Den artigste, søteste og sinteste fuglen på øya!

11.7 2016 09:02
Magdalene Langset. (Foto: NINA)

Skrevet av Magdalene Langset, NINA

-Jeg er biolog og jobber som tekniker på sjøfuglgruppen på NINA. Jeg er feltansvarlig på sjøfuglkolonien Anda, en av Vesterålens vakreste perler. Anda er et naturreservat og Ramsar-område, og ligger i Øksnes kommune. Øya som har bratte klipper og er torvkledd på toppen ligger ut mot storhavet, og her hekker lunde, krykkje, lomvi, alke, toppskarv, stormåker og flere andre arter. Vi som tilbringer sommeren her har base i fyrboligen, og her har vi alt vi trenger. Vi har båt, men landingsforholdene kan være vanskelige, så vi har alltid rikelig med proviant på lager.

Favorittfuglen min er tyvjoen; luftens pirat, akrobaten.

 

 

Jeg elsker å jobbe med lunde. Det er den artigste, søteste, sinteste og minst forutsigbare fuglen her på øya. Lunden er en nysgjerrig fugl med et lettbevegelig temperament. Den har en butt kropp og små vinger som den vifter intenst med når den flyr. Den er utstyrt med et stort og kraftig nebb, og tre klør på hver fot. Og ikke bare vanlige klør; den innerste kloa ligger helt flatt på foten når den ikke er i bruk, og holder seg sylskarp. Når lunden skal grave eller slåss, eller sette klørne i oss, vippes kloa frem klar til bruk.

Den innerste tåen hos lunden ligger flatt når den går, og holder seg sylskarp hele tiden. Den er et effektivt graveredskap – og et meget ubehagelig våpen. (Foto: Rakel Alvestad)

 

Siden lundene bor så tett og har så dårlig humør, har de gode metoder for å unngå konflikt med naboene. De bruker mye tid på sosialt spill, og når de krysser forbi reirgangen til naboen går de med senket hode og overkroppen nesten mot bakken som for å vise at de ikke er ute etter bråk. Og på samme måte gjør de seg store og gaper med nebbet når de er på hjemmebane. Med jevne mellomrom bryter det ut intense men kortvarige sammenstøt dersom noen tråkker over grensene til andre, og av og til ser vi dem tumle nedover bakken, låst fast i hverandre med nebb og klør i ubehersket raseri.  

Fuglene bor tett og det skjer utrolig mye i en lundekoloni. De fleste sosiale hendelsene tiltrekker seg raskt både glade tilskuere og deltagere. «Nebbing» kan være rolig par-adferd men andre lunder kan bli inspirert og da kan det fort utarte seg. (Foto: Magdalene Langset)

Når lundene kommer inn fra havet med mat til ungene blir de angrepet av tyvjo og fiskemåker som vil ha middagen deres. Og disse fuglene er selv en delikatesse, ikke bare for islendinger og andre fotballspillere men også for havørn og stormåker, som støtt og stadig snapper til seg uoppmerksomme fugler. Det lurer farer på alle kanter for lundene, men de vet å bite fra seg. Og noen ganger virker det!

Lunde i hardt vær. I mangel på fluktmuligheter venter den ikke på neste trekk fra måken, men går fryktløst til angrep på det som tilsynelatende er den store overmakten. (Foto: Magdalene Langset)

 

Å fange lunde kan være en smertefull erfaring, og et sjokk for nybegynnere.  Min første sommer med lundefangst satte jeg opp nettet med blandede følelser, og krysset fingrene for at det skulle gå så glatt som mulig for alle parter. Og følelsen når man mestrer det er fantastisk! Min andre sommer var jeg nervøs men optimistisk. Etter 5 år er lundefangst blitt noe av det beste jeg vet. De er så tøffe og artige, og knepet er putte dem i en plasthylse så fort som mulig så fuglen ikke skader deg, og å bli fort ferdig med å måle og veie så de ikke blir så agiterte. Og hele tiden prøve å unngå at de får tak i fingrene våre. Vi bruker ikke hansker. De blir bare i veien, gjør at grepet glipper lettere og alt tar lengre tid. Får lunden tak i fingrene så må de heller bare bite litt.

Fordi lunden er bent sagt ubehagelig å håndtere – den sparker og krafser med de hvasse klørne - putter vi den i ei avklippet plastflaske. Bena kan stikke ut på den ene siden slik at den kan ringmerkes, og hodet kan komme ut på den andre siden slik at vi kan måle nebb-størrelse – dersom fuglen er litt mindre tykk enn denne her. (Foto: Magdalene Langset)
Fra innsiden av ei avskåret plastflaske, perfekt dimensjonert for en lunde, er det umulig - eller i hvert ganske vanskelig - for lunden å bite og glefse og sette nebbet i noens finger. (Foto: Magdalene Langset)
Det er ikke det at den biter. Den biter og vrir. Og så rister den hardt frem og tilbake. Og den slipper ikke frivillig, med mindre det er for å få et bedre grep. (Foto: Magdalene Langset)

Hvorfor elsker vi å jobbe med disse bråkmakerne, disse ubeherskede krigerne? Kanskje fordi de er så energiske, så fulle av personlighet og futt og sjarm. 

De pynter reirene sine med plastbiter, blomster og taustumper. De sitter på steinene rundt oss med sprellende fisk i nebbet og kikker på oss. De ligger i tusentall på vannet som små duppende lekebåter og ser ut som godheten selv.

Lunde på vei inn til reiret med formiddagens fangst. Den eneste smilende lunde jeg har sett noensinne! (Foto: Magdalene Langset)

De er de minste her, og forsvarer seg med alt de har. Hele tiden. Og hvis de ikke lykkes så drar de sin kos, og kommer tilbake neste år med friskt mot og nyslipte nebb og klør, klare for en ny hekkesesong, klare til å grave seg en ny hule og prøve på nytt..

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Sjøfuglbloggerne