Et prosjekt av de sjeldne har sprunget ut fra forskningsmiljøet ved Institutt for mikro- og nanosystemteknologi (IMST) ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Den legendariske labyrinten fra 1980-tallsdataspillet Pacman er nemlig gjenskapt i mikroversjon – med en diameter på under én millimeter – og fylt med mikroskopiske bytte- og rovdyr som svømmer rundt i en næringsrik væske.

De encellede artene øyealge (euglena) og flimmerdyr (ciliater) spiller rollene som «Pacmen» mens flercellede hjuldyr (rotiferer) fungerer som «Ghosts», som jakter på disse.

Ved hjelp av mikroscenografi har filmskaper Adam Bartley lyslagt labyrinten i neonfargene vi kjenner fra Pacman og fanget det hele på film, som allerede er sett av nærmere 300 000 på YouTube:

Fra to- til tredimensjonalt miljø

– Det er klart, her har vi hatt det voldsomt artig underveis, og vi gjør dette delvis fordi vi ønsker å skape oppmerksomhet rundt fagfeltet, sier professor Erik Andrew Johannessen, som har styrt prosjektet fra høyskolens side.

– Men hovedformålet med prosjektet er likevel å vise hvordan forskere ved hjelp av mikro- og nanosystemteknologi kan lage et tredimensjonalt miljø som kan gi en mer naturlig oppførsel hos en- og flercellede dyr når vi skal studere dem under mikroskopet, forklarer han.

Han viser til at naturvitenskapen og legemiddelindustrien tradisjonelt har dyrket celler og mikroskopiske dyr i såkalte «petriskåler». Disse danner et kunstig todimensjonalt miljø der det ikke finnes noen barrierer utover overflaten som de ørsmå skapningene svømmer rundt i.

– I naturen finner vi disse dyrene blant annet i torv eller mose, der de må forholde seg til et sinnrikt system av kanaler og strukturer. Ved å introdusere en tredimensjonal labyrint i petriskåla tvinger vi dem til å vekselvirke med omgivelsene. Dermed får de en mer naturlig adferd, som forventelig vil gi forskerne mer verdifulle data, sier Johannessen.

Et formidlingsprosjekt

Filmskaper Adam Bartley har også tidligere jobbet med Johannessen for å skape engasjement for vitenskap.

– Høyteknologisk forskning er for det meste altfor fjernt fra hverdagen til folk flest og derfor er praktisk anvendelse av forskning svært viktig å formidle til allmennheten. I denne sammenhengen så vi at kunst og underholdning i form av film, kunne danne en slik bro for kommunikasjon, sier Bartley.

Legger igjen kjemiske spor

Mens de enkleste livsformene virker til å fyke rundt i tilsynelatende tilfeldige bevegelser, så forskerne en iøynefallende adferd hos de flercellede hjuldyrene:

– Når rotiferene først ble introdusert i labyrinten, var de veldig nølende og beveget seg sakte. Men etter om lag et døgns tid fikk pipen en annen lyd. Da fosset de fram i langt mer målrettede bevegelser. Formodentlig skjer dette fordi de legger igjen kjemiske spor, som gjør det lettere for dem å finne fram, sier Johannessen.

Digital sporing

I en videreføring av prosjektet ønsker han blant annet å ta i bruk digital sporing av banene til de forskjellige artene for å kunne avgjøre om det er et element av logikk til stede når disse skapningene orienterer seg.

– En labyrint gjør det også mulig å etablere soner som er mer fordelaktige enn andre å oppholde seg i for organismene eller dyrene vi studerer. Digital sporing vil kunne avsløre om de forandrer adferd når de gjentatte ganger utsettes for den samme miljøtilstanden, sier Johannessen.