Tapt for tusen år siden - er gjenskaping mulig?

23.9 2016 11:33

Skrevet av Jan Brendalsmo, seniorforsker og arkeolog


Hvordan kan vi vite nøyaktig hvordan et bygg har sett ut?

Den 3. september 2016 ble det avduket en modell av Lavranskirken i Tønsberg slik vi mener den kan ha sett ut på 1100-tallet.

Det er mange som lurer på hvordan vi kommer frem til hvordan et bygg har sett ut. Nøyaktig er umulig. Men vi kan komme ganske nærme. Hvordan vi jobbet og tenkte når vi lagde modellen av Lavransskirken kan stå som et godt eksempel på arbeidet.

En vanlig definisjon på «modell» er som følger: et lite objekt, vanligvis bygd i skala, og som i detalj representerer et annet og oftest større objekt.

 Er vår modell av Lavranskirken troverdig? Det har ikke vært mulig å gjenskape kirken i detalj – til det har vi ikke hatt tilstrekkelig gode kilder.

Hva hadde vi å gå ut fra? Jo:

  1. en grunnplanskisse fra ca. 1800, og som ikke er det samme som en nøyaktig oppmåling
  2. en akvarell fra seint 1700
Modell av Lavranskirken Foto: Jan Brendalsmo, NIKU

Grunnplanskissen ga et solid grunnlag for å rekonstruere det meste av bygningen bortsett fra koret. Men selvfølgelig viste den ikke hvor høy kirken eller de tre tårnene hadde vært. Sentraltårnet visste vi måtte være rundt 30 – 35 m høyt fra bakkenivå, fordi en av kong Sverres soldater hadde under beleiringen av baglerne oppe på Berget klatret opp i tårnet og tittet inn på borgplatået.

Akvarellen var til en viss hjelp, men kirken var på dette tidspunkt sterkt redusert pga. flere branner. Således var tårnene i vest revet, og sentraltårnet delvis revet. Likevel gir akvarellen et godt bilde av selve bygningskroppen.

Kirkens kor var et problem. Grunnplanskissen viste at denne del av kirken var blitt endret, trolig på 1200-talet. Vi fant tilfeldigvis et forslag til rekonstruksjon av kirkens opprinnelige grunnplan, laget av arkitekturprofessor Johan Meyer (hvis slekt fortsatt bor i Tønsberg).

Med grunnplanskisse, akvarell og rekonstruksjonsforslag begynte jakten på tilsvarende type kirker fra samme tidsrom, for å ha noe å sammenligne med. Lavranskirken var en svært påkostet kirke, og det ble ikke bygd mange slike i Norge på 1100-tallet. Mariakirken i Bergen er et godt eksemplar av arten, likeså gamle Aker kirke i Oslo, domkirkeruinen på Hamar og søsterkirkene på Gran på Hadeland.

Har vi så klart å lage en troverdig modell på dette grunnlaget? Jeg vil mene det. Den viser et monumentalbygg som var ment å overstråle andre kirker i sin samtid. Det er god grunn til å anta at den ble bygd for den første biskopen på Østlandet, men innen den sto helt ferdig hadde kongen bestemt seg for å flytte bispesetet til Oslo.

Detaljer ved bygningen kan alltid diskuteres, som antallet vinduer, høyden på vesttårnene, og hvorvidt det har vært små kapeller øst i skipet. Vi har vært veldig bevisste på ikke å inkludere detaljer vi ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag for å ha med.

Når man har få opplysninger om selve bygningen, som tilfelle her hvor ruinen ikke har blitt arkeologisk undersøkt, må man ta i bruk andre kilder. Da kan man for eksempel se på: gamle avbildninger, oppmålinger, tilsvarende type kirker men også skriftlige kilder.

I noen tilfeller, som her, kan dette være helt avgjørende for å kunne skape et inntrykk av hvordan kirken kan ha sett ut.
 

Den eldre Lavranskirken

I 1020 befant kong Olav (den hellige) Haraldsson seg i Tønsberg. Det årlige vårmarkedet var på sitt mest hektiske, og kongen var der for å skaffe seg de gjeveste handelsvarene. Kongen hadde forkjøpsrett, et gammelt privilegium. I tillegg ville han sikre seg at alle avgifter som de handlende var pålagt, ble innkrevd, og at stedets handelsfolk betalte sin årlige grunnleie for å ha hus nede i strandkanten. Sammen med kongen var også kong Rørek fra Hedmarken. Han var gissel, og kong Olav hadde blindet ham som straff for opprørskhet. Under oppholdet i byen var det ei natt at Rørek klarte å rømme.



