet.

- Mange av de privateide og privatdrevne kameraene er til sammenlikning ganske dårlige, og de blir ikke brukt aktivt hele tiden, forteller Lomell.

- De er som regel koblet til en opptaker på et bakrom, og i beste fall har man fått et dårlig opptak hvis noe har skjedd foran kameraet.

Det er også store forskjeller mellom den private og den offentlige overvåkingen, ikke bare i omfang, men også i bruk.

- De aller fleste overvåkingskameraene i Oslo står på privat grunn og overvåkes av private sikkerhetsfirmaer. Det er ingen grunn til å tro at forholdene er annerledes i de andre større byene våre.

I Oslo finnes det for eksempel omtrent 100 private overvåkingskameraer på kjøpesenteret Byporten, rundt 60 på kjøpesenteret Oslo City. Det finnes omlag 400 kameraer hos NSB på Oslo Sentralstasjon, og circa 30 på Aker Brygge.

På Oslo Lufthavn Gardermoen finnes det nå 5-600 overvåkingskameraer, forteller Lomell.

De to forskerne har nylig avsluttet KIM-prosjektet Kriminalitetskontroll, risiko og teknologi, som handlet om å studere forutsetningene for og konsekvensene av at kriminalitetskontrollen i økende grad blir teknologibasert.

Bortviser uønskede

Lomell konstaterte blant annet at politiet og de private sikkerhetsfirmaene bruker overvåkingsutstyret til ulike formål.

Politiet bruker sine få kameraer til tradisjonell kriminalitetskontroll og ser for eksempel etter storselgere av narkotika.

De private sikkerhetsfirmaene bruker derimot ofte kameraene til å bortvise uønskede personer fra offentlig tilgjengelige områder hvis de er til sjenanse. Dette funnet fikk stor oppmerksomhet i mediene.

- Det var særlig to av de private overvåkingssystemene som ble brukt til å finne og sortere folk som egentlig ikke gjorde noe galt, men som bare var uønsket, forteller Lomell.

De private vekterne har dessuten et mye mer begrenset ansvarsområde enn politiet.

- Det er for eksempel private vektere som overvåker og kontrollerer Aker Brygge, og de er naturlig nok bare opptatt av sitt eget territorium og blir fornøyd hvis en uønsket person går til Rådhusplassen isteden, påpeker Lomell.

- Politiet tenker ikke på den måten.

IKT og grensekontroll

KIM-prosjektet omfattet også andre temaer rundt teknologi og sikkerhet. Mens Heidi Mork Lomell konsentrerte seg om videoovervåking av det offentlige rom, fokuserte prosjektleder Katja Franko Aas på bruken av IKT i grensekontrollen.

- Du kan se en liknende utvikling i grensekontrollene på flyplasser. En stor del av grensekontrollen utføres av private flyselskaper, som har et økonomisk ansvar for å kontrollere reisedokumentene våre, forteller Aas.

- Der er det slik at IKT brukes som et styringsverktøy for å utveksle informasjon mellom ulike aktører, og det skjer på et område som tidligere hovedsakelig var statens oppgave.

- IKT fører også til mer proaktiv grensekontroll, hvor målet er å reagere før risikogrupper når det nasjonale territoriet. Konsekvensen er blant annet at det er veldig vanskelig å anke en avgjørelse for en person som er blitt avvist i grensekontrollen.

(U)sikkerhetsteknologier

Aas og Lomell er derfor slett ikke sikre på at de nye sikkerhetsteknologiene utelukkende skaper sikkerhet.

- Sikkerhet for hvem? spør Aas.

- Det kan se ut som om teknologiene i alle fall skaper mer usikkerhet for de gruppene som allerede er marginaliserte, for eksempel slitne narkomane på et kjøpesenter, eller personer med arabisk utseende på en flyplass.

- Vi har blant annet påvist at det ofte er de som på forhånd er marginaliserte som får merke overvåkingen, særlig den som blir foretatt av de private aktørene. Vi som er folk flest lever godt med dette, og er kanskje glad til, påpeker Lomell.

- Dermed blir det vanskelig å skape en offentlig debatt om overvåkingen. De marginaliserte gruppene har ikke lett for å slippe til i de offentlige debattene.

Utskiller de urene

Den moderne sikkerhetskontrollen er derfor eksempel på et fenomen som den britiske antropologen Mary Douglas påpekte blant annet i boken Purity and Danger fra 1966.

Douglas var opptatt av hvordan ulike samfunn skaper grenser mellom det rene og det urene.

- De som jobber i sikkerhetsbransjen snakker ofte om for eksempel rene passasjerer i den forstand at de er sikkerhetsklarert, og skitne passasjerer som ikke er blitt kontrollert, forteller de to forskerne.

- Den moderne overvåkingen handler i stor grad om å skape offentlige rom som ikke oppfattes som risikofylte, altså hvor det ikke finnes personer som oppfattes som skitne.

I desember 2007 gjennomførte Luftfartstilsynet for øvrig en kontroll som viste at det gikk fint å få med seg både kniver og patroner forbi sikkerhetskontrollen på Gardermoen, hvis gjenstandene ble gjemt litt kreativt, for eksempel i en bh eller en hårklemme.

Dette skjedde samtidig som andre flypassasjer måtte legge igjen både hårsjampoen og tannkremen.

- Man tror at teknologien skal løse mange problemer og skape et tryggere samfunn, men det viser seg som oftest at det er ikke så enkelt, sier Aas.

Teknologi og politi

Helene Oppen Gundhus, i dag førsteamanuensis ved Politihøgskolen, var også med på prosjektet. Hun undersøkte hvordan IKT endrer de praktiske og kulturelle aspektene ved politiarbeidet.

Gundhus påviste blant annet at den nye teknologien ikke var utelukkende populær innen politiet, fordi den ble assosiert med kontor- og rutinearbeid og ikke ble oppfattet som ordentlig politiarbeid.

- Tidligere forskning omkring temaene teknologi og jus har i stor grad handlet om personvern og har til dels hatt et deterministisk teknologisyn.

- Forskerne har kanskje vært skeptiske eller negative i utgangspunktet, og det er selvfølgelig viktig å være kritisk. Men vi har hatt en litt annen innfallsvinkel og isteden studert hva teknologien brukes til i praksis, sier Lomell.

- Vi fant nokså store forskjeller mellom hva man tror teknologien brukes til, og hva den faktisk brukes til.

For eksempel påviste Gundhus at det var ulike oppfatninger internt i politiavdelinger og fra avdeling til avdeling om hvilke teknologier som er viktige og mindre viktige, noe som også slo ut i konflikter mellom ulike grupper og avdelinger.

Dette påvirket i høy grad hvordan teknologiene ble brukt.

Studiet av praksis avdekket hvordan mer uformelle regler, rutiner og verdier avviker fra de formelle.

Gundhus’ undersøkelse viste at politiarbeidet fremdeles formes av erfaringsbasert kunnskap hentet fra ordenstjenesten på gata, og at denne kunnskapen i liten grad registreres inn i IKT-systemene.

Dilemmaene rundt sikkerhet og IKT vil bli diskutert i en kommende bok, Technologies of InSecurity, der Aas, Gundhus og Lomell er redaktører.