Ragnhild Hutchisons blogg

Kulturhistorie som ressurs for fremtidens næringsutvikling

16.4 2017 09:42

Hva skal vi leve av etter oljen? Jeg mener det er mer aktuelt å spørre; hva skal vi leve av etter mekaniseringen? Vi ser i dag en prosess mot stadig mer mekanisering – i landbruket, i industri og produksjon, men også av tjenester. [1]

Industriarbeideren har lenge vært en døende gruppe, nå ser det ut til at tiden har kommet til tjenesteytende sektor. Teknologirådet mener at 47 prosent av dagens jobber er i høyrisikosonen for å forsvinne innen 20 år. Taxi- og lastebilsjåfører og folk som jobber med produksjon, kontor og administrasjon, ligger dårlig an. [2] 

Det er de rutinepregede jobbene med lave krav til kompetanse som vil bli automatisert, og utført av datamaskiner og roboter. Jobber som kommer til å ”bli” er de som krever kunnskap, kreativitet, sosial intelligens, fleksibilitet og fingerferdighet.

Verdiskapning i fremtiden vil derfor være nært knyttet til utdanning og kompetanse, og særlig til næringer som har med mennesker og interaksjon med mennesker å gjøre. Helse og undervisning er opplagte sektorer som vil få økt viktighet i fremtiden, men næringsaktivitet som bruker historie, tradisjoner og kulturarv som ressurser i sin produksjon vil også ha store muligheter. Det er derfor viktig at vi som samfunn tenker alt nå på hvilke muligheter som ligger i denne kompetansen.

Ståa er ikke helt svart.  La oss ta en titt på situasjonen for kulturnæringene og andre sektorer som brygger på historie, tradisjoner og kulturarv i Norge i dag, og gjennom ett eksempel si litt om hvilke muligheter som kan være for utvikling og verdiskapning fremover.

Næringer som tar utgangspunkt i estetikk og kulturhistorie som ressurs har opplevd en kraftig vekst de siste årene. SSBs kulturstatistikk 2013 kan fortelle at kulturnæringene i Norge sysselsatte 79 000 personer, eller 3 prosent av den sysselsatte befolkningen.  Noe over halvparten av kulturnæringene holder til i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, hvorav Oslo definitivt er størst med 39 prosent av sektoren. [3]

For resten av landet er det likevel ikke så dystert. Konsentrasjonen til Oslo forklares enkelt med store kulturinstitusjoner som NRK og forlag, men de siste årene har det vært en økning i antall sysselsatte i kultursektoren også i distriktsnorge. [4]

Produktene som lages av kultursektoren er ofte ikke uttrykt som fysiske gjenstander, men heller målt i benyttelse. Scenekunst i 2013 hadde 2,3 millioner besøkende, festivaler hadde 1,1 millioner besøkende, museum rundt 10,9 millioner, film og kino hadde 11,8 millioner besøk, hvorav 2,7 mill besøk var på norske filmer. [5] Disse opplevde alle en vekst fra året før.

Selv om en del av disse får mye av finansieringen sin gjennom statlige overføringer, skaper kulturaktivitetene ringvirkninger. Mulighetene for inntjening åpner seg for bedrifter som støtter opp eller leverer til aktiviteten. For lokalsamfunn som er vertskap skapes også immaterielle verdier, f.eks. økt tilhørighet, som er med på å motvirke negativ sosiale utvikling som fraflytting. Slike utbytter ikke fanges opp av SSBs kulturbarometer.

En annen utfordring ved kulturstatistikken er at den ikke fanger aktiviteter som har kulturhistorisk  eller kulturgeografisk utgangspunkt. Til grunn for statistikken ligger nemlig en definisjonen av kulturnæring som fokuserer på estetiske aktiviteter. Kulturnæringer er forstått som næringer som fremstiller mer eller mindre kommersialiserte kulturelle  uttrykk som primært kommuniserer gjennom estiske virkemidler som symbol, tegn, bilder, farger, bevegelser, former, lyder og fortellinger. [6]

I praksis er det bransjene musikk, film, foto og spill, tv og radio, arkitektur, design, trykte medier, annonser og reklame, samt kulturarv og kunstnerisk virksomhet i form av museer og kunstnere. Virksomhet som bygger på friluftsliv, slik som historiske vandringer, eller kulturhistorie som gårdsmat med lange lokale tradisjoner, telles altså ikke med.

Om vi vil ha et mer dekkende bilde av norsk næringsaktivitet som tar utgangspunkt i historie, tradisjoner eller kulturarv, må vi derfor også se på andre sektorer der dette brukes som ressurs. Vi kunne sett til tekstilproduksjon, der historiske mønster og råvarer blir stadig viktigere utgangspunkt for mange, men her skal vi se på reiseliv og lokalmat, som er vel så naturlige sektorer å se til.

Dette innleget er en kort versjon av mitt bidrag på HLBs jubileumsseminar

----------------------------------------------

[1] http://www.oxfordmartin.ox.ac.uk/downloads/academic/The_Future_of_Employ...

[2] http://teknologiradet.no/norge-2030/halvparten-av-jobbene-kan-forsvinne/ 

[3] https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/kulturstat...

[4] https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/fra-grunder-til-kulturbedrift/i...

[5] https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/kulturstat...

[6] http://menon.no/upload/2011/09/23/statistikkforkulturnringen2.pdf

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Ragnhild Hutchisons blogg