Kongens maktspråk

11.4 2017 14:59
Den strie kongen: Kong Sverre sto i en langvarig konflikt med kirken som gjorde at han utviklet egne kommunikasjonsstrategier og kanaler, skriver Stefka G. Eriksen Illustrasjon: Knut Bergslien, "Kong Sverre på Vossefjellene", 1876

Skrevet av forskningsdirektør Stefka G. Eriksen. Først publisert i Klassekampen 10. april 2017 (Kringla Heimsins)

Kirken hadde i lange tider tilnærmet monopol på rituell og skriftlig kommunikasjon. Men så kom kong Sverre.

I disse dager, når det ser ut til at politisk legitimitet kan bygges på mange forskjellige måter, inkludert ved hjelp av «alternative fakta», kan det være interessant å se på kommunikasjonsstrategiene som ble utviklet og brukt for å legitimere politisk makt før i tida.

Perioden fra midten av det 12. til begynnelsen av det 14. århundre var utgangspunktet for etableringen av den norske staten. Både kirken og kongen søkte å plassere seg som maktstrukturer, noen ganger i konkurranse mot hverandre, andre ganger gjennom samarbeid. Utviklingen av staten fulgte utviklingen i andre europeiske stormakter, som Frankrike og England, men hadde sitt nordiske særpreg.

Utviklingen og etableringen av en kongelig kommunikasjonsstrategi som en del av statsbyggingsprosessen er hovedtemaet i en ny bok skrevet av NTNU-forsker David Bregaint, «Vox regis: Royal Communication in High Medieval Norway», utgitt på prestisjetunge Brill forlag.

Kirken tar kontrollen

Forseglet brev: Etter hvert som staten ble bygd opp, ble skriftlig kommunikasjon viktigere. Her er et brev fra hertug Håkon Magnusson i 1292. Foto: Riksarkivet

Bregaint deler perioden i tre faser. Den første fasen er kong Magnus Erlingssons styre 1163–1184. Den andre fasen er kong Sverres kongedømme, 1177–1202. Den tredje fasen er det «lange trettende århundre», styrt av Håkon Håkonsson (1217–1263), Magnus Lagabøte (1263–1280), Eirik Magnusson (1268–1299) og Håkon V Magnusson (1270–1319).

Etter etableringen av Nidaros erkebiskopprovins i 1152/53 fikk kirken en ny maktposisjon i Norge. Den fungerte som en formidler av kunnskap og kultur fra Europa. Slik hadde kirken all kontroll over rituell og skriftlig kommunikasjon. Forholdet mellom kirken og kongen, når det gjaldt muligheter for kommunikasjon, var dermed ikke i balanse.

Den tradisjonelle måten å bli konge i Norge på denne tiden var gjennom seremonien «konungstekja», en gammel germansk tradisjon der alder eller dynastisk kontinuitet ikke var viktig. Flere kunne være konger samtidig, og tinget valgte hvem som passet best.

Den kronede kongen

I 1163 ble Magnus Erlingsson erklært konge gjennom en seremoni som var ny for Norge, nemlig kroningsseremonien. Kongen fikk nå sin legitimitet fra Gud. Etableringen av denne religiøse seremonien styrket kirkens posisjon i det politiske spillet: Kirken definerte hvor seremonien skulle finne sted og spilte en viktig rolle som forbindelsesledd mellom Gud og konge.

Men kongen hadde også selv interesse av å komme til makta på denne måten. At han nå fikk legitimitet direkte fra Gud styrket hans posisjon som tronarving. Konungstekja-seremonien ble ikke avskaffet, men kirken fikk kontroll over den ved å introdusere katolsk liturgi og bruk av relikvier.

Vi vet ellers lite om kong Magnus’ kommunikasjonsstrategi som konge. Han roses i Sverres saga og Snorres Heimskringla for sitt utseende, for egenskaper som militær leder og som taler, men han var lite engasjert i aktiviteter som ikke var direkte politiske, for eksempel som oppdragsgiver for litteratur eller kunst. I det 12. århundre var det kirken som hadde monopol på skriftkulturen.

Sverre vs. Kirken

Så lenge relasjonen mellom kirken og kongen var god, var kirkens monopol på kroningsseremonien akseptabelt. Men dette var ikke tilfellet da kong Sverre kom til makten. Borgerkrigen og konflikten mellom Sverre og kirken tvang ham til å delta mye mer aktivt i kommunikasjonsarbeidet. Han måtte mestre en arena som ble definert av kirken og hvor ord ble brukt som våpen. Dette førte til at han utviklet et selvstendig system for kongelig kommunikasjon.

