Ærfugl på Vega - nedtur og opptur

14.7 2016 08:57
Arne Follestad. (Foto: Eldar Fjørtoft)

Skrevet av Arne Follestad, forsker, NINA

-Jeg har min kontorplass på NINA-bygget i Trondheim. Jeg er interessert i økologi og atferd hos fugler, og har i mange år interessert meg for ærfuglene på Vega, og kysten generelt.​

Ærfuglen – eller ea - har vært en tallrik hekkefugl i Norge, og en karakterart for kysten. Flere steder samlet den seg i de mange egg- og dunværene langs kysten, med god hjelp av menneskene som bodde der. Med fraflytting fra værene sank antallet fort og voldsomt, men kan vi kalle det en katastrofe? Var det som skjedde blant annet på Vega mer en tilpasning til et naturlig bestandsnivå for Vega?

Ærfuglpar. (Foto: Arne Follestad)

Her er et innslag fra NRK Schrödingers katt der jeg forteller om ærfuglene på Vega.

Vegaøyan ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv i 2004. Den viktigste begrunnelsen for dette var den unike ærfugl- og duntradisjonen, der generasjoner av fiskere og bønder har opprettholdt en bærekraftig levemåte i samspill med naturen over lang tid. På mange øyer bygde de store lokale hekkebestander, men så skjedde det noe som skapte stor uro blant de mange driverne av egg- og dunværene.

Lånan, et av de største egg- og dunværene som er igjen på Vega og som fortsatt er i drift av fuglevoktere, som de som steller for e-a, nå kalles. Her ligger e-husa tett over hele øya. (Foto: Arne Follestad)

Eldre opplysninger, basert på innsamlet edderdun, tyder på at det rundt 1900 hekket rundt 100.000 par i dunværene i Nord-Norge. Hvor mange vill-e som hekket utenom værene den gangen, vet vel ingen. Senere har bestanden gått kraftig tilbake i flere områder, først og fremst på Helgelandskysten, mens den har vært noenlunde stabil i andre områder. 

 

Hvorfor var det så mye e i værene?

Ærfuglen levde i værene ikke bare i nær tilknytning til folk, den var der også en del av naturen for øvrig med en rekke fiender (måker, kråke/ravn, havørn og hubro) og ulike næringskilder. I værene kun den legge egg i egne e-hus og fikk da en god beskyttelse både mot eggrøvere og rovfugler som kunne ta ea på reiret.

Rekkehus for ærfugl på Lånan. Her bruker man det man har får hånden, enten det er gammelt drivgods en har funnet i fjæra, eller en gammel komfyr. Alt som med enkle grep kan gjøres om til en bolig for ea, brukes! (Foto: Arne Follestad)

Dette ga nok en vesentlig bedre ungeproduksjon for hus-e-a enn for de som hekket vilt. I tillegg var mange av dunværene aktive fiskevær, som medførte mye utkast av slo og avskjær i havneområdet. Dette var viktig mat for ea både vinterstid og før ho skulle legge seg på reir, for god kondisjonen ved rugestart kunne være avgjørende for om hoa klarte å fullføre rugeperioden (se tidligere blogg). Dette ble da på mange måter en vinn-vinn-situasjon for både e og folk, ea fikk fram flere unger som grunnlag for vekst i bestanden, og folket fikk flere e i husa og mer dun de kunne høste.

Hva teller vi?

For å kunne danne seg et bilde av utviklingen i ærfuglbestanden i Vega og verdensarvområdet, er vi nødt til å kombinere en rekke ulike kilder og metoder for å telle ærfugl. Dette omfatter data fra innsamling av dun og registreringer av reir i dunværene, til tellinger av ærfugl fra land eller fra fly i ulike sesonger. Da kan vi telle enten bare voksne hanner (hvite, som er lette å se fra fly) eller alle individer. Denne sammenligningen av tall er ikke lett og er ikke fullført, men noen foreløpig tall kan likevel presenteres her.

En langvarig og kraftig nedtur

Vi er ikke sikre på når nedgangen i bestanden begynte, men i noen vær tyder opplysninger (i Suul 2012, Edderdun fra nord) på at bestanden gikk på en smell på 60- og 70-tallet da minken kom. Andre opplysninger tyder på at minken ikke opptrådte i alle værene, så bildet er ikke entydig. Andre data viser at bestanden var i nærmest fritt fall etter 1980, til midt av 90-tallet. Resultatene er ganske entydige:

Bestanden i 1986 bare var ca. 25 % av det den var i 1920.
Mytebestanden i 2009-2011 var bare ca. 18 % av det den var i 1985/1985, mens vinterbestanden bare var ca. 10 %. Denne forskjellen mellom myteperiode og vinterstid kan skyldes at kan komme hanner fra hekkeområder utenfor Vega for å myte i Vega-skjærgården.

