Å avbryte et svangerskap er aldri lett

9.10 2017 12:55

Jeg jobber med fostermedisin. Det faget finnes det mange meninger om.

Av: Gun Lisbet Opheim, doktorgradsstipendiat ved Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse og overlege i fostermedisin ved Oslo universitetssykehus Rikshospitalet.


Gun Lisbet Opheim (Foto: Privat)

I media hører vi stadig vekk diskusjoner om retten til å søke om abort når det er noe feil med fosteret. Ulike stemmer stiller spørsmål ved lovgivningen og den gjeldende praksisen vi har på området. Mange diskuterer også de etiske og religiøse aspektene. Vi hører enkelthistorier om barn med spesielle behov og deres foreldre.

Alt dette er viktige stemmer i et demokrati med presse- og talefrihet. Men i en debattsituasjon setter folk ofte ting på spissen for å få frem poenget sitt. Og noen bruker ladede uttrykk som «sorteringssamfunn», «verdig liv», «retten til å leve» og «skaperverk».

Ord som kan treffe hardt for mennesker som bærer på tunge valg – og ofte lever ganske ensomt med dem.

Stemmen som mangler

Så hvorfor skriver jeg da om dette i en blogg? Jo, kanskje fordi det er én stemme jeg ofte savner. En stemme som jeg synes absolutt hører med, en gruppe mennesker som jeg treffer mange av i jobben min.

Nemlig stemmen til dem som i denne situasjonen har valgt å avbryte svangerskapet.

Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for dem, men jeg kan minne om at denne gruppen finnes. Og jeg tror grunnen til at vi sjeldent hører fra denne gruppen i det offentlige rom er et tegn på at det er tabubelagt å velge bort et foster. I tillegg er det selvfølgelig for de fleste en sorg. Mange ønsker derfor ikke å stå åpent frem og forsvare valget de har gjort – eller risikere å bli kritisert for det.

Kvinnen har rett til å velge

Slik lovgivningen er i Norge i dag, har vi selvbestemt abort ut svangerskapsuke 12. Etter uke 12, fram til uke 21 pluss 6 dager må kvinnen søke om avbrudd i en nemnd. I de tilfellene kvinnen har søkt om abort på grunn av en tilstand hos fosteret, er nemndens oppgave blant annet å høre om hun har fått den informasjonen hun har krav på, forstått den – og at hun søker av fri vilje.

Selv om ordningen med nemnd sikkert kan oppleves som en ekstra belastning, gir den likevel både kvinnen, fosteret og meg som behandler en «sikkerhet» i form av en objektiv gjennomgang av situasjonen: Hva har vi gjort av utredning? Hvilken informasjon er gitt til kvinnen? Og hvor alvorlig er tilstanden til fosteret?

Grunnen til at jeg bare skriver «kvinnen», er at juridisk sett har ikke far noen rett til å avgjøre dette. I praksis er han selvfølgelig en viktig del av det hele.

Oppdaget noe på ultralydkontroll

Faget fostermedisin spenner vidt. Min jobb er blant annet å følge opp kompliserte tvillingsvangerskap og svangerskap hvor morkaken svikter, hvor vi må «time» fødselen best mulig. Kollegene mine og jeg vet også at noen barn mest sannsynlig kommer til å ha behov for medisinsk behandling så fort de kommer til verden. Da er det viktig at vi planlegger fødselen til disse barna godt. Jobben min er derfor et samarbeidsprosjekt med mange andre medisinske spesialiteter.

Likevel er en stor del av hverdagen min å gjøre ultralydundersøkelser av gravide som er henvist til oss på avdeling for Fostermedisin ved Oslo universitetssykehus rundt svangerskapsuke 18–19. Disse kvinnene har først vært til ultralydundersøkelse på sykehuset de hører til, som er et tilbud for alle gravide. Der har spesialutdannet jordmor oppdaget mer eller mindre tydelige tegn på at fosteret feiler noe.

Den tunge beskjeden

Min jobb er da på nytt å undersøke fosteret med ultralyd. Og i samarbeid med kollegene mine og andre spesialister, prøver jeg å finne ut hva som er galt med fosteret. Hvis vi mistenker kromosomfeil, tar vi en fostervannsprøve som kan avsløre dette.

Målet mitt er å gi foreldrene så mye informasjon som mulig om hva som feiler fosteret, og hvilke rettigheter de har.

Et tøft valg

I dagene etter beskjeden om at fosteret kanskje feiler noe alvorlig vil foreldrene gå gjennom en tøff periode. Kanskje venter de på svar fra fostervannsprøven, eller de må fordøye mye informasjon om en tilstand de kanskje ikke har hørt om før. Andre igjen vil få informasjon hvor vi som leger er usikre på hva funnene vil ha å si for barnets og dermed også deres fremtid. 

Foreldrene vil da, basert på den informasjonen de har fått, måtte ta et valg om de ønsker å fortsette eller søke om å avbryte svangerskapet.

Som lege, kan jeg støtte dem i denne perioden og gi dem så mye informasjon om fosteret jeg kan. Men valget må de ta alene basert på hva som er riktig for dem.

Kvaler under tidspress

Mange aspekter hører med i denne vurderingen: Livet til søsken, økonomi, jobbsituasjon, belastning på forholdet, det livet de har ønsket seg og ikke minst hvordan livet vil bli for det ufødte barnet.

Alt dette skal foreldrene tenke gjennom når de i løpet av noen dager må velge om kvinnen skal fortsette eller avbryte svangerskapet.

I denne tiden er foreldrene jeg møter preget av kvaler, fortvilelse og mange tårer. I en slik ekstrem situasjon settes alt på spissen. Forskjeller i holdninger foreldrene imellom, egen bakgrunn og tidligere erfaringer i livet kommer til overflaten. For konsekvensene av valgene de tar, er så store, og alt må avgjøres under tidspress.

Tar ikke lett på det

Jeg kan ikke snakke for dem som har valgt å avbryte svangerskapet. Men i løpet av mine ni år med fostermedisin har jeg ikke møtt en eneste kvinne eller et par som har tatt lett på de valgene de står overfor. Som ikke har tenkt nøye gjennom hva som er riktig for dem. For fostrene de bærer, er knyttet til store forventninger og et ønske om et nytt familiemedlem.

Som lege i fostermedisin synes jeg det er trist at det fortsatt er så tabubelagt å velge den ene muligheten: å avslutte svangerskapet.

I årenes løp har jeg absolutt ikke fått mindre tro på mennesket, etter å ha truffet så mange i vanskelige situasjoner. Tvert imot. Jeg ser gang på gang at par kommer frem til valg som er riktige for dem, enten de fortsetter svangerskapet eller ei.  

Jeg har også hatt gleden av å treffe mange barn foreldre har valgt å beholde. Og er så heldig å ha fått møte mange par igjen – når de på nytt er gravide.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Kvinnehelsebloggen