Volden blant mennesker i byer har ikke økt de siste 25 årene. Dette på tross av urbanisering, økende arbeidsdeling og stadig flere upersonlige forbindelser mellom mennesker.
"Selv et mindre nedslag i New York kan bli katastrofalt. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox)"
Kunnskap om voldsbildet og voldsutviklingen stemmer ikke med utbredte oppfatninger om samfunnsutviklingen innenfor media og i ulike fagmiljøer.
Dette oppdaget Nicolay B. Johansen da han begynte å arbeide med spørsmål om byer, orden og vold for snart ti år siden.
Nå har han skrevet doktoravhandling i kriminologi, ved Universitetet i Oslo, om sosial kontroll og vold i byer.
Festliv og vold
Det er ikke større sannsynlighet å bli utsatt for vold nå enn det var for 25 år siden. Men det er flere som anmelder voldsepisoder nå enn tidligere.
I følge levekårsundersøkelser for de siste 25 årene har nordmenns utsatthet for vold vært stabil de siste 25 årene. Selv om det har vært en økning i anmeldte voldslovbrudd i denne perioden gjenspeiler ikke det en faktisk økning i utsatthet.
- Den volden som utøves mellom fremmede er knyttet til ungdommens festliv. Denne gruppen består for det meste av unge uten barn og uten fast partner, forklarer Johansen.
- Det urbane festlivet er imidlertid en liten del av det å være fremmed i byer, og representerer ikke bylivet som sådan, sier han.
Fremmedhet
Med fremmedhet menes at vi ikke har biografisk kunnskap om hverandre, som hvor en person kommer fra, eller vedkommendes navn og arbeidssted.
- Fremmedhet handler først og fremst om å møtes i mylderet i bysentrene, passere hverandre på fortauene, foreta kjøp i forretninger og å sitte overfor hverandre på buss og bane, om det ikke er for fullt.
- I disse situasjonene forekommer det ytterst sjeldent voldelige hendelser, forteller Johansen.
Særskandinaviske forhold
Offerundersøkelser fra Sverige og Danmark viser like tendenser som i Norge.
Men Johansen understreker at selv om fremmedhet ikke utøser vold i Norden, er ikke det nødvendigvis representativt for andre deler av verden.
- I Norge har vi ikke den samme fattigdomsproblematikken som andre steder. Men om det er mer vold slike steder, er det mer nærliggende å si at det er fattigdommen som er problemet, og som utøser volden, ikke fremmedheten, sier Johansen.
Tönnies versus Durkheim
Fremmedhet er ikke i seg selv voldsfremmende i byliv, mener han.
Annonse
Johansen fremhever at av de klassiske sosiologer han har undersøkt, er det Durkheim som best fanger denne erkjennelsen. Johansen skjelner mellom det han kaller ”Tönnies-tradisjonen” og ”Durkheim-tradisjonen”.
Franske Emilie Durkheim (1858-1917) regnes for å være en av grunnleggerne av moderne sosiologi. Tilsvarende regnes tyske Ferdinand Tönnies (1855-1936) som en av grunnleggerne av den tyske sosiologien.
Nicolay B. Johansen.
I denne sammenhengen står begrepet sosial kontroll sentralt, og Johansen opplevde at dette begrepet ble brukt tvetydig i faglitteraturen.
Han mener det finnes to vesentlig forskjellige måter å tenke om sosial kontroll, som ikke har fått nok oppmerksomhet.
Tönnies så først og fremst på sosial kontroll som noe iboende i menneskelige samværsformer, mens Durkheim la vekt på felles forestillinger om rett og galt.
Sosial kontroll i byer
- Spørsmålet om sosial kontroll var i sosiologiens klassiske periode ensbetydende med de grunnleggende spørsmål om hvordan samfunn henger sammen.
- Teoretikerne var opptatt av å forstå de prosessene som holder det vi kaller samfunn samlet.
- Ofte kommer uttalelser i fagmiljøet om at Durkheim og Tönnies, blant flere av klassikerne i sosiologien, opererte med ensartede forståelser av sosial kontroll, sier Johansen.
Forskjellene mellom dem viser seg imidlertid i sammenheng med byen som sosialt fenomen, der Tönnies-tradisjonen utmerker seg med en bekymring for moderniteten og dens iboende oppløsning av personlige relasjoner.
- Mange fagfolk ser på urbanisering, økende arbeidsdeling og stadig flere upersonlige forbindelser som oppløsningstendenser i samfunnet, forteller Johansen.
Annonse
Den samme engstelsen er ikke iboende i Durkheim-tradisjonen, en tradisjon som også tilbyr større forklaringskraft overfor det faktum at vold ikke ser ut til å øke med bymessig utvikling.
Urbanisering også positivt
Til tross for at tidsperioden de siste 25 årene har vært preget av urbanisering, økende arbeidsdeling og stadig flere upersonlige forbindelser mennesker i mellom, har altså ikke volden i byene økt.
- Siden disse forskjellene i måter å tenke om sosial kontroll har fått så lite oppmerksomhet, har samfunnsvitenskapen altfor lettvint blitt kilde til en kritikk av samfunnsutviklingen, avslutter Johansen.
