Religion og kulturmøter

Å forlese seg på romaner

18.5 2017 13:23

Av Per Bjørnar Grande, dosent

Hovedpersonen i Jane Austens roman, Northanger Abbey, Catherine Morland, har forlest seg på horror-romaner. Det fører til at hun stadig vekk tolker mord og vold inn i en nokså fredfylt hverdag. Der andre kun ser hverdag, ser hun ekstreme hendelser. Catherine er blitt så forblindet av romantiske romaner at hun tidvis mister realitetsorienteringen, og det til tross for sitt ellers så upåklagelige klarsyn. Når hun etter hvert blir klar over at romanene fører til realitetsbrist, foretar hun et selvoppgjør og kaster Ann Radcliffs roman, The Mysteries of Udolpho inn i en knitrende peis. Ting kan tyde på Jane Austen her er, på fornuftsstyrt vis, ute etter å antyde en litterær kanon. Noen romaner fordekker virkeligheten, andre igjen avdekker den.

200 år før Jane Austen, var den spanske forfatteren, Miguel Cervantes opptatt av samme tema, hvor hans hovedperson, den lavadelige Don Quijote, begynner å forsømme godset sitt og forleser seg så grundig på ridderromaner at han selv drar ut i verden for å redde jomfruer og andre i nød. Ridderromanene har ført Don Quijote fem hundre år tilbake i tid og å forstå seg selv som en ridder på 1100-tallet.

Komikken i Don Quijote er at han ser virkeligheten ut fra litteraturen. Få synes å se den samme tendensen i dag. Den er kanskje vanskeligere å få øye på fordi den har blitt så generell. Vi har forfattere i dag som lever og ter seg slik at man formelig kan se dem skylles i land på en gresk strand. Og så har man alle de som legger hele sin væremåte i forhold til en film eller en skuespiller man beundrer.

Både hos Austen og Cervantes ser man at litteraturen ikke trenger å være dannende. Den kan like gjerne være avstumpende – slik en krimforfatter i dag kan bruke vold og brutalitet for å trekke lesere til seg. Utvider man dette til filmverdenen, er det fort gjort å beundre heltene i actionfilmer som behandler kvinner som dritt, det samme med frigjorte kvinner á la ”Sex and the City” som erstatter sex & status med kjærlighet.

Skjønnlitteratur som en forkastelig sjanger i seg selv, er, historisk sett, noe som først og fremst har vært fremsatt av puritanere, ofte gjennom bombastisk moraliserende argumenter, og like ofte uten å ville eller kunne distingvere. Men også forfattere har sett at litteraturen kan ha sine uheldige sider. Til og med forfattere man minst kunne forvente, har sett dens potensielle negative virkning. Flaubert for eksempel gir et eksempel på hvilken tragedie som kan oppstå når en ung nygift bondedatter i hjertet av Normandie forleser seg på romantisk litteratur.

Den kraftigste kritikken av skjønnlitteraturen ever, kommer antakelig fra den sveitsiske filosofen Denis de Rougemont.  I De Rougemonts storslåtte og kompromissløse verk, Love in the Western World, gir han  en historisk og kronologisk analyse av det vestlige kjærlighetsbegrepet, fra Tristan og Isolde-myten og frem til begynnelsen av det 20. århundre. Ifølge De Rougemont, uttrykker Tristan-myten en kjærlighet til kjærligheten, ikke en kjærlighet til den andre. Det er et narsissistisk kjærlighetsideal der det å være forelsket er det sentrale, ikke forholdet til den elskede. De elskende begjærer ikke hverandre, men hindringene. [1] Altså, ingen hindringer, ingen kjærlighet.

De Rougemont mener at det vestlige kjærlighetsidealet, slik det ofte kommer frem i skjønnlitteraturen, uttrykker patologisk frykt for å forelske seg på enkelt og ukomplisert vis. Gjennom litteraturen utvikles individets hemmelige, private lyster og skaper et narsissistisk kjærlighetsideal som oppmuntrer til utroskap og forakt for ekteskap og familie. De Rougemont hevder at  denne kjærlighets-myten også genererer vold. Han ser både Vestens kolonikriger og verdenskrigene i det 20. århundre som initiert av den samme kjærlighetsmyten. I en verden hvor kjærlighet har blitt pervertert til selvkjærlighet og begjær etter hindringer, ekspanderer denne kjærlighetsløse kjærligheten inn i sjelen på individet og videre inn i samfunnsverdiene. Med andre ord Vestens forfeilte kjærlighetsmyte får sterke negative samfunnsmessige konsekvenser.  Nasjonalisme er, ifølge De Rougemont, en følge av det samme begjæret, der private lidenskaper er projisert inn i et steril og kjærlighetsløs nasjonalisme.[2]

