Bjørnens store hamskifte

11.10 2017 18:07

Skrevet av Stefka Georgieva Eriksen, Stefka Georgieva Eriksen, forskningsdirektør ved Norsk institutt for kulturminneforskning

Først publisert i 'Heimskringla' i Klassekampen, mandag 9. oktober 2017.

MANNBJØRN: I førkristen tro ble bjørnen forbundet med makt og styrke. «Berserkene» kunne låne dyrskraft i strid. Dette bildet viser den danske sagnkongen Rolf Kråke i bjørneham. By Louis Moe - AU Library, Campus Emdrup, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=57517662


Fra Odins berserker til skinn på kirkeveggen har bjørnen vært viktig i norsk kultur.

Naturen som urkraft er et sentralt aspekt i både den norrøne mytologien og den norske folkekulturen, som inkluderer folkeeventyr og sagn. Både mytene og folkeeventyrene har vært til inspirasjon for kunstnere, forfattere og andre kulturproduksjoner: fra 1800-tallets nasjonalromantikere som Theodor Kittelsen og Erik Werenskiold, forfattere som Sigrid Undset, til filmskapere i dag – se for eksempel den aktuelle filmatiseringen av Askeladden.

 

Et nytt syn på naturen

Men hvordan gikk det med troen på naturen som urkraft med introduksjonen av kristendommen i middelalderen? Den kristne teologien har et grunnleggende annerledes syn på naturen: Menneskene og naturen er skapt av Gud. Mennesket er også skapt i Guds skikkelse og skulle råde over naturen: dyr, planter og alle andre elementer.

Hvordan ble et så grunnleggende ideologisk skifte forstått og internalisert i middelalderen? Ble det brudd i troen på de førkristne fortellingene, eller ble ideologiene gjenforent i den folkelige troen?
 

Bjørnefell i senga

Vi kan finne noen svar ved å se til bjørnen. Jahn Børe Jahnsen har skrevet boken «Bjørnen i kirken. Om bjørneskinn, bjørnelabber, bjørneklør og bjørnefigurer i norske kirker» (2012). Den inneholder en full oversikt over de materielle funnene og skriftlige beretningene som er relevante for å forstå hvordan vi har sett på bjørnen fra førkristen tid, gjennom middelalderen og frem til i dag.

I førkristen tid var bjørnen et viktig døds- og fruktbarhetssymbol. Bjørneklør og rester av bjørnefeller er funnet i jernaldergraver i Skandinavia fra ca. 200–600 e.Kr. Bjørnefellen ble brukt som soveskinn i jernalderen og som underlag i senger i middelalderen, fordi den var varm og hygienisk. I jernalderen var det vanlig at «sengetøyet», det vil si bjørnefellen, fulgte med i graven med den døde, enten i kista eller på likbålet. Bjørneklørne er ofte funnet sammen med den dødes brente bein.

GAMMEL BEKJENT: Bjørnen harspilt en viktig rolle gjennomhele kulturhistorien. Her enbjørn fra et middelaldermanuskript.  Image taken from Bestiary.Originally published/produced in England (Salisbury?); 1230-1240.Held and digitised by the British Library, and uploaded to Flickr Commons.

 

Odins soldater

Bjørnefeller i gravene kan også ha hatt symbolsk verdi. Noen steder i Skandinavia forteller de om fjernhandel og økonomisk velstand. Bjørnefellen kan ha vært statussymbol for de velstående. Bjørneklørne kan ha vært brukt som amuletter eller dekorasjon på drakter. Skinnet kunne vise til verdighet, dyktighet som jeger eller åndelig eller religiøs makt. Bjørneskinn i graver kan også ha hatt sammenheng med kulten rundt Odin.

Bjørneskikkelser finnes også på en del våpen fra merovinger- og vikingtiden. Hovedforklaringen er at bjørnen ble forbundet med kraft og styrke som kunne overføres til krigeren gjennom representasjon på våpenet. Her er koblingen til Odin igjen relevant. Hans berserker beskrives som fryktløse krigere som sloss uten brynje og var sterke som bjørner eller stuter. Med bjørnen på våpenet kunne man få noe av Odins krefter.