Hjulpet av sine tidligere hirdmenn, som hadde kommet ned fra Hedmarken, ble Røreks vakter drept. Da flukten ble oppdaget ble kongens menn usikre på hvordan de skulle overbringe kong Olav beskjed, for ingen torde vekke ham med slike nyheter: «Då gjekk Sigvat til kyrkja og vekte klokkaren og bad han ringje for sjelene til kongshirdmennene». Rørek ble tatt til fange igjen, og på Kristi himmelfartsdag gikk kong Olav og Rørek til høymesse. De satt i koret, og i løpet av messen gjorde Rørek et mislykket forsøk på å myrde kong Olav. Kongen valgte da å forvise hedmarkingen til Island (Soga om Olav den heilage kap. 83-84).

 

«St. Laurentii, eller nordre Kirke i Tønsberg, skal, efter gamle Archiver, være bÿgget i det tiende Seculum. Den blev slöÿfet formedelst Alderdom i Aaret 1810.»Akvarellen befinner seg i et upublisert manus skrevet av Lorenz Diederich Klüwer i 1823.

Ved begge disse anledningene får vi inntrykk av at det var kort vei fra der kong Olav oppholdt seg og bort til kirken. Altså at kongen hadde en kongsgård inne i Tønsberg.

Den kongsgården vi kjenner i dag, og som nok ble rustet opp med flere steinbygninger på 1200-tallet, ligger rett nedenfor dagens domkirke, nede ved sjøen. Det gir god mening å anta at også eldre kongsgårder har ligget på samme sted.

 

Videre vet vi at den middelalderske Lavranskirken sto der domkirken nå står. Dermed har vi trolig lokalisert stedet der mordforsøket fant sted i 1020.



Kirken der Rørek forsøkte å knivstikke kongen må likevel ha vært en eldre utgave av Lavranskirken, trolig en stavkirke, for bygging av kirker i stein var da ennå ikke introdusert i Norge.

Et annet argument for at Lavranskirken var knyttet til kongsgården finner vi i 1235. Det året nevnes det i sagaen at kong Håkon Håkonsson hadde til oppbevaring «mykje gods» i Lavranskirken (Soga om Håkon Håkonsson kap. 185). At det var en kirke i eller i nær tilknytning til kongsgårdene i byene så vel som på kongens gårder rundt om i riket i middelalderen, er en kjent sak (f.eks. Soga om Håkon Håkonsson kap. 333, DN I nr.113/RN III nr. 448).


 

Dedikasjonen antyder kongen som byggherre

Et annet forhold som støtter opp om kongen som byggherre for Lavranskirken er den helgen den var viet til. Laurentius – på gammelnorsk Lavrans – var skattmester og en av syv diakoner i Roma (ca. 230 – 258 e.Kr.).

Den vanligste legenden forteller at han, etter at pave Sixtus II ble henrettet, fordelte kirkens skatter til de fattige. Dette var tvert imot keiser Valerian Is befaling.



For dette ble Lavrans ifølge legenden langsomt stekt. Domkirken i Lund i er også dedisert St. Laurentius, og den eldste steinkirken der ble bygd på slutten av 1000-tallet enten av kong Sven Estridsson (1018-1076) eller sønnen Knut den hellige (1043-1086), og kirken ble reist tett ved den gamle kongsgården i Lund.

Lavranskulten fikk et oppsving fra midten av 900-tallet, og på midten av 1000-tallet ble St. Laurentius den viktigste helgen for de tyske keiserne og ble dermed en garantist for en sakral (guddommelig) legitimering av herskermakten.

De mektige tyske keiserne var på mange måter et forbilde for de nordiske kongene (Cinthio 1990). Laurentius er for øvrig skytshelgen for de fattige, for bibliotekarer, ølbryggere, de forbrente og for brannvesenet.

 

Var det kongene Olav Kyrre og sønnen Magnus som lot bygge steinkirken?

