Stig A. Slørdahls blogg

NOBELJUBEL!!

10.10 2014 07:22

For 25 år siden var jeg stipendiat ved University of California San Francisco. Den niende oktober 1989 feiret vi at universitetet hadde fått to Nobelprisvinnere, J. Michael Bishop og Harold E. Varmus. Ennå husker jeg den unisone gleden ved hele institusjonen. Vi feiret stort og var stolte for at universitetet hadde lyktes. Tenk at jeg fikk være til stede på et universitet som fikk Nobelprisen!

Ikke i mine villeste drømmer hadde jeg trodd at jeg en dag skulle få besøk på kontoret en halv time før annonseringen av Nobelprisen i medisin – bli fortalt at jeg skulle sette meg ned og så lese mailen May-Britt Moser akkurat hadde fått inn på telefonen. Her stod det blant annet:

«Tack för samtalet för några minuter sedan, och gratulerar till Nobelpriset! Vi är verkligen glada att få dela ut det till er, det är en stor dag.

Jag har försökt nå Edvard men hans mobil var avstängd så jag fick lämna ett meddelande om att han ska ringa mig - eller dig. Hoppas han får tillfälle att ringa innan journalisterna kommer!»

Det ble en surrealistisk halvtime da May-Britt Moser og jeg satt på kontoret og ventet. Vi fikk summet oss og kontaktet rektor Gunnar Bovim og prorektor Kari Melby. Jeg prøvde meg først med en morsomhet på sms siden jeg de siste årene har sagt at jeg skulle pensjonere meg hvis May-Britt og Edvard Moser fikk Nobelprisen. Følgende sms ble sendt 11.07: «Kl. 11.30 er herved blitt pensjonist med god lønn fra NTNU i all framtid…absolutt konfidensielt til kl. 11.30».

Selfie med May-Britt Moser og meg tatt kl. 11.09 og før annonseringen av Nobelprisen i medisin.
Nå måtte vi både sende en selfie av May-Britt og meg kl. 11.09 og så ringe for å være sikker på at budskapet ble oppfattet. Forsiktig ble også et par nære medarbeidere hentet inn slik at vi kunne forberede «eksplosjonen» som skjedde da professor Göran K. Hansson kom ut til pressen i Stockholm og begynte annonseringen av vinnerne like etter kl 11.30 på mandag.

Det var selvfølgelig synd at vi ikke fikk kontakt med Edvard Moser som satt på flyet til München. Han fikk først vite om nyheten da han landet. Ved gaten stod en flyplassansatt med blomster og gratulerte med prisen, men hun visste ikke hvilken pris han hadde fått. Det tok likevel ikke mange sekunder for han å orientere seg da telefonen ble slått på.

Det har vært en utrolig uke. Aldri før har noen i Norge fått Nobelprisen i fysiologi eller medisin. Det er ikke mindre fantastisk at May-Britt og Edvard Moser kommer fra egen institusjon og ikke bare det, fra eget fakultet. Det medisinske fakultet ved NTNU kan nå smykke seg med at de har to Nobelprisvinnere.

Det har også vært fantastisk å oppleve den store interessen rundt at Nobelprisen har gått til forskere ved NTNU. Det har strømmet inn med gratulasjoner fra hele verden og ikke bare til forskerne som holder på med hjerneforskning. Jeg tror at mange forskere rundt om i verden nå er glad for at de samarbeider med forskningsmiljøene ved et universitet som har fått Nobelprisen.

May-Britt og Edvard Moser er forskere i verdensklasse som fronter viktigheten av grunnforskning og det å ha et langsiktig perspektiv. Det er ikke anvendelse av resultatene som er utgangspunktet, men å kunne forstå hvordan hjernen fungerer. Så er det opplagt at du aldri kan reparere noe uten å vite hvordan det fungerer, og dermed er selvfølgelig slik forskning avgjørende for å kunne behandle hjernesykdommer i framtiden.

Vi er utrolig stolt over å ha slike eksepsjonelle forskere ved fakultetet, men vi er også utrolig glad for å ha forskere som er åpne, inkluderende, rause, inspirerende og som vil bidra til at nye generasjoner av unge forskere skal få en god start på forskerkarrieren. De fleste forskerne ved Kavli-instituttet er utenlandske statsborgere og alle forteller meg at det er ikke bare det at det er eksellent forskning som preger forskningssenteret, men at det er et åpent og varmt arbeidsmiljø.

May-Britt og Edvard Moser har vært modige og latt seg drive av nysgjerrigheten, og gått sine egne veier. Samtidig har de vært flinke til å bygge et fagmiljø, publisere vitenskap av høy kvalitet og vinne andre for at det er viktig å støtte hjerneforskningen deres. Derfor skal alle som har vært med å finansiere forskningen deres, i dag kunne si at de vurderte helt rett da de innvilget søknadene.

Denne uken har vært preget av utallige feiringer. Jeg tror at jeg får skrive mer om dette siden når ting har roet seg litt ned. En ting er likevel sikkert – det var kjekt å oppleve å være på et universitet med Nobelprisvinnere i 1989, men det var bare så utrolig mye større å kunne få oppleve dette på NTNU og i tillegg få være leder for fakultetet.

Selfie med Edvard Moser og meg på vei fra Værnes til Trondheim. Tatt etter at han vendte tilbake fra München på tirsdag.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Stig A. Slørdahls blogg