Bjørneklør finnes også i kvinnegraver. Særlig på Gotland var dette vanlig. Dette kan ha sammenheng med at bjørnen går i hi om vinteren. Bjørnungene fødes i hiet, noe som kan knyttes til befruktning og graviditet. Det kan også være symbolsk sammenheng mellom binnas omsorg for bjørnungene og kvinnens omsorg for sine barn. Bjørnen kan derfor tolkes som et symbol for skapelsen og beskyttelsen av liv, omsorg og fruktbarhet.

 

Bjørnen i Hedalen

Det er lett å se for seg at med introduksjonen av kristendommen, som hadde et helt annet syn på rollen av og symbolikken i naturen, ville slike forestillinger forsvinne sakte, men sikkert. Funn av bjørneskinn i middelalderkirker tyder likevel på at bjørnen fortsatte å være et viktig symbol i kristen tid. Men innholdet ble kanskje endret noe.

Bjørneskinn er funnet i eller nevnes i forbindelse med 27 norske kirker spredt over hele landet, bortsett fra de to nordligste fylkene. Hva de symboliserte, vet vi ikke – men det kan muligens ha vært takknemlighet til Gud. Kanskje som en maktdemonstrasjon og bevis på at mennesket kan overvinne naturen, med hjelp av Gud – eller en takk til Gud for at Han reddet jegerens liv?

I Hedalen stavkirke i Valdres, som dateres til omkring 1163, finnes det både rester av et bjørneskinn fra middelalderen og skriftlige kilder og muntlige fortellinger om hvordan bjørneskinnet havnet der.

Sagnet forteller at etter Svartedauden ble Hedalen folketom, og skogen vokste rundt mange av gårdene og kirken. En gang kom det en jeger til området. Han skjøt en pil på en tiur i en tretopp, men bommet. Pilen forsvant i det fjerne, men traff noe som ga fin lyd. Jegeren fulgte lyden og fant kirken: Pilen hadde truffet kirkeklokka. Inne i kirken fant jegeren en bjørn som hadde brukt den som hi. Jegeren skjøt bjørnen, flådde den og hengte bjørneskinnet på veggen i kirken.

Dendrokronologi av bjørneskinnet i kirken forteller at bjørnen levde mellom 1290–1370, som betyr at i hvert fall noe av sagnet kan være sant. Skriftlige kilder fra 1700- og 1800-tallet forteller likevel at det bodde folk på Hedalen etter Svartedauden, og at sagnet kan ha blitt oppdiktet seinere.

En bjørnetannamulett med et inrisset kors. Lengde: 7,5 cm. Datert til 1200-tallet. Funnet ved Follobaneprosjektet, Gamlebyen i Oslo. Foto: Sara Langvik Berge, NIKU. Fra www.instagram.com/niku_archaeology

 

«Når du har skutt meg ...»

Det finnes mange sagn og fortellinger om bjørn og kirker. Noen historier likner på den fra Hedalen, uten at det i dag finnes noe bjørneskinn i kirken, for eksempel om Hemsedal stavkirke i Hallingdal eller Tuft stavkirke i Buskerud. I flere av disse fortellingene sies det eksplisitt at sagnet kan ha blitt skapt i etterkant for å gi betydning til bjørneskinnet, som egentlig hadde en praktisk funksjon: å hjelpe mot kulde.

I andre fortellinger hører vi resonansen av den førkristne symbolikken. Det fortelles at rett før en mann skulle drepe en bjørn ved Høle gamle kirke i Sandnes, Rogaland (bygget ca. 1620), fikk han beskjed av bjørnen selv: «Naar du har skudt mig og skal tage Skindet af mig, skal du finde en Livgjord om min Bug; den skal du beholde, men Skindet skal du give til Høle Kirke.» Bjørnen kan her tolkes som det frigjorte menneske i bjørneham.

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Kulturminnebloggen