I Sverres saga beskrives han som en veltalende konge som holdt mange taler for å legitimere sin makt. I taler før kamper og konfrontasjoner fremstår han som en general som vinner hjertene til mennene sine ved å involvere dem i beslutningene. Han ber om råd, krever svar og respons på egne tanker.

Andre offentlige taler er teatralske, med dramatiske pauser, røft språk for å understreke viktige momenter og fysisk tilstedeværelse. Sverre taler ved begravelsene til noen av sine fiender, og bruker noen ganger eksplisitt satire og ironi. Han iscenesetter til og med sin egen begravelse som et siste politisk budskap til kirken, erkefienden.

Litteratur og propaganda

For Sverre var det veldig viktig å bli kronet. Han blir konge på det tradisjonelle viset i 1177. Han dreper Magnus Erlingsson i kamp, og kirken nekter å krone han i Nidaros. Ved mer eller mindre å true biskopen i Bergen, blir han likevel kronet i Kristkirken på Holmen i 1194 – uten at erkebiskopen og paven er klar over det. En kort stund etter blir Sverre ekskommunisert fra kirken, og samme skjebne venter biskopen som kronet ham.

Kong Sverre engasjerer seg også i produksjon av litteratur som et nytt kommunikasjonsmiddel – og som politisk propaganda. Han bestiller og bidrar til sin egen selvbiografi, den første kongelige biografien på norrønt, og en politisk pamflett: «En tale mot biskopene».

Dette er mulig delvis fordi han selv er utdannet prest, men også dannelsen av et intellektuelt miljø rundt kongen er viktig. Hoffet begynner å bli viktig under Sverre, både som idé og i praksis. Vi vet at han hadde en kongelig kansleri med eget segl og en rekke engelske administratorer. Tilstedeværelsen av slike profesjonelle hadde kanskje ikke festet seg helt ennå, men premissene var satt for utviklingen av politisk kongelig kommunikasjon.

Hoffkulturen utvikles

Håkon Håkonssons tid var en fredsperiode som tillot utviklingen av politisk administrasjon og lovverk. Kongen kunne også fokusere på ekspansjoner av Norgesveldet. Han hadde kontakter med mange politiske ledere: Henrik II, Ludvig IX, Fredrik II, kongefamilien i Castilla, sultanen av Tunis og prinsen av Novgorod.

Hoffet etablerte seg som en sentral kommunikasjonsarena for kongen. Dette kan vi lese om i tekster som Kongespeilet, men også i loven Hirdskrå (fra ca. 1274–1277). For det norske aristokratiet åpnet hoffkulturen dørene til en høvisk, lærd, men også hierarkisk kultur.

I tillegg til etableringen av hoffet, understreket kongen sin lærde status ved å involvere seg i litterær produksjon.

Håkon Håkonsson bestilte oversettelsen av franske romaner og korstogshistorier, og skrivingen av Kongespeilet. Håkon den unge er kjent for å ha bestilt oversettelsen av Barlaams saga. Magnus Lagabøte kan ha bestilt oversettelsen av Gyðinga saga, jødenes historie og Alexanders saga, i tillegg til kongelige biografier som Håkon Håkonssons saga og den om ham selv. Dronning Eufemia bestilte Eufemiavisene, og dronning Isabella kan ha eid franske manuskripter.

Kongen tar kontroll

Kongen drev en bevisst kommunikasjonsstrategi for å legitimere sin politiske rolle. Han gjorde det gjennom kontroll av og deltagelse i viktige rituelle seremonier, som kroninger, kongelige begravelser, offentlige prosesjoner og konungstekja-ritualer. Kongen selv spilte hovedrollen i slike ritualer, men kontrollerte også arenaene der de fant sted og deltagelsen til forskjellige aktører og sosiale grupper, som kirken og aristokratene.

Kristkirken i Bergen ble den viktigste, men ikke eneste, lokaliteten for både kongelige kroninger og begravelser. Til tross for at Nidarosdomen rommet de viktigste relikviene etter St. Olav, mistet den legitimitet som sentrum for kongelige ritualer etter konflikten mellom kong Sverre og erkebiskop Eirik. Lokalitetene for Konungstekja varierte og var spredd over hele landet.

Kongen var fortsatt avhengig av kirken for sin politiske legitimitet og makt, i guds navn, men i denne perioden ble kirken mer og mer en deltagende aktør i seremoniene uten å ha kontroll over premissene.

Sist, men ikke minst, ble politisk legitimitet demonstrert mer og mer gjennom skriftlig administrasjon, som brev og diplomer, produsert ved et mer eller mindre permanent kongelig kansleri. Kongelige brev ble skrevet på latin og norrønt og inneholdt stadig flere formler, formelle titler og referanser til det kongelige dynastiet. Også seglene på brevene var en viktig fysisk og visuell markør av autentisitet og legitimitet.

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Kulturminnebloggen