Børge Damsgårds blogg

Om Svalbards litterære speilbilde

18.5 2017 09:50

Alle steder skapes av fortellinger. Historier som binder oss sammen og gir en felles kultur. Svalbard er fullspekket med myter og sagnomsuste personligheter. Hvor godt gjenspeiler litteraturen det faktiske Svalbard? Finnes det en høy-arktisk sjanger som beskriver natur og menneske her oppe? Eller er vi fanget i vår egen myte om hva vi er og burde være?

 

«I messa lukta det mannskit og gammel fyll. Røykstank og fettos. Tyttebærsyltetøy på voksduk. Skvulpevann fra den lekke ferskvannspumpa på dørken. En pakke Rizla fløyt rundt og trudde den var flåtan Ra». Jon Michelets bok Orions belte fra 1977 leste jeg for første gang på 80-tallet. Det var ikke vanskelig å forestille seg et polart bilde med røffe mennesker i en nådeløs natur, alene i isødet og samtidig sentral i et geopolitisk spill. Bergenseren Helge Jordal ble senere perfekt i filmrollen, og kunne si «Åh i hælvete!» på en måte vi trodde var en dialekt fra Longyearbyen. Sandy Hook mannskapet ble selve bildet av Svalbard på samme måte som Harry Hole ble et uttrykk for et mørkt Oslo. Litteratur er fiksjon, men samtidig et speilbilde av et samfunn. Hvordan beskrives Svalbard, hva er det litterære bilde av vår høy-arktiske region, og hvem skal skrive den neste Svalbardroman?

Den polare mytedannelse

I en mastergrad i litteraturvitenskap beskriver Kristin Mork en rekke norske romaner som trekker en linje 150 år tilbake fra Johan Koren Christies Spitsbergenreisen til 2000-tallets krimfortellinger. Det lille biblioteket i Longyearbyen har en flott samling polarlitteratur. Jeg leser fortellinger om overvintringer, romantiserende natur-skildringer, om frostskader, farlige russere eller isbjørner. I fortellingene finnes noe felles og tidløst, som helten og erobreren, og som beskrivelsen av isødet. Kanskje skapte Fridtjof Nansen en myte som fortsatt eksisterer? Så finnes det tydelige paradigmeskifter som kan tidfestes eksakt i boksamlingen. Noen ganger får jeg inntrykk av en slags litterært selvoppfyllende profeti; fortellingene bekrefter mytene til de blir virkelighet. Er det naturen og menneskene på Svalbard som har skapt mytene om seg selv, eller skaper myten oss?

«Send mer penger. Bli der oppe» (Telegram til Svalbard)

Den tidlige fangstmannslitteraturen ble presentert som dokumentarisk, og hadde gjerne en dagbok-stil gjennom en fangstsesong. Mange fangstmenn kunne tjene godt på å skrive sitt liv, men det var ingen Knausgårdsk utlevering. Skrivestilen var kortfattet, beskrivende, men likevel ofte med romanens litterære kvaliteter. Fangstmannslitteraturen er stort sett et «innenfrabilde» av den som opplevde det. En dydig beskrivelse av slit, nøysomhet, kameratskap og dramatikk. Underdrivelser av farer og en beskrivelse av naturen som jomfruelig forlokkende eller forrædersk farlig. Jeg opplever sjangeren som litterært relativt snever – det var nok ikke fritt fram for alle betraktninger. De fleste tekstene har en åpenbar maskulin vinkling skrevet av mannlige forfattere. For å beholde det dokumentariske måtte de nok være grunnleggende ekte i beskrivelsene, men det betyr ikke at de nødvendigvis var helt sanne eller forteller om alle dagene. Sjangeren ble populær helt fra begynnelsen, langt ut over Svalbards grenser. Selv i dag kommer det nye bøker fra folk som tar fri et år fra storsamfunnet for å oppleve livet som fangstfolk. En anakronisme - jovisst, men også noe grunnleggende norsk i forholdet mellom natur og menneske - en lengsel til noe enkelt og opprinnelig. Å søke tilbake til farlighet er et privilegium for en velstående verden, men ikke nødvendigvis et vellykket litterært prosjekt.

«Where the hell is Svalbard?» (Henry Kissinger, 1974)

Orions belte. Allerede førti år gammel, men en interessant litterær Svalbardhistorie. (Foto: Børge Damsgård)

På midten av 70-tallet hadde Sovjetunionen fem helikopter på Kapp Heer utenfor Barentsburg. En stor base med en besetning på kanskje hundre mann, bygget helt uten tillatelse fra Norge som er myndighetsutøver ifølge Svalbardtraktaten. Den smilende KGB-agenten Smiley hadde fast kontorplass i tårnet på den nyåpnede flyplassen i Longyearbyen. Om russerne ønsket det kunne de ta kontroll over den norske flyplassen på under en time. Spionasje, militær kartlegging fordekket som geologiske under-søkelser, mistenkelighet under den kalde krig, naivitet i nord – slikt blir det romaner av. Journalisten Jon Michelet snek seg ut til Kapp Heer og publiserte artikkelen «Sovjetisk militærbase på Svalbard?» i Klassekampen i 1976. Dette var grunnlaget for det store polare litterære paradigmeskiftet – lille Svalbard i den store verden. I motsetning til fangsthistoriene var Orions belte et «utenfrabilde» som forsøker å skape et autentisk samfunnsbilde, godt blandet sammen med politiske eller historiske betraktninger. Språket og grammatikken er en slags røff ukorrekthet mellom AKP og gruveslusk. Historien har maskuline helter, men de er blitt litt naive antihelter og litt skurk. Her er naturen hverken jomfruelig eller en ressurs, men et hinder. Alle midler kan brukes for å kontrollere naturen, her må både naturvern og kulturvern vike for storpolitikk.

