Samlerens stemme

9.10 2017 14:04

Av Cathrine Baglo, Postdoktor ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet

I disse dager er Humboldt Forum, et museum for verdens kulturarv, i ferd med å finne form på det kjente museumskomplekset Museumsinsel i Berlin. Forumet skal åpne dørene for publikum i 2019 og skal holde til i det gjenoppbygde Berlin byslott. Utgangspunktet er samlingene til Etnologisk museum (tidligere Kongelige etnografiske museum) og Museum for asiatisk kunst som er i ferd med å flyttes fra sine gamle lokaliteter. Ei dansemaske fra British Colombia har blitt løftet fram som et symbol for det nye forumet. Slike masker blir fremdeles brukt i seremonielle fester av urfolk på den kanadiske vestkysten og representerer sjenerøsiteten i det å gi bort gaver til gjestene, i denne sammenheng Humboldt Forum. Maska ble brukt i Fort Rupert på Vancouver-Island i 1882 – like før disse seremonielle festene ble forbudt av kanadiske myndigheter, og viser en av kwakwa̱ka̱’wakw-indianernes forfedre, Nulis. Ifølge stiftelsen representerer Nulismaska også forumets samarbeid med dagens urfolk og etterkommerne til de som opprinnelig laget eller eide gjenstandene som finnes i deres samlinger.

Presidenten i Stiftung Preussischer Kulturbesitz med en kopi av Nulismaska fra Vancouver Island, British Colombia.
[Kilde: Humboldt Forum. A publication of the Stiftung Preussischer Kulturbesitz].

Fra vårt perspektiv er det kanskje mere interessant at maska fra Fort Rupert ble samlet av en norsk seiler, væreiersønnen Johan Adrian Jacobsen (1853-1947) fra Risøya utenfor Tromsø. Uten annen utdannelse enn skipsførereksamen, men med en bred erfaring fra livet på havet, ble han en betrodd samler for museumsinstitusjoner i Europa, ikke minst i Tyskland hvor han etterhvert bosatte seg i Hamburg. Hans viktigste arbeidsgiver var nettopp det Kongelige etnografiske museum i Berlin. Jacobsen ble en av museets viktigste samlere gjennom tidene. løpet av årene 1881-1887 samlet han mer enn 18 000 gjenstander for dem fra urfolk på den amerikanske nordvestkysten og fra folkegrupper i Russland og det nordøstlige- og sørøstlige Asia. Mens han oppholdt seg i Fort Rupert i British Colombia i 1882 ble han oppfordret av lokalbefolkningen til selv å holde en seremoniell fest, noe han gjorde med utgangspunkt i to kasser med skipskjeks og litt melasse. Under seremonien fikk Jacobsen endatil et indiansk navn, «Sull-qutl-ant» ifølge hans egen – neppe helt pålitelige – skrivemåte. «En som løber fra en Stjerne til en anden». «Den nybagte Indianer Sull-qutl-ant maatte næste Dag betale sin Værdighet dyrt», skriver Jacobsen på sin særegne, uhøytidelige måte i boka Kaptein Jacobsens Reiser til Nordamerikas Nordvestkyst 1881-83 som ble utgitt på tysk i 1884, på norsk i 1887 og på engelsk i 1977. «[T]hi da jeg atter gjorde Indkjøb i Landsbyen, fik jeg for hvert godt Stykke, jeg vilde kjøbe, en Mængde værdiløse Ting med paa Kjøbet og maatte betalte alt meget dyrt». Seinere ble Jacobsen engasjert av andre museums- og utstillingsinstitusjoner i Tyskland, mens han i 1892 ble håndplukket av Bergen national-ethnografisk forening til å utføre et større samlings- og utstillingsarbeid for dem på Vestlandet. Samtidig var Jacobsen svært aktiv på publiseringsfronten. Før engasjementet i Bergen hadde han publisert nærmere tjue artikler i ulike tyske tidsskrift, delvis ved hjelp av andre. I tillegg skulle han skrive flere bøker fra sine reiser sammen med ulike skyggeforfattere. Ikke verst for en som knapt hadde sittet på skolebenken, men fått sporadisk undervisning noen uker i sommerhalvåret da det var trygt for presten å legge båten til kai på Risøya.

Johan Adrian Jacobsen (1853-1947), eller Adrian som han også kalte seg, trolig cirka 1885, etter de to første samlingsreisene for museet i Berlin, og samme år som han giftet seg med skomakerdatteren Alma Hedwig Klopfer (1862-1937) fra Dresden. Paret fikk fire sønner: Harald, Paul, Hjalmar og Wilhelm som har etterslekt i Tyskland. Det samme har Jacobsen eldre bror, Jacob Martin (1841-1888), som var årsaken til at han opprinnelig kom til Hamburg. [Kilde: Jacobsen-familien i Tromsø].

