Børge Damsgårds blogg

Om røya, yndlingsdyr og en hommage til Mummidalen

20.3 2017 08:44

Hund eller katt? Ulv eller ørn? Gullfisk eller sommerfugl? De fleste av oss har et yndlingsdyr. En art du trekkes mot, vil vite mer om, fasineres av – nesten et slags ikke-menneskelig kjærlighetsforhold. Dyrene og oss har en asymmetrisk sosial relasjon. Det er du som velger ditt yndlingsdyr, av grunner du trolig ikke er klar over. Hvorfor er mitt yndlingsdyr en nordlig ferskvannsfisk?

 

Jeg har hatt flere hunder, katter, akvariefisk, skilpadde. Pleiet oljeskadet sjøfugl med barns egenartete omsorg. Dratt ut tidlig om morgenen for å høre på småfugler, og «reddet» frosker som ikke behøvde noe redning. Jeg vet ikke når det skjedde, men på et tidspunkt traff jeg yndlingsdyret som trolig kommet til å følge meg livet ut. Det hadde ikke myk pels, men skjell. Det kunne ikke koses med, men skulle spises. Det var en laksefisk, og det var røya. Verdens mest fantastiske dyr. Mente jeg! En gang sa kjæresten min at jeg forsøkte å forklare hele verden og alle menneskelige relasjoner med hva røya gjorde. Da først forsto jeg at jeg hadde funnet et yndlingsdyr.

«Hei, sa Sniff. Jeg har funnet min egen vei. Den ser farlig ut»

Alle kan kanskje være enig i at en røye i gulrød gytedrakt ser utrolig vakker ut. Noen vet at den også smaker fantastisk. I seg selv er dette kanskje ikke nok til å kvalifisere til yndlingsdyr. Min fasinasjon ligger mer i retning av røyas fleksibilitet – den er ferskvannets tusenkunstner.

Røya - vakker og smakfull! Hva mer kan en ønske av et yndlingsdyr? (Foto: Børge Damsgård)

I et stabilt miljø vil dyr spesialisere seg. Utnytte en næringskilde på en mer og mer effektiv måte. Forholde seg til omgivelsene slik at de bedre og bedre kompenserer for alt som ikke er perfekt. Finne sin «plass» i et kompleks økosystem, der forholdet mellom konkurranse og predasjon følger forutsigbare sykluser. En slik utvikling kan sees som et landskap der ulike arter klatrer opp på hvert sin fjell. Noen fjell er så lette å komme opp at mange arter konkurrerer om plassen på toppen. Andre fjell er så vanskelig at en art blir alene. Har du først klatret opp et fjell så er det tidkrevende å ombestemme seg for å velge en ny topp.

Kanskje det er arter som faktisk velger å holde seg ned i dalen. Ikke bli best på noe, men litt god på alt. Røya er en slik art. Er det en taper som ikke bidrar til å utvikle naturen? Er den en feiging som ikke tar noen sjanser i fjellsiden? Kan se sånn ut, men det stemmer ikke. Røya er en pioner-art. Den var den første ferskvannsfisken som fulgte iskanten nordover etterhvert som Skandinavia tinte fram etter siste istid. Det klarte den fordi den var så fleksibel; den tålte lave temperaturer, kunne spise mye rart, kunne klare seg uten mat eller uten å formere seg i lange perioder. I dag er dette fenomenet godt synlig på Svalbard. Hit opp kom ingen andre ferskvannsfisk etter røya. I noen innsjøer på Svalbard går ikke isen opp om sommeren. Da venter røya bare til neste sommer. Venting er en undervurdert strategi – røya er ferskvannets Magnus Carlsen.

«En ny dag da alt kan hende, hvis man ikke har noe imot det»

Mange arter har et forutbestemt livsløp. Alt er klart fra starten; flytte fra foreldrene, så giftemål, avkom og en planlagt død. Men, selvsagt ikke røya! Den kan ha helt ulike livsløp som ender i forskjellige «typer». Noen forblir små hele livet, noen lange og slanke, andre blir store og feite rugger. De ser så forskjellige ut at noen forskere tidligere trodde at det var ulike arter, men det var faktisk søsken i samme vann med de samme betingelsene. Fenomenet er kanskje nøkkelen til å forstå hvordan arter oppstår. Røyene i dag er trolig ikke så ulike de som kom for 8-10 tusen år siden – kanskje de om noen tusen år har klart å dele seg i ulike arter helt på egenhånd uten å være fysisk adskilt. Det klarte ikke engang Darwins finker på Galapagos!

