Arkiver som kilde til verdensarvhistorie

4.10 2017 09:47
Jessica Phelps arbeider seg gjennom arkivmaterialet hos Riksantikvaren. Foto: Herdis Hølleland

Arkiver er en fantastisk, om enn noe underutnyttet, ressurs når en forsker på internasjonale kulturarvskonvensjoner. I anledning 40-årsjubileet for Norges ratifisering av UNESCOs verdensarvkonvensjon har vi gjort et dypdykk inn i offentlige arkiver for å se hva de kan fortelle oss om Norges første periode i verdenarvkomiteen.

Av Jessica Phelps & Herdis Hølleland, Kulturarv og samfunn (NIKU)

Verdensarvkomiteen er verdensarvkonvensjonens besluttende myndigheten og består av 21 av landene som har ratifisert konvensjonen. De offisielle referatene fra komitémøtene er digitalisert og ligger på konvensjonens nettsider. Referatene gir oss oversikt over komiteens sammensetning, møteplasser og vedtak.

Men kombinerer vi data fra de offisielle referatene med materialet fra norske forvaltningsarkiv får vi et annet innblikk i komitéarbeidet her hjemme: Telex- og telefaxkorrespondanser, håndskrevne notater og maskinskrevne brev viser et nært samarbeid mellom norsk kulturarvsforvaltningen og utenrikstjenesten.

Fra faglig skepsis til internasjonal engasjement

Riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen representerte Norge i verdensarvkomiteen på 1980-tallet. Foto: Åsgeir Valldal - Digitalt Museum/Norsk Folkemuseum

I dag er Norge kjent for å være en av sterkeste forkjemperne for faglighet i verdenskomiteen. Det er derfor interessant å merke seg at arkivmaterialet viser at Utenriksdepartementet og Den norske ambassaden i Paris drev fram både Norges ratifikasjon av verdensarvkonvensjonen og kandidatur til verdensarvkomiteen.

Riksantikvarens begrensede ressurser var et tilbakevendende argument for ikke å ratifisere konvensjon: Riksantikvaren antok at fordelene ved å ratifisere konvensjonen ikke veide opp for den økte arbeidsbelastningen som var forbundet med UNESCOs konvensjoner. Etter noen politiske krumspring ble likevel konvensjonen ble ratifisert i 1977.

Da konvensjonen først var ratifisert og ny riksantikvar på plass ble imidlertid faglig skepsis snudd til internasjonalt engasjement: I løpet to år ble de første nominasjonene sendt inn og Norges kandidatur for verdensarvkomiteen fremmet – med riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen som kandidat. Grunnet de mange landene som stilte til valg i 1980 endte prosessen til slutt med at utenrikstjenesten, som representerte Norge under valget, trakk Norges kandidatur.

Tre år etter ble imidlertid Tschudi-Madsen ble valgt inn i komiteen. Samarbeidet mellom utenrikstjenesten og kulturarvsforvaltningen fortsatte og i korrespondansene dem i mellom lærer vi blant annet om de økonomiske kostnadene ved å delta i internasjonalt komitéarbeid på 1980-tallet.  

Kostnadene ved å delta

Da som nå ble møter i Verdensarvskomiteen ofte lagt til et av landene som satt i komiteen: Under Norges første periode i verdensarvkomiteen ble det holdt møter i Firenze, Buenos Aires og Brasilia i tillegg til UNESCOs hovedkontor i Paris.

Ved å gå nøye gjennom deltagerlistene fra de offisielle møtereferatene, oppdaget vi et mønster som står i sterk kontrast til dagens grandiose møter: I løpet av de seks årene Norge satt i verdensarvkomiteen var det ikke et eneste møte hvor alle komiteens medlemmer var til stede. Malawi, som ble valgt inn i komiteen samme år som Norge, deltok faktisk ikke på et eneste komitémøte!

Et brev fra den norske ambassaden i Paris fra 1984 gir innsikt i hvorfor: I brevet informerer ambassaden om at det var organisert fellesavgang med fly fra Paris til Buenos Aires. Flybilletten per person kostet 17 100 kroner eller 42 762,67 i 2017-kroner.

I dag kan du nesten bestille en hel ferie for prisen av flybilletten til en! Tar en utgangspunkt i kostnadsbildet fra 1984 blir kostnadsbildet enda mer forbløffende: Flybilletten, som ikke engang dekket hele veien fra Oslo til Buenos Aires, tilsvarte nesten to månedslønner med gjennomsnittslønn i Norge!

Kort om prosjektet

Blogginnlegget er en del av et forskningsprosjekt hvor vi undersøker Norges første periode i verdensarvkomiteen og NIKUs serie om metodiske tilnæringer til studie av kulturarv. En stor takk til ansatte ved Riksantikvaren, Utenriksdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Riksarkivet for tilrettelegging og tilgang til arkivmaterialet.

Har du lyst til å lese mer om norsk verdensarvhistorie, kan vi anbefale boka ”Røros. Refleksjoner etter 30 år som verdensarv ” redigert av Erlend Gjelsvik.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Kulturminnebloggen