Men Jacobsen samlet mer enn bare gjenstander. Gjennom sitt langvarige samarbeid med dyrehandleren og dyrehageinnehaveren Carl Hagenbeck i Hamburg gjorde han seg også bemerket som formidler av urfolk til såkalte levende etnografiske utstillinger. Disse utstillingene omfattet vanligvis både fremmede folkeslag og eksotiske dyr, på tysk «anthropologische zoologische austellungen», og hadde fokus på gjenskapelser av hverdagsliv og levemåte. Jacobsen skaffet også gjenstander til utstillingene og dette dannet utgangspunktet for det etnografiske samlingsarbeidet. I tida 1877 til 1926 formidlet han ved seks anledninger urfolk, gjenstander, til dels også dyr til Hagenbecks utstillinger: Inuitter og gjenstander fra Grønland, nordsamer fra Finnmark, reinsdyr fra Troms og gjenstander både fra Troms og Finnmark, gjenstander og inuitter fra Labrador som alle døde av kopper i løpet av oppholdet i Europa i 1880, nuxalk og en etnografisk samling fra British Colombia sammen med lillebroren Fillip som bosatte seg der resten av livet, oglala-sioux fra Sør Dakota i tillegg til både hester og gjenstander, og sørsamer fra Trøndelag og Jämtland med reinsdyr fra Meråker. I boka Gjennom Ishav og Villmarker forteller Jacobsen litt om hvordan rekrutteringa til noen av disse utstillingene foregikk og ting som skjedde på reisene. Bildet Jacobsen tegner er ganske annerledes enn det man kunne forvente. Ikke minst blir det tydelig at utstillingene var en sårt tiltrengt mulighet for mange av folkene som ble involvert i dem. «Rikt forsynt med alle slags gaver og med en ganske pen fortjeneste drog omsider eskimoene tilbake til sitt heimland», skriver Jacobsen om inuittene fra Grønland. Gruppas leder, Okabak, eller Mikkel Kaspar Zacharias Poulsen på dansk, skal angivelig ha reist hjem med mer flere tusen danske kroner for seg og sin familie, mens de to andre mannlige utstillingsdeltakerne satt igjen med 800 kroner hver, ikke i hånda men – betegnende nok –  innestående hos den danske kolonibestyreren.

Johan Adrian Jacobsen og gruppa med sioux-indianere han rekrutterte fra Pine Ridge reservatet i Sør-Dakota for Hagenbeck-firmaet i 1911. Her på overfarten fra New York. Jacobsen ned t.v. [Kilde: Museum für Völkerkunde Hamburg].

Selv om Jacobsen var ansett i sin samtid, skulle hans manglende utdannelse, uformelle stil og kommersielle innstilling komme på kant med vitenskapelige idealer, et forhold som på mange måter enda gjør seg gjeldende. Han forsøkte for eksempel lenge å få seg en jobb i et museum, men uten å lykkes. I Norge medførte i tillegg andre verdenskrig og geografisk distanse til at han gikk i glemmeboka, selv om noen i Tromsø ennå husker ham som den yngste ishavskapteinen noensinne. Enda mer betydningsfullt for oppfatningen av ham har det kanskje vært at etnografisk samling og levende etnografiske utstillinger ble akademisk uinteressant, om ikke truende for antropologiens nye identitet som en disiplin befattet med sosiale relasjoner, ikke gjenstander og studiet av folks fysiske framtoning som i en periode var tilfellet for de levende utstillingene uten at dette dikterte innholdet i dem. I seinere år har imidlertid Jacobsen igjen kommet i fokus, både i Tromsø gjennom mitt postdoktor- og utstillingsprosjekt (sistnevnte skal være ferdig på Polarmuseet i mars 2018) og Polarfox AS sitt dokumentarprosjekt, men også i USA, Canada, Alaska og Tyskland. Jacobsen-forskere her holder sammen med undertegnede på å skrive en bok. Dessuten skal Humboldt Forum vise fram flere av gjenstandene Jacobsen samlet på den amerikanske nordvestkysten hvor også hans rolle som samler blir synliggjort – om han vil bli forstått på sine egne og samtidas premisser gjenstår å se.

«This recognition, I should have deserved it» «At least this little academic hat with a small flag». Jacobsen slik han ble framstilt av dokketeateret Das Helmi i 2015 i filmen «Der von einem Stern zum anderen springt“, en kunstnerisk samtidstolkning av Jacobsens reiseberetning fra nordvestkysten av Amerika bestilt av Humboldt Lab. [Foto: Cathrine Baglo].

Likevel er det ikke som samler Jacobsen er mest betydningsfull i dag, men som tidsvitne, til dels også talerør for folkene han samlet fra og formidlet til utstillinger. Jacobsen hadde nemlig gått på navigasjonsskole i Tromsø og lært seg betydninga av å føre logg. Alle reisene han foretok er grundig dokumentert i form av dagbøker og notater. I tillegg var han et museumsmenneske som har tatt vare på det meste fra sine etnografiske bedrifter – kontrakter, fotografier, brev, foredrag og andre dokumenter. Materialet finnes i dag på Etnografisk museum i Hamburg, og sammen med publikasjonene gir de en sjelden innsikt i perspektivene til folkene Jacobsen samlet fra og rekrutterte til utstillinger. For ironisk nok kan det synes som om mangelen på utdannelse er én av årsakene til Jacobsen aktualitet i dag. Mens fagfolk har hatt en tendens til å overse urfolks egen agenda, og ofte utelot tegn på samfunnsendring fordi formålet var å samle fra, eller rekruttere fra, antatt uberørte kulturer, er det en langt mer kompleks og sannferdig virkelighet Jacobsen gir innsikt i. Hans opplysninger om forhandlinger og faktiske forhold vil kanskje vise seg å være et mer verdifullt bidrag til etnografiens historie enn selve samlingene og utstillingene han bidro til. 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Museumsviten