Den franske litteraturviteren, René Girard, tar i sin litteraturteoretiske refleksjon Deceit, Desire, and the Novel utgangspunkt i De Rougemonts forståelse av hindringenes betydning i mellommenneskelige relasjoner. Girard berømmer De Rougemont for ikke bare å ha fått øye på hindringenes betydning for begjæret, men også begjærets paradoksale virkning. Med det mener han at De Rougemont har sett begjærets doble struktur. Samtidig med utadrettet livsutfoldelse og “vitalitet” skapes forfeilet begjær negasjoner og indre død.[3] Selv om Girard fremhever De Rougemonts oppdagelse av negasjonene som blir til gjennom å begjære hindringer, mener han at det faktisk er gjennom enkelte romaner man har fått en presis innsikt i hvordan det imitative begjæret styrer det mellommenneskelige.

Ifølge Girard er den europeiske romans fellesnevner synliggjøringen og avsløringen av romanheltenes imitative begjær. Begjærsstrukturene beskrives som triangulære og oppstår når romanhelten ikke lenger går direkte til begjærsobjektet, men begjærer via en mellommann. Ved å begjære via en mellommann, blir mellommannen naturlig nok, etter hvert, omformet til begjærsobjekt. Det opprinnelige begjærsobjektet mister sin betydning. Begjærene som opprinnelig gikk i rett linje til begjærsobjektet, går via en mellommann, og får en triangulær struktur. Dette kan illustreres ved hjelp av et typisk trekantdrama. En mann er forelsket i ei jente. På grunn av indre svakhet og opplevelsen av at hun er begjært av andre, begynner han å konsentrere seg om de(n) som står mellom han og jenta. Etter hvert forflyttes konsentrasjonen mer og mer mot de(n) som hindrer hans kjærlighetsutfoldelse. I verste fall blir han så besatt av rivalen at han mister jenta av syne. På den måten blir det ikke noe ekte, spontant begjær igjen. Begjærene er transportert fra jenta til mellommannen. Begjærene har med andre ord mistet sitt mål. De er illusoriske eller «metafysiske» som Girard kaller dem. Følgene av metafysisk begjær er ekstrem rivalisering, sjalusi, hat, misunnelse etc. Det imitative begjæret blir, opp gjennom historien, stadig mer komplekst. Når menneskene blir mer og mer klar over sine imitative begjær, blir det stadig viktigere å skjule disse tilbøyelighetene. Vi vil leve i illusjonen om våre spontane begjær. Det er denne illusjonen om det spontane, selvstyrte mennesket som, ifølge Girard, avsløres av enkelte sentrale forfattere. I Girards forståelse skilles det altså mellom litteraturens romantiske løgn som lovpriser det spontane begjæret og romanens sannhet, som avslører dette.

Problemet i dag er at når man forsøker å uttale seg om litteraturens og kunstens betydning, blir det enten panegyrisk lovprisning av de høyere verdier - som ingen virkelig føler angår en selv – eller total avvisning av moderne kunst, som regel basert på et ærlig («det sier ikke meg noe»), men ellers syltynt grunnlag. Redselen for moralisering er ofte så stor at det enkelte ganger hindrer kvalitative vurderinger. Man kan gjerne uttale seg om en roman er god eller ikke, men å å vurdere en sjangers sterke og svake sider, blir sett på med skepsis. Denne skepsisen er kuriøs ettersom i dette tilfelle er det avantgarden som forsvarer det bestående. Jeg synes det kunne vært på sin plass å reflektere mer omkring hvordan skjønnlitteraturen, ja, kunst i sin helhet, preger oss. Resepsjonen av kunst er et aktuelt område - nettopp for å avsløre hvordan litteraturen påvirker oss. Det vil overraske meg om ikke krimlitteraturen i dag har noe av den samme effekten som Ann Radcliffs romaner hos Jane Austen, hvis subtile voldsforherligelse og stereotypiske persongalleri bidrar til å forblinde oss i forhold til virkeligheten.

 

 

 

 

 

[1] Denis De Rougemont. Love in the Western World (New York: Harper & Row, 1974), 260 ff.

[2] Ibid., 260-263, 268.

[3] René Girard. Deceit, Desire and the Novel: Self and Other in Literary Structure (Baltimore, London: Johns Hopkins U.P., 1965), 287.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Religion og kulturmøter