Hva skjer når en forsker på egen organisasjon?

7.4 2017 09:38
Verdensarvkomitémøte i Bonn i 2015 Foto: Olav Kosinsky, CC BY-SA 3.0 DE


 

Marit Johansson (HSN) & Herdis Hølleland (NIKU)

I en ny artikkel undersøker vi hva som skjer når de som jobber i det internasjonale verdensarvbyråkratiet forsker på organisasjonene og systemet de selv er med å forvalte.

UNESCO er FNs organisasjon for utdanning, kultur, kommunikasjon og vitenskap. Organisasjonens hovedformål er å bidra til fred gjennom internasjonalt samarbeid. Et av virkemidlene UNESCO bruker for å få det til er internasjonale konvensjoner. Verdensarvkonvensjonen, som skal sikre at vi tar vare på verdens natur- og kulturarv, er en av dem. Lenge interessen for verdensarv lav blant forskere, men de siste ti åra har forskning på verdensarvkonvensjonen eksplodert.

I den voksende forskningslitteraturen er det en type artikler som skiller seg ut i litteraturmengden: Artikler skrevet av en håndfull personer som jobber i eller har svært nære bånd til det internasjonale verdensarvbyråkratiet som forvalter verdensarvkonvensjon.

Personene forsker med andre ord på organisasjoner og systemet de selv er med å forvalte: de er hva som kalles innsideforskere. Ved hjelp av koding har vi sett nærmere på hva som kjennetegner litteraturen og hvordan forfatterne balanserer institusjonell lojalitet og forskerrollen.   

 

Hva kjennetegner verdensarvbyråkratiets forskning?

Referanser og begrepsbruken sier mye om hvilken forskningstradisjon en forsker skriver seg inn i. Vi undersøkte derfor referanse- og begrepsbruk nærmere: Referansemønstre viser at hovedvekten (over 70%) av referansene refererer tilbake til byråkratiske tekster som møtereferat eller til tekster skrevet av andre verdensarvbyråkrater.

Tekstene kjennetegnes også av mye teknisk sjargong eller bruk av spesialvokabular som er direkte hentet fra konvensjons- og forvaltningstekstene. Både referanser og begrepsbruk ser derfor tilbake på systemet forfatterne er med å forvalte heller enn å gå i dialog med annen forskningslitteratur. 

Videre er det en klar tendens til at artiklene har som formål å forbedre organisasjonens retningslinjer, systemer eller byråkratiske rutiner. Det er derimot færre kritiske analyser av verdensarvens overordnede ideer og verdier. Dermed ser det ut som det er vanskelig å kritisere det grunnleggende så lenge man er en aktiv deltager i organisasjonen, og da gjenstår kun muligheten til å være rådgivende.

Ønsket om å forbedre systemet og organisasjonen de er en del av og tror på vitner også om deres lojalitet. Lojaliteten til UNESCO kommer på samme måte til syne ved en gjennomgående tendens til å fremheve de positive aspektene ved verdensarvkonvensjonen. Sist men ikke minst viser vår studie at artiklene har en tydelig idealistisk grunntone, noe som igjen viser en dedikasjon og lojalitet til verdensarvkonvensjonen og organisasjonen de tilhører.

 

Å balansere institusjonell lojalitet og forskerrollen

På grunn av innsikten og kunnskapen som kun disse forskerne har, er artiklene utvilsomt et viktig bidrag til verdensarvforskningen. Artiklene gir innsikt i temaer og diskusjoner som belyser utviklingen av verdensarvsystemet, innsikter som forskere utenfor organisasjonen ikke har tilgang til.

Likevel er det tydelig at lojalitetsbånd og den nære tilknytningen til UNESCO begrenser mulighetsrommet til å ytre seg fritt og kritisk til systemet de er en del av. Det gjør at forskerne først og fremst har mulighet til å fokusere på hvordan forvaltningssystemet kan forbedres.

Begrensningene kunne imidlertid vært adressert ved å erkjenne at man er en innsideforsker, samt gjennom metodiske diskusjoner og ved å plassere seg i forskningsfeltet. Vår studie viser at artiklene ikke relaterer seg til annen verdensarvforskning, det er videre få metodiske diskusjoner, samt manglende kildekritikk og selvrefleksivitet.

Vi mener derfor det er et uoppfylt potensiale i denne forskningen: hvis forskerne avdekket og synliggjorde diskusjonene som ledet frem til avgjørelser og adresserte hvorfor tiltak til å forbedre systemet lyktes eller mislyktes, ville de ha vist større grad av selvrefleksivitet og distanse til studieobjektet. Det vil sannsynligvis åpne for økt dialog mellom innsideforskerne og andre som forsker på implementering av verdensarvkonvensjonen.

 

Les hele artikkelen:

Hølleland, H. & M. Johansson 2017 ‘…to exercise in all loyalty, discretion and conscience’: on insider research and the World Heritage Convention. International Journal of Cultural Policy.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.