Hvem av kongene som fikk bygd den eldste Lavranskirken vet vi ikke, om det var Olav den Hellige (1015 – 1028) eller kanskje helst Olav Tryggvason (ca. 995 – ca. 1000). Derimot kan vi gjøre oss noen antagelser om hvem som fikk reist den etterfølgende steinkirken, som det nå er laget en modell av.

 

En av de to bevarte kapitelene fra Lavranskirken. Foto: Rune Sørlie, Slottsfjellmuseet.

Utformingen av to bevarte kapiteler (søylehoder) som i dag befinner seg på Slottsfjellsmuseet viser at de ble hogd svært tidlig på 1100-tallet, hvilket tilsier at vi må søke etter en konge på slutten av 1000-tallet. Det tar tid å planlegge og å igangsette et slikt stort byggverk, bl.a. skal det hentes inn byggmester og handverkere, tomta skal stikkes ut, dype fundamentgrøfter graves, tonnevis med stein skal transporteres inn og fylles i grøftene, bygningssteinen skal hogges, kalken skal brennes og leskes, tømrere skal bygge stillaser og hogge til takverket, og ikke minst skal det skaffes folk til alt grovarbeidet samtidig som hele prosjektet må finansieres.



Vi må nok se for oss en periode på 5-10 år før man kom så langt som til å begynne hoggingen av stein til portaler, korbue og andre veggåpninger som krevde glatthogd stein (kvader) med hva vi kaller dekor. Byggeprosessen for to engelske katedraler gir en antydning: Byggingen av katedralen Castle Acre pågikk i tiden 1089 – 1150 (61 år) og katedralen i Norwich i tiden 1089 – 1145 (56 år). Muligens kan det ha tatt noe lenger tid i Norge, der forholdene var noe mer fattigslige, men så var ikke Lavranskirken på langt nær så stor som de to engelske katedralene. Muligens bør vi kunne se for oss et tidsrom på kanskje 20-30 år fra start til slutt?

 

Den mest sannsynlige kongen som kan ha startet prosessen er Olav Kyrre, som regjerte fra 1066 – 1093. Vi vet at han påbegynte byggingen av Store Kristkirken i Bergen, byens domkirke (Soga om Olav Kyrre kapittel 2). Det er ikke bevart daterende rester av denne kirken. Derimot er det bevart tilstrekkelig mye av den eldste kirken på Selja (Albanuskirken), som var bispekirke før den ble innlemmet i et benediktinerkloster.


De eldste partier av domkirken i Stavanger står fortsatt, og bevarte stiltrekk viser at så vel denne som Albanuskirken har figurstein som er hogd svært tidlig på 1100-tallet. Det er derfor foreslått at de ble påbegynt av Olav Kyrre, og at samtlige tre kirker ble ferdigstilt av Olav Kyrres sønn Magnus Berrføtt (1093 – 1103) eller også hans tre sønner (1103-1130) (Haug 2004:37f). Det er dermed en mulighet å se Lavranskirken i sammenheng med disse tre kirkene, som en innsats fra Olav Kyrre for å gi sine biskoper staselige domkirker i stein. Historikerne Ludvig Daae og H. J. Huitfeldt-Kaas har da også hevdet at Lavranskirken var et «fordums kongelige Capel» (1895:135), altså at det var kongen som hadde bygd kirken på egen bekostning.

 

 

Lavranskirken den tidlige domkirken på Østlandet

For det er nettopp som domkirke at Lavranskirken med stor sannsynlighet ble bygd. Det er to argumenter til støtte for denne tolkningen, og det ene benyttet Tønsbergs byhistoriker Oscar Albert Johnsen allerede i 1929 (1929:240ff). På 1000-tallet og fram til rundt 1100 var den vanlige betegnelsen på østlandsbiskopen «vikverjabiskup» eller «biskup i Vík austr» (Johnsen 1929:71, jf. Munch 1852:12, Bang 1912:143). Viken var navnet på den ytre, brede delen av Oslofjorden, og som følge av det ble bygdene rundt kalt Viken.

Spørsmålet blir da hvor i Viken biskopen hadde sete. Johnsen konkluderte av denne og andre grunner med at det eldste østnorske bispesetet ble etablert i Tønsberg, og at biskopen holdt til på gården Teigar (nåværende Teie). At Teie i middelalderen var Oslobiskopens eiendom vet vi fra senere kilder.

