Å redde mors liv – en prioriteringssak?

29.5 2015 10:14

Av Siri Vangen, seniorforsker og leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse 

Når mor dør under svangerskap eller fødsel, er det en tragedie både for kvinnen selv, pårørende og involvert helsepersonell. Dette kan potensielt ramme alle gravide. Selv om dødsfall i forbindelse med svangerskap og fødsel er sjelden i Norge, skjer det fortsatt, og mye oftere enn det som blir registrert i den offentlige statistikken. 

Siri Vangen er leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for Kvinnehelse, og forsker på svangerskapskomplikasjoner og dødelighet under graviditet.

Mens dødeligheten hos nyfødte stadig reduseres, er tendensen det motsatte for mødredødsfall.

Forskning har vist at de fleste mødredødsfallene kunne vært unngått. Allikevel prioriteres det ikke å granske disse hendelsene, og det finnes lite kunnskap om mødredødsfall i Norge.

De fleste land det er naturlig å sammenligne seg med, som andre skandinaviske land, England, Tyskland, Frankrike og USA, har et system for å identifisere og granske mødredødsfall, for å lære av disse hendelsene og forebygge at det skjer igjen. Disse landene har også bidratt med viktig forskning på feltet.

Hvorfor prioriterer ikke et så velutviklet land som Norge å samle kunnskap som kan redde mors liv?

Underrapportering

På Statistisk Sentralbyrå sine sider, kan man lese at mødredødeligheten i Norge er cirka fire kvinner per 100.000 levende fødte barn. 

I en undersøkelse utført av Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse for perioden 2005-2009, fant vi derimot at dette tallet var over 8 kvinner per 100.000 levende fødte barn – altså dobbelt så mange som de som blir registrert i den offentlige statistikken. Tilsammen døde 26 mødre av svangerskap i denne 5-års perioden. Fordi informasjon om mødredødsfall ikke kan hentes ut fra noe register, er slike hendelser vanskelig å identifisere i etterkant. Vårt estimat er derfor bare et minimum.

Men dødsfallene er bare toppen av isfjellet. For hver kvinne som dør, regner man med at det er flere hundre kvinner som overlever etter alvorlige komplikasjoner og ofte med til dels store skader.

Store konsekvenser -  ingen forskning

Et mødredødsfall er den mest alvorlige hendelsen i fødselshjelpen. Dødsfallet har store konsekvenser fordi det oftest dreier seg om friske, relativt unge mødre, ofte med andre små barn og partner. Når mor dør er det ikke bare tragisk for henne selv, men også for de etterlatte. Et slikt dødsfall har også stor påvirkning på helsepersonell som har vært involvert, og kan prege karrieren deres videre.

Allikevel finnes det per i dag ingen forskning på hvorfor kvinner dør i forbindelse med svangerskap og fødsel i Norge. Vi vet heller ikke noe om utviklingen over tid. Det kan virke som om det mangler en samfunnsmessig vilje til å ta inn over seg at kvinner fortsatt dør av graviditet i Norge, og at omfanget av dette problemet er betydelig større enn tidligere antatt.

Når mor dør er det ikke bare en tragedie for henne selv, men også for de etterlatte. Allikevel finnes det ingen forskning på hvorfor kvinner dør under svangerskap og fødsel i Norge.

Må se til England

Vi har derfor vært nødt til å se til England, hvor gjennomgang av mødredødsfall har vært en prioritert oppgave i 60 år. Engelske helsemyndigheter legger stor vekt på å granske alle slike dødsfall for å lære. Og de investerer betydelige ressurser i å implementere funnene fra disse granskningene i helsevesenet, for å forebygge at det skal skje igjen.

For eksempel har antallet engelske kvinner som dør av svangerskapsforgiftning sunket betraktelig de siste årene. I Norge er svangerskapsforgiftning fortsatt den viktigste dødsårsaken blant gravide. Dødeligheten av denne sykdommen er nå høyere i Norge enn i både England og de andre skandinaviske landene.

En spe begynnelse

Et nytt nordisk samarbeid rundt mødredødsfall kan bidra til å gi mer kunnskap. Danmark inviterte Norge med i et slikt samarbeid i 2010, og mye er allerede lagt til rette for dette.

I Norge har opprettelsen av Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse i 2006 bidratt til mer forskning relatert til kvinnehelse og kjønnsforskjeller innen helse, og det kan virke som om det er en økende interesse for denne tematikken i Norge. Men mødredødsfall er kun ett av mange temaer som skal dekkes av kompetansetjenesten, så dette er bare en spe begynnelse. 

Et likestillingsspørsmål?

Etter flere dødsfall i forbindelse med svangerskap og fødsel de siste årene, har temaet fått oppmerksomhet i mange norske medier. Flere av kvinnene som har dødd har hatt innvandrerbakgrunn fra Afrika og Asia. En PhD-grad fra Sverige rappoterte nylig at mødre fra lavinnteksland hadde den høyeste risikoen for å dø i forbindelse med svangerskap og fødsel. Et sentralt spørsmål i debatten som dukker opp i farvannet av slike hendelser, er hvor likestilt det norske omsorgsapparatet egentlig er. Er rett og slett mødredødsfall et typisk kvinneanliggende, der kvinner, og spesielt innvandrerkvinner, er den tapende part?

Historisk sett har typiske kvinnesykdommer fått lite oppmerksomhet både i forskningen og i helsevesenet. Vi skal ikke så langt tilbake i tid før klinisk forskning i hovedsak ble utført på menn, fordi kvinner ikke helt passet inn i designet. Kvinner hadde hormonsvingninger og menstruasjon som kompliserte bildet, og ble derfor ekskludert.

Nå blir både kvinner og menn inkludert i de fleste studier, men spesielle kvinnehelseproblemer blir fortsatt nedprioritert. Spesielt har mer diffuse kvinneproblemer som kroniske muskel- og skjelettsykdommer og fibromyalgi fortsatt lav status i helsevesenet. Dette tyder på at det finnes en strukturell likestillingsproblematikk knyttet til kvinnehelse.

En prioriteringssak

Vi skylder ikke bare kvinnene som har dødd, men også de etterlatte, å lære av dødsfallet til deres mor, partner, datter eller venn – og gjøre endringer for fremtiden, slik at vi kan forhindre at andre kvinner dør.

Mer kunnskap om mødredødsfall vil også kunne redusere det store antallet kvinner som sitter igjen med en traumatisk opplevelse og ofte store skader – etter en livstruende hendelse under graviditet eller fødsel.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Kvinnehelsebloggen