Samlet indikerer dette at bestanden av ærfugl i Vega ved århundreskiftet kan ha vært bare 2-3 % av det den var rundt 1920.

Mink og fraflytting

Den viktigste årsaken er nok fraflyttingen fra værene på 1960- og 1970-tallet, som medførte mindre skjul i e-husa for e-a og mindre fiskeavfall i havneområdene etter hvert som de mange små lokale fiskemottakene ble nedlagt. En annen - og lokalt viktig? - årsak kan ha vært minken, som kunne rasere et vær på kort tid. Men etter hvert som den og andre fiender ble bekjempet på sitt vis, klarte ea seg nok noe bedre etter hvert. Men ikke nok til å stoppe en markert og langvarig tilbakegang til midten av 1990-tallet. Da flatet nedgangen ut, kanskje fordi den neppe kunne bli så mye lavere?

Kråkebollespiser

En annen faktor som vi bare så vidt har begynt å vurdere effekten av, er økningen i kråkebolle-bestanden og nedbeitingen av tareskogen. Tareskogene forsvant på Vega rundt 1970. Vi vet fra flere studier at kråkeboller kan være en viktig matkilde for ærfugl, men vi vet ikke hva ærfuglene spiste av naturlig mat før og etter at kråkebollene økte i antall. Noen forsiktige beregninger, med mange hvis-er i seg, antyder at de vel 30.000 overvintrende ærfuglene i på midten av 1980-tallet kunne spise mangfoldige titalls millioner med kråkeboller. Og hva om denne bestanden kanskje var det dobbelte rundt 1970?

På sjøen utenfor hekkeplassene kan det være et yrende liv når hannene skal kjempe om å få være den som kan parre seg med hoa. (Foto: Arne Follestad)

Vi kan ut fra slike betraktninger ikke se bort fra ærfuglen i historien om kråkebollenes vekst og påfølgende nedbeiting av tareskogen. Men vi vet ikke om det var nedgangen i ærfuglbestanden som medførte mindre beiting på kråkebollene, noe som kan ha gitt dem en mulighet for å øke i antall, eller om nedbeitingen av tareskogen reduserte tilgangen på næringsemner for ærfuglen. Dette blir fort som diskusjonen om høna og egget, hvem kom først. Men kanskje er dette et eksempel på store endringer i et økosystem, som i bunn og grunn skyldes vår påvirkning av enkelte arter, her gjennom ærfuglene, ved vår oppbygging av en unormal høy hekkebestand?

En katastrofe - eller en naturlig tilpasning?

Selv om det som har skjedd med ærfuglbestanden i Vega nok kan beskrives som dramatisk, er det neppe riktig å beskrive det som en naturkatastrofe. Den høye bestanden av ærfugl i gamle dager var sannsynligvis et resultat av våre aktiviteter med mål å bygge opp en så stor bestand som mulig. Når vi over tid ikke opprettholder denne aktiviteten, må ærfuglene tilpasse seg en annen virkelighet. For dem vil det bety et liv der de er mer utsatt for predatorer og en naturlig næringstilgang. Og da må bestanden regulere seg deretter. Men det som kanskje kan overraske noen og enhver, er hvor store utslag dette ga for bestanden.

Lånan er det eneste været som organiserer turer fra Vega for turister, slik at de kan få en førstehånds innsikt i de gamle tradisjonene bak egg- og dunværene langs kysten. (Foto: Arne Follestad)

Oppturen med verdensarven

Med verdensarvstatusen og flere fuglevoktere i noen av de tidligere dunværene, synes bestanden nå å øke her, og det ganske fort noen steder, som i Lånan. Det kan igjen kanskje overraske noen og enhver hvor fort dette kan skje. Det viser imidlertid at de tiltakene som er satt inn for å opprettholde den lange tradisjonen med å holde e-a som husdyr i Vega, har vært vellykkede. Og de gir håp om at ærfuglen fortsatt kan være en karakterart for Vega og verdensarvområdet.

 

 

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Sjøfuglbloggerne