Suksess for selvkastrerende spinner

I stedet for å bli spist av dama, velger edderkopphannen å kastrere seg selv. Det er smart, for tissen hans fungerer fint på egenhånd.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

En hunn av arten Nephilengys malabarensis (Foto: Pen Araneae/Flickr Creative Commons)

Hjulspinneredderkoppen Nephilengys malabarensis er en artig skrue. For det første har edderkoppdamene en tendens til å spise beilerne sine etter at hun har hatt seg med dem. Det er tross alt ikke så uvanlig for en edderkopp, men vent:

N. malabarensis-hannen har dessuten penisen sin på hodet. Det vil si, det er ikke en penis slik som vi mennesker har, men heller munnføtter.

Munnføttene, eller pedipalpene som de også heter, sitter på siden av hodet, og det er der edderkoppen lagrer spermen sin. I hvert fall frem til det første, og heller brutale møtet med en hunnedderkopp.

Det viser seg nemlig at den ulykksalige edderkoppen har valgt en taktikk som på mange måter minner om å ”hoppe av i svingen” – men med helt motsatt resultat:

Han kastrerer seg selv ved å brekke av pedipalpene etter bare noen få strakser, og stikker av.

Det ser ut til å gi ham bedre sjanse til å bli far i det lange løp, uansett om han overlever akten eller ikke.

Avstandssex når nye høyder

Forskere fra National University of Singapore studerte 25 romantiske møter mellom edderkoppjomfruer, og fant ut at munnføttene brakk delvis av i om lag 12 prosent av tilfellene.

I de resterende ble pedipalpene helt brukket av, og hannen ble fullstendig kastrert.

Hva søren kan være årsaken til en slik løsning? undret forskerne, ledet av biologen Daiqin Li. Uten pedipalper blir jo edderkoppen steril og mister sjansen til å lage flere unger. Evolusjonsmessig sett virker det hele lite gjennomtenkt.

Men:

Om du bare har én sjanse uansett – fordi du allikevel snart blir spist – er det om å gjøre å få levert så mye sperm som overhode mulig i løpet av akten. Og det viser seg at de avkutta pedipalpene fortsetter å pumpe sæd inn i dama på egenhånd.

En hunnedderkopp med det avkutta kjønnsorganet til hannen hengende fast under magen. Den brune klumpen rett ved hodet hennes er kjønnsorganets tidligere eier - som nå er halvveis fortært. (Foto: D. Li et al., Biol. Lett.)

Ved å dissekere edderkoppene etter akten, fant Li og kollegene ut at pedipalpen bare rakk å fyre av en tredjedel av spermen innen hunnen bestemte seg for at de var ferdige og dyttet hannen bort.

Men det uavhengige kjønnsorganet fortsatte altså å pumpe sperm inn i henne, selv mens hun var i ferd med å spise opp munnføttenes opprinnelige eier, og dessuten pumpet det kjappere enn tidligere.

Dermed får han inn mer sæd per samleie ved å la pedipalpene ta over styringa.

Fordel selv om han skulle overleve

Studien viste at pedipalpene dessuten ble sittende fast i dama en god stund etter akten. På den måten er de i veien for andre edderkopper som kunne tenke seg en runde med henne.

Men nå er det faktisk slik at hunnen ”bare” dreper og spiser hannen i tre av fire tilfeller. Da kan man spørre seg hva de tenker, den resterende fjerdedelen som går rundt uten utstyr resten av livet. Om de skulle være så heldige å overleve, og altså få mulighet til å formere seg på nytt, er ikke selvkastrering smart.

Forskerne har noen mulige forklaringer også på dette.

For det første har forskerteamet tidligere funnet ut at de kastrerte hannene er bedre slåsskjemper enn ikke-kastrerte jomfruer, og at de derfor oftere vinner kamper mot andre potensielle beilere. Hjulspinnerhannen blir vanligvis igjen i nettet til dama, og vokter henne – ironisk nok – med livet som innsats.

Forskerne tror den forbedrede kampteknikken enten skyldes at hannen blir sprekere og mer bevegelig uten munnføttene, eller at han rett og slett er mer motivert.

Dermed beskytter de hunnen bedre mot andre hanner som potensielt kan fortrenge evnukkens sæd i løpet av et nytt samleie.

Sjeldne damer?

Edderkoppeksperten Matthias Foellmer fra Adelphi University i New York foreslår dessuten at en mulig forklaring på det noe brutale livsvalget kan være at det rett og slett ikke er så kostbart for hannedderkoppen som man skulle tro.

Han etterlyser økologiske studier av arten, altså studier av populasjonsstørrelse, bosted og lignende.

– Da kan fordelene ved selvkastrering måles opp imot de virkelige kostnadene. Det kan hende kostnadene er lave, dersom det for eksempel er liten sjanse for å finne andre hunner å pare seg med senere, sier han til Nature News.

Kilde:

D. Li m.fl. (2012) Remote copulation: male adaptation to female cannibalism. Biology Letters, publisert online 1. februar 2012

Powered by Labrador CMS