Alle andre historikere har likevel alltid hevdet at byen Wig skulle være identisk med Oslo. Men som det for lengst er blitt påpekt lå Oslo i vikingtiden og middelalderen utenfor hovedleia og var på en måte innlandsby, ikke ei havn i hovedleia som bl.a. Tønsberg, Stavanger og Bergen (Steen 1942: 286).

Det andre argumentet, og som støtter opp om Johnsens konklusjon, er en latinsk reisebeskrivelse fra ca. 1070, skrevet av den tyske presten Adam av Bremen. Her berettes det at «Hvis man seiler fra Ålborg eller Vendsyssel i Danmark, kommer man i løpet av én dag [per diem] over til Viken [ad Wig], som er en by i Norge [civitatem Nortmannorum]. Derfra holder man til venstre og seiler langs Norges kyst» (Adam av Bremen: Bok 4, kap. 33).

I kildene Adam benyttet seg av brukes uttrykket dögr. Men Adam misforstod dette gammelnorske uttrykket. Det kan ikke oversettes med dag eller døgn, men heller som et avstandsmål til sjøs. Om vi omregner dögr til dagens nautiske mil, så tilsvarer det 134.45 nautiske mil. Dagens utmålte distanse Ålborg – Tønsberg er ca. 140 nautiske mil (Morcken 1978). En feilmargin på 4 % må vi godkjenne! I tillegg kan det nevnes at eldste eksplisitte omtale av et bispesete i Oslo (Alpsa) er fra ca. 1100, og domkirken i Oslo vet vi sto ferdig – i alle fall koret – ca. 1130.
 

 

Et rekonstruksjonsforslag av hvordan Tøsnberg kan ha sett ut ca 1300. Fra Vestfoldminne, 1997.



 

 

Oslobiskop Øysteins lille historiske notis i 1396

Er det annet som også støtter opp om Lavranskirken som den første bispekirken på Østlandet, er det noe som skiller den fra en regulær sognekirke med egen prest? Første gang vi får vite noe om Lavranskirken og dens bemanning er i 1390-årene. I Oslobiskop Øysteins jordebok noterte biskopen at han hadde funnet noen «gamlom registris» (gamle registre). I disse kunne han lese at Lavranskirken tidligere hadde vært kollegiatkirke, og at det hadde ligget en skole til den – altså en latinskole slik vanlig var ved middelalderens domkirker.

At den var kollegiatkirke betyr at den hadde et eget kollegium av prester, og ved domkirkene ble disse kalt kanniker og utgjorde biskopens domkapitel. Hver kannik hadde en stemme i kapitlet, en plass i koret og sine embetsinntekter fra prebender (alterstiftelser) ved domkirken. Lavranskirken hadde minst syv altere i tillegg til hovedalteret.



I «gamle dager», dvs. før 1396, hadde kirken hatt kantor, klokker, skolemester og fire alterprester. De hadde hatt inntekter fra hver sin prebende, og det lå store inntekter til disse alterene. At en kirke i Norge i middelalderen hadde et større antall prebender er noe vi nær utelukkende finner ved domkirkene. I tillegg hadde prester ved Lavranskirken fram til da hatt retten til tollavgiftene som ble innkrevd av handelen i Sandefjorden i Sandar. I 1396 var det kun én sogneprest ved kirken, og han var i tillegg prost på Vestfold og kannik ved Oslo domkirke (RB 181ff, Johnsen 1929:177-189). Lavranskirken var den mest velstående kirkelige institusjon i Tønsberg, også i forhold til Olavsklosteret.



Det nevnes også i 1396 at retten til å utnevne prester ved Lavranskirken da lå til prestene ved domkirken i Oslo. Denne rettigheten må de ha fått av kongen, trolig allerede rundt 1100 da Oslo ble bispesete for det ytre Østlandet. At Lavranskirken hadde høy status i middelalderen vises ved at så vel Oslobiskop Torkel († 1249) som sysselmann og fehirde på Tunsberghus Herr Bjarne Audunsson († ca. 1321) lot seg gravlegge her (Gjessing 1913: 93).

Vi må i denne sammenheng holde det klart for oss at fram til midten av 1100-tallet var det kongen og andre stormenn som bygde kirker og inn- og avsatte prester og biskoper. Så seint som i 1135 fikk kong Harald Gille Stavangerbiskop Reinald hengt fordi biskopen hadde unnlatt å følge kongens ordre.