Big friends? Hvalrossen er et aggressivt dyr som likevel må lære å leve tett sammen på Svalbard - Norge må også leve fredelig blant mektige nasjoner. (Foto: Børge Damsgård)

Forholdene Michelet beskrev var ikke så langt unna sannheten, men han kunne umulig vite at han startet en ny trend. Svalbard fikk en krim-sjanger med mange arvtakere de neste førti årene. Etter en periode som direktør for Kings Bay AS i Ny-Ålesund har glasiologen Monica Kristensen skrevet fem krimbøker fra Svalbard i løpet av de siste ti årene. Disse er mer klassisk realistisk politi-krim, men inneholder de samme polare ingrediensene som skapte sjangeren. Som andre Svalbardromaner utgis bøkene med kart – her handler det om å lage fiksjon der Svalbard blir like gjenkjennelig som Gunnar Staalesens Bergen. Røyken er riktignok stumpet på 2000-tallet, men hva er en Svalbardroman uten litt rå bannskap og noen isbjørner?

«Amor frigida vincit omnia» (Frossen kjærlighet overvinner alt)

Ingen Svalbardroman uten en isbjørn. Kan en slikt syn gjøre deg til et annet menneske? (Foto: Børge Damsgård)

«Det er bare så vakkert, snufset jeg... Som om... som om... Som om alt begynner på nytt, sa Georg lavt. Ja. Akkurat sånn.» En ny sjanger ble født i 1995 med Anne B. Ragdes roman Zona Frigida. En fortelling som ikke lar seg kategorisere; er det en krim, en kjærlighetshistorie, en reiseskildring? Kanskje alt det, men i bunn og grunn er fortelling om hvordan nærhet til polar natur og menneske kan virke frigjørende. Her er fortsatt farlig og maskuline menn med skjegg og tykk ullgenser. Ulovlig fangst på isbjørn finnes både i Michelets og Ragdes bok, det virker som en slags rest etter fangstlitteraturen.  I 1995 er folk mer miljøbevissthet, men boken er først og fremst en romantisering av en natur som betraktes på trygg avstand fra et båtdekk. Den viktigste endringen er at romanen beskriver Svalbard som plassen der en blir frigjort fra alt det en måtte ha med seg. Svalbard er stedet der alder, sosial status eller historie ikke er noe hinder for felles opplevelse. Selv i den kalde sonen, zona frigida, forelsker den godt alkoholiserte hovedpersonen Britta seg i den langt eldre, fangstmannsaktige Georg. Samtidig opplever hun naturen så sterkt at hun bestemmer seg for å ikke ta livet av Turid som mishandlet henne seksuelt som barn. I boken møter altså overvintringslitteraturen virkeligheten på fastlandet, og presenterer samtidig Svalbard som løsningen på problemene. Kom hit, opplev litt dramatikk og erotikk, og du kan reise hjem frigjort, men med en ny sykdom; Polarbasillen!

Det polare speilbilde

Lukk øynene og se for deg Svalbard-naturen. Jeg vil tro de aller fleste ser en isbjørn, så snø og is, kanskje den blå polarnatten. Det er vårt visuelle uttrykk av et sted. Ikke nødvendigvis slik det er, men symbolikken vi har bygget opp. Jeg har alltid hatt problem å forstå hvorfor lokalsamfunn krangler om byvåpen, inntil jeg tenkte at et byvåpen er et felles visuelle bildet på hvem vi gjerne vil være. Tenk om Stavanger skulle ha isbjørn i byvåpnet, og ikke det gamle fangstsamfunnet Hammerfest.

Svalbard i mai 2017; Menneskene nede på Platåfjellet blir ubetydelig i en mektig natur, mens satellittstasjonen ruver i Svalbards internasjonale rolle. (Foto: Børge Damsgård)

Litteraturen er et samfunnsspeil på samme måte som et bilde. Det trenger ikke være ekte – det er ikke isbjørner i Hammerfest, men vi trenger å kjenne oss igjen i det. Svalbard bør nå få et nytt kapittel i sin litterære historie. Hvem av dere kan skrive en roman om dramatiske klimaendringer og sjøisen som blir borte, om plastforurensning i havet, eller tusenvis av turister og et lokalsamfunn i endring, om kulldrift som går mot slutten eller arktisk forskning. Og, høres det kjedelig ut, så ta med litt krim og uforståelig geopolitikk, spe på med litt duftende erotikk, tøffe friluftsdamer og mannfolk med nygammelt skjegg. Glem ikke isbjørnen og alle stedsnavnene! Hvem blir den neste som skriver myten om Svalbard?

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Børge Damsgårds blogg