Frankrike - demonstrasjonens hjemland

Gløden fra den franske revolusjonen brenner fortsatt i franskmennene. En kompromissløs demonstrasjonskultur gir resultater i et stivt politisk system.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Franskmennene har en svært lang tradisjon for å demonstrere. Et stivt politisk system bidrar til å holde demonstrasjonsgløden i live. (Maleri: Jean Duplessis-Bertaux)

Knuste ruter, utbrente biler og steinkastende ungdommer. Igjen er det demonstrasjoner og uroligheter i Frankrike.

Nå demonstreres det mot en lov som vil heve pensjonsalderen fra 60 til 62 år. De siste dagenes hendelser skriver seg inn i en lang tradisjon av demonstrasjoner siden den franske revolusjonen i 1789.

Den franske revolusjonen er blitt en del av den franske folkesjelen. Det er blitt vanlig å demonstrere, for folk vet at det virker.

Doktorgradsstudent Holger Ross Lauritsen, som arbeider ved Avdeling for idéhistorie ved Aarhus universitet i Danmark, har bodd i Frankrike fra 2002-2007 og har forsket mye på demokratiet i landet.

– En del av forklaringen på at franskmennene demonstrerer så ofte, er at det er en sterk tradisjon som går tilbake til den franske revolusjon. Frankrike var det første stedet i Europa hvor man forsøkte å innføre demokrati.

– De innebar at opprørene møtte mye motstand fra de som hadde privilegiene, altså adelen og de kongelige. Man måtte bruke en eller annen form for vold til å starte noe så uhørt som demokrati i Frankrike, forteller Lauritsen.

Banet veien for europeiske demokratier

Under den franske revolusjonen viste befolkningen at den kunne mobilisere seg selv.

Det var helt uhørt at folk kunne avsette konger og lage et nytt politisk system.

Ute i den store verden var adelen og kongedømmene skremt av revolusjonen i Frankrike. De hadde sett at de kunne ende med å dø av det, og at det ikke var sikkert at det var mulig å nedkjempe opprørene.

– Det de startet i Frankrike, gjorde at den danske revolusjonen ble langt mer fredelig fordi den danske kongen hadde sett hva som var skjedd i Frankrike og derfor var redde for folket, sier Lauritsen.

Den kompromissløse innstillingen fra revolusjonen sitter fremdeles fast i franskmennene, mener han.

Det skyldes at det politiske systemet i Frankrike, med sine høye sperregrenser, utelukker små partier.

Den høye sperregrensen betyr at det ofte er et av de to store fløypartiene som alene sitter på regjeringsmakten – de trenger altså ikke å inngå kompromiss med noen, og det gir ofte stor politikerforakt.

– Små partier har problemer med å komme inn, så det vil alltid være mange som føler at de ikke er representert i parlamentet. Det genererer stor misnøye i befolkningen. Folk føler seg lenger vekk fra politikerne og dermed innflytelsen, forklarer Lauritsen.

Kompromiss eller konfrontasjon

(Maleri: Jean-Pierre Houël)

I Danmark er politikerne mer lydhøre overfor befolkningen. Utviklingen av politikken minner mer en samtale. Det betyr at man i Danmark kan bygge ting opp mer hensiktsmessig, mener Lauritsen.

– Det er klart at forhandlingene blir mer uryddige når det er så voldsomt. Det ville være bedre å snakke stille og rolig om det.

– Frankrike kan nå gå to veier: Enten får de en mer samarbeidsvillig og kompromissøkende kultur, eller så får de et mer autoritært system som stanser den revolusjonære gløden, mener han.

Konflikten i Frankrike ser ut til å bli forverret, mener Lauritsen. Han begrunner det med at president Nicolas Sarkozy har lagt en svært aggressiv og kompromissløs linje. Presidenten vil blant annet avskaffe streikeretten.

Viktig å markere seg

Franskmenn flest engasjerer seg ikke så mye i politikk i det daglige, men ved store omveltninger og folkelige bevegelser går folk på gaten.

– Det er en politisk kultur som har grodd fast. Store opptøyer gjør at man blir hørt. Man kan se det ved demonstrasjoner mot en lov i 2007, som gjorde det lettere å sparke ungdom. Det var det stor folkelig motstand mot.

– Det virket: Loven ble trukket tilbake. Demonstrasjonene virker også indirekte fordi politikerne vet at det kan skje og derfor ikke går så mye imot befolkningens ønsker. Det er det mange politikere som klager over, forteller Lauritsen.

Demonstrantene er hovedsakelig ungdom. Selv om det er pensjonsalderen det handler om i denne omgangen. Generelt er det folk fra sentrum og til den ytterste venstrefløyen som går i demonstrasjoner.

– Jeg tror mange franskmenn har det i seg. Hvis det først kommer store demonstrasjoner, så engasjerer folk seg i det. Det er tradisjon. De mener at det er viktig å markere seg en gang imellom, forteller han.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Lenke:

Holger Ross Lauritsen – Aarhus Universitet

Powered by Labrador CMS