 

 

Lavranskirken bygd som katedral

Mariakirken i Bergen. Opprinnelig var tårnene lavere. Foto: Ukjent/Riksantikvaren

Et siste forhold som tilsier at Lavranskirken ble reist med et annet formål enn å være en vanlig sognekirke i en av Østlandets byer er selve bygningen. Kirken var en basilika, lik domkirkene for øvrig. Skipet hadde midtskip med et smalere skip på hver side og med kraftige søyler som skilte disse fra hverandre.

Koret var såpass stort at det kunne romme flere prester. I vest kneiste to hjørnetårn, og i vestveggen førte en trapp opp til et loft over skipet og videre til de to tårnene.Kirken hadde to tverrskip (mot nord og sør) der skipet møtte koret, og over disse reiste det seg et heller høyt sentraltårn. Så høyt, at i følge sagaen om kong Sverre kunne en av hans menn fra toppen av tårnet se inn på Slottsfjellet der de beleirede baglerne oppholdt seg.

Kirken hadde forseggjorte og dype portaler vest og sør i skipet, og portalsteinene var glatthogde og hadde rik dekor. Muligens var hele kirken bygd av slike glatthogde steiner (kvaderstein), tett sammenføyde med kun tynne lag av mørtel som bindemiddel. De som har vært i Bergen og sett Mariakirken på Bryggen vet hvor elegant en slik kirke er. Rettelig et kongelig byggverk!

 

Et bedrøvelig endelikt

Lavranskirken ble revet i 1810-11 (Johnsen 1934:149). Utilstrekkelig vedlikehold og omfattende branner både tidlig på 1600-tallet og i 1682 er nok mye av forklaringen, samt at byen også hadde en annen gammel steinkirke å vedlikeholde: Mariakirken eller også Vår Frue kirke. Mariakirken ble revet i 1864, etter at den nåværende domkirken sto ferdig i 1858 på samme sted som der Lavranskirken hadde stått i nærmere 750 år.

 

Litteratur

Adam av Bremen. Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden. Fra latin, med innledning, noter og register ved Bjørg Tosterud Danielsen og Anne Katrine Frihagen. Etterord ved Helge Ingstad. Forlagt av H. Aschehoug & Co. i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske Akademi for Sprog og litteratur. Oslo 1993.

Biskop Nils Glostrups Visitatser i Oslo og Hamar Stifter 1617-1637. Udgivne for Det Norske Historiske Kildeskriftfond ved Dr. Ludvig Daae og H. J. Huitfeldt-Kaas. Christiania, 1895.

Cinthio, Erik: Lunds domkyrkas förhistoria, S:t Laurentiuspatrociniet och Knut den Heliges kyrka än en gåmg. ALE, Historisk tidskrift för Skåneland. Nr. 2 1990 (s. 1-11).

Diplomatarium Norvegicum I-XXIII (DN), utg. Chr. C. A. Lange, C. R. Unger m. fl., Chraistiania 1849-Oslo 2011.

Gjessing, Guttorm: Tunsbergs Historie i Middelalderen til 1536. Steen`ske Bogtrykkeri og Forlag. Kristiania 1913.

Haug, Elbjørg: Fra byens grunnleggelse? Nærlesning og nytolkning av Stavangerprivilegiet og bestemmelsenes tradering. Stavanger Museums Årbok, Årg. 114 (2004). 2005 (s. 5-73).

Johnsen, Oscar Albert: Tønsbergs historie. Bind 1. Middelalderen. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo, 1929.

Johnsen, Oscar Albert: Tønsbergs historie. Bind II. Tidsrummet 1536-1814.  Gyldendal norsk forlag. Oslo 1934.

Morcken, Roald: Veien mot nord. Vikingtidens distansetabell langs den norske kyst fra svenskegrensen til Hvitehavet. Sjøfartshistorisk Årbok 1977. Bergen, 1978 (s. 7-82).

Noregs kongesoger 1-4. Finn Hødnebø & Hallvard Magerøy (red.). Oslo, 1979.

Wienberg, Jes: De kirkelige institutioner i middelalderens Tønsberg. Arkeologiske rapporter fra Tønsberg nr. 6. Riksantikvaren, Utgravningskontoret for Tønsberg, 1991.

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Siste blogger