– I den norske debatten er regioner et uklart begrep, hvor de økonomiske regionene skjærer over de administrative grensene.
– En bedre match mellom administrative og funksjonelle regioner kan styrke den økonomiske utviklingen, hevder professor i statsvitenskap Jon Pierre ved Göteborgs Universitet.
Pierre er prosjektleder for DEMOSREG-prosjektet Strategiske regioner i spenningsfeltet mellom demokratisk styring og effektivitet. Prosjektet styres fra Nordlandsforskning, i samarbeid med forskerne Bjarne Lindeløv og Arild Gjertsen.
Pierre kan fortelle om store forskjeller i kommunal struktur mellom Norge og Sverige.
– I Sverige har det lenge vært mulig å slå sammen og endre grensene mellom kommuner uten særlig politisk debatt. Dette er ikke mulig i Norge, som har en mye sterkere lokal identitet enn Sverige, fastslår Pierre.
Han henviser til undersøkelser av lokal identitet (bl.a. Baldersheim m.fl. 2003, journ.anm.) som viser at Norge skiller seg ut sammenlignet med mange andre land, i Norden som ellers.
Samorganisering nedenfra
Mye tyder på at befolkningene i Sverige og Danmark har godtatt argumentet om at kommunene bør slås sammen for å oppnå effektivitetsgevinst i offentlig forvaltning.
Dette argumentet virker imidlertid dårlig i Norge, hvor folk generelt er motstandere av kommunesammenslåing – selv om man korrigerer for at befolkningsstrukturen er relativt desentralisert i forhold til i nabolandene.
Forskerne arbeider med å beskrive hvordan strukturene for samorganisering skapes nedenfra – fra det kommunale planet. Man har studert interkommunale samarbeidsformer (IKS) og regional samordning i Grenland, Vesterålen og Glåmdalen.
Disse regionene er integrerte og har tydelige sentre i henholdsvis Skien, Sortland og Kongsvinger.
– Vesterålen pekte seg ut som en av pionerene innenfor regional utvikling allerede før krigen. Men selv i en foregangsregion møter samstyringen veggen straks det melder seg uvisshet om hva de deltakende kommunene har å vinne gjennom samarbeidsløsninger.
– På den ene siden innser man at regional samstyring har stordriftsfordeler, men så snart de lokale identitetene blir utfordret, ser vi at kittet ikke er sterkt nok til å nøytralisere frykten for å tape funksjoner og arbeidsplasser, sier Ole Johan Andersen.
Han er førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Bodø og fungerer som prosjektkoordinator ved Nordlandsforskning.
Felles skjebne
Statsviterne Ole Johan Andersen (t.v.) og Jon Pierre leder et forskningsprosjekt om strategiske regioner. (Foto: Andreas Høy Knudsen)
Den internasjonale litteraturen behandler interkommunale samarbeidstiltak som «interlocal partnerships,» et fenomen som er utbredt i Nord-Amerika. Slike partnerskap er basert på rasjonelle kalkyler med tydelige mål for samarbeidet.
– Amerikanerne betrakter kommunene som nyttemaksimerende aktører som skal løse «collective action problems,» forklarer Pierre.
Annonse
Han mener norske IKS også kan betraktes som resultat av lokale aktørers strategiske overveininger.
– Problemet med teorien er at den norske konteksten inneholder kommuner som burde samordne seg, men som ikke gjør det, samt kommuner som samarbeider uten å oppnå noen økonomisk gevinst. I stedet samarbeider de ut fra en tankegang om felles skjebne, forteller Pierre.
Svensk forskning på de nye større kommunene viser at bekymringen for svekket demokrati var overdrevet. Borgernes kjennskap til folkevalgte og kandidater til valg var større etter enn før sammenslåinger.
– Media ble mer interessert i de nye, større kommunene, og det oppsto en mer vital lokal politisk debatt i den nye, større sammenhengen, forklarer Jon Pierre.
Lokale deltakere
Forskningsprosjektet har tett dialog med nøkkelpersoner i regionene, blant annet gjennom lokale forskere de tre case-regionene.
I tillegg har de sentrale prosjektmedarbeiderne reist rundt og intervjuet ordførerne og operative medarbeidere i regionrådene. Folk fra sekretariatene i regionrådene sitter også i en styrings- og referansegruppe for forskningsprosjektet.
– Det finnes en viktig validering i at praktikere kjenner seg igjen i spørsmålene vi stiller i våre surveys. Mange akademikere undervurderer praktikernes evne til å tenke i et teoretisk resonnement og snakke i abstrakte termer, sier Pierre.