«Jasså, jeg er reddet, sa Mummitrollet og følte seg snytt»

I sportsfiskebladene kan vi lese om fantastiske røyevann med fete lekkerbisken. På neste side om parasitt-befengte «tusenbrødre» med utsultede røyer som ingen vil spise. Det er samme art, men helt ulik økologisk strategi. Mange vil «hjelpe» røya ved å tynne ut bestanden, men hvem er det vi egentlig hjelper? Det er jo nettopp røyas fleksibilitet som gir den mulighet til å ha disse ulike livshistoriene. Den kan like godt formere seg som bitteliten og utsultet, når den ikke klarer å gjøre det som stor og fet. Vi må ikke forveksle vårt eget ønske om drømmefisken med røyas eget behov for å overleve som art. For å ta en parallell på land; småvokste trær i en tett bjørkeskog er ikke bjørkas problem.

Utsultet røye, men likevel en tålmodig økologisk suksess (Foto: Børge Damsgård)

«Alt er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg»

Vi bør ikke tenke på en art som statisk, men som noe dynamisk som endrer seg langsomt over tid; deler seg opp i ulike retninger eller bare forsvinner. Ved siden av miljøet er de andre artene en viktig drivkraft. Røya kan gjerne få terningkast seks på miljø, men taper i økosystemet fordi den presses av konkurranse og predasjon fra alle hold.

Røya kan finnes i sammen innsjø som blant annet ørret, sik og gjedde. Det er litt merkelig at yndlingsdyret mitt er så svak konkurrent at den kan bli presset ut av en svekling som siken. Røya kan jo være veldig aggressiv – hvorfor jager den ikke siken vekk? Problemet er at røya taper på flere fronter. Den er aggressiv, men ikke aggressiv nok mot en ørret. Den er effektiv jeger, men ikke effektiv nok mot en sik. Det er tusenkunstnerens pris!

«Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det»

Det høres jo ut som røya har funnet på noe smart, men som egentlig koster for mye. Den kan jo komme først og kan tåle mye, men taper når noen kommer etter. Det er kanskje ikke uvanlig for alle pioner, men røya har noen andre kort i ermet. Det er nemlig ikke arten som er nøkkelen til suksessen, men hvert enkelt røye-individet. Som art er den generalist og fleksibel, mens individet er likevel spesialist. På et stadium i livet spesialiserer hver røye seg. Fisken blir altså ikke stor bare fordi de spiser mye, men den blir stor fordi den «velger» en strategi som gjør at det er mulig å bli stor. Hver strategi innebærer en risiko. En røye som legger ut på vandring til havet kan være dobbelt så stor når den kommer tilbake. Halvparten av dem har dødd. I total vekt er det altså like mye fisk, men de som overlever har en fordel over de som valgte å bli. Til gjengjeld er de hjemmekjære fortsatt i livet!

Hvordan kan et individ gjøre et slikt valg? Det har mange forskere prøvd å finne ut hos ulike arter av fisk, fugl og pattedyr. Selv et lite røye-individ kan gjøre det uten å tenke. Det er lite arvbart, og valget tas i løpet av et relativt begrenset tidsvindu. Et forunderlig samspill mellom fysiologiske feedback-mekanismer og individuelle oppfattelser av omgivelsene. Vi forstår enda ikke helt hvordan individuelle smårøyer tar et «valg» som bestemmer hva de kommer til å bli. Vi forstår vel egentlig heller ikke hvordan vi mennesker gjør det.

«Man kan aldri bli ordentlig fri om man beundrer noen for mye, sa Snusmumrikken. Det vet jeg»

Kan man spise sitt yndlingsdyr? Jeg ville aldri ha spist en hund, av helt andre grunner, men for meg er det ingen motsetning mellom å respektere og beundre en dyreart, og samtidig forvalte matressursen på en bærekraftig måte. Man kan være fasinert av en rype både i naturen og på tallerken. Alle våre «familiedyr» kan være i flott gjensidige forhold til oss mennesker. De heter ikke «kjæledyr» lengere fordi vi har invitert dem inn i den imaginære sirkelen vi kaller familie. Det er en avansert sosial symbiose mellom arter, men den kan aldri være symmetrisk. Det er ikke hundene som velger sine eiere. Tro meg, de artene som faktisk velger oss mennesker som vertskap vil du helst ikke vite noe om.

Noen påstår at dyrene på hundeutstillinger likner på sine eiere. Eller er det omvendt! Tenk om vi laget en stor dyreutstilling der vi alle kunne ta med oss våre yndlingsdyr. Ville da dyrene vi hadde valgt fortelle noe om oss selv som menneske? Ville snille dyr reflektere snille mennesker? Speiler yndlingsdyret kanskje det vi skulle ønske at vi var? Er jeg litt røye? Har du tenkt noe over hvilket yndlingsdyr du har?

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Børge Damsgårds blogg