Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det nystartede Journal of Cryptozoology er fagfellevurdert, og satser på å holde samme standard som andre zoologitidsskrifter. (Foto: (Bilde: JoC))
Kryptozoologi engasjerer. Både yetifantaster og mer alminnelige zoologer interesserer seg for dyr som bare kanskje finnes, men det er vanskelig å få studiet inn i ordentlige former.
Alt for ofte kuppes diskusjoner om kryptider, altså mulige arter, av entusiaster med fotografier i dårlig oppløsning og lite kunnskap om formell forskning.
Kryptozoologene gir seg likevel ikke i sine forsøk på å bli tatt inn som en anerkjent del av zoologien, og nå starter enda et nytt krypto-tidsskrift opp.
Etter at både Cryptozoology, Kraken: Archives de Cryptozoologie og The Cryptozoology Review har vandret heden, er Journal of Cryptozoology det fjerde forsøket i rekka.
Tidsskriftet er fagfellevurdert, med den kjente kryptozoologen Karl Shuker som redaktør, og i første nummer finner vi studier om både australske tigre, sjømonstre og bayesianske søkealgoritmer.
– Dette kan bli bra, dersom noen av de gode zoologene med en interesse for feltet kommer på banen igjen, mener Torfinn Ørmen, kryptozoolog og førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Plesiosaurer fra råtne brugder
Den første utgaven av Journal of Cryptozoology ser ut til å satse på den seriøse delen av fagfeltet. En av artiklene handler for eksempel om to ”sjøuhyrer” som ble funnet i Skottland på 1940-tallet.
Men i stedet for å spekulere om hvilken type svaneøgle det her kan være snakk om, peker forfatteren Markus Hemmler heller på anatomiske trekk på bildene av de to dyra som viser at det er snakk om delvis oppråtna brugder.
Det har vært vanlig at råtnende brugder og andre store haier eller hval har blitt tatt for å være havdinosaurer, fordi kjeven og gjellene kjapt forsvinner når de dør. Det som blir igjen er en lang klump av kjøtt.
Ifølge Darren Naish, paleontolog, vitenskapsblogger og forfatter av en av de andre studiene som omtales i tidsskriftet, er Hemmlers studie vitenskapelig sett solid og kan inspirere til nye arbeider.
Hva med for eksempel en skikkelig gjennomgang av hvordan hai generelt, og brugder spesielt, brytes ned i vann? En slik studie ville vist hvordan slike dyrerester får det han kaller ”pseudoplesiosaurisk” form.
Letealgoritmer og huskattigre
En annen av artiklene i det første nummeret tar for seg bayesianske søkealgoritmer, og hvordan de kan brukes til å finne mulige nye arter. Bayes-analyse brukes til å analysere uoversiktlig datamateriale, og målet er å vise hvor sannsynlig et gitt utfall er.
Om du da har et knippe historier om en mulig stor katt i Mexico, kan bayesianske algoritmer være en måte å systematisere bakgrunnsmaterialet på, skriver Andrew May.
Annonse
Ifølge hans egen Twitterprofil har May en doktorgrad, men i dag er han aktiv blogger om fenomener på siden av etablerte fagfelt.
En Bayes-algoritme kan sette forskjellige kryptidobservasjoner i sammenheng, skriver May, og finne ut av hvor de overlapper i tid eller i utstrekning. Det kan gi andre forskere eller entusiaster mulighet til å konsentrere letingen i områder der katten har vært rapportert oftest.
En tredje artikkel, fra tidligere nevnte Darren Naish, handler om pattedyret Jaws, en levning som vasket opp på en elvebredd i Australia rundt 1975. Den blåste liv i teorien om en australsk pungtiger.
Naish, som også publiserer artikler i andre vitenskapelige tidsskrifter, har gjort en inngående analyse av bildet, og konkluderer med at det her er snakk om en oppblåst huskatt.
Redaktør Karl Shuker er en av de mer seriøse kryptozoologene som driver på i dag, ifølge Torfinn Ørmen. (Foto: Dr Karl P. N. Shuker/Wikimedia Creative Commons)
– Det forrige kryptozoologitidsskriftet, Cryptozoology, var seriøst og bra, men det gikk under fordi Richard Greenwell, sekretær i The International Society for Cryptozoology og primus motor bak tidsskriftet, døde, forteller Torfinn Ørmen til forskning.no.
– Men det var et godt tidsskrift, med gode fagfolk i styret, så det er fint at noen forsøker å få det i gang igjen.
Journal of Cryptozoology utgis av Centre for Fortean Zoology, et senter dedikert til kryptozoologi og relaterte fagfelt. Fortean kommer fra Charles Fort, en amerikansk forfatter og forsker som arbeidet med avvikende vitenskapelige fenomener.
Ifølge Ørmen er Karl Shuker, tidsskriftets redaktør, blant de seriøse aktørene innen kryptozoologien:
Annonse
– Han er en skikkelig zoolog, en fagmann, så dette kan gå bra. Shuker jobber med å skille folklore og faktiske observasjoner fra hverandre, for å finne hva som er det reelle grunnlaget bak kryptider, sier han.
– Han er ikke en som på død og liv tror at ting finnes. Det er nok av de som drar ut for å bevise noe, men det er ikke seriøs kryptozoologi. I den gamle kryptozoologiforeningen var de veldig eksplisitte på akkurat det – at nei også er et svar.
Må unngå entusiastene
Om Journal of Cryptozoology lykkes, avhenger nå av støtte fra mulige bidragsytere.
– Om det bare blir Shuker som driver dette så blir det en stor belastning på ham. Det er jo mange zoologer som er interessert i dette, men det er ikke så akseptert i akademiske miljøer, sier Ørmen.
"Torfinn Ørmen (Foto: Ulla Schildt/Naturhistorisk museum)" (Foto: Per Aas, NHM)
– Hvem skulle du gjerne sett engasjerte seg i dette nye tidsskriftet?
– Colin Groves var med i styret i den gamle foreningen. Han jobber blant annet med primatsystematikk, han er ekstremt dyktig og fullstendig uten skylapper. Mange av de tingene han har publisert var ikke folk enige i da det kom, men det har vist seg å stemme.
Ørmen ser ingen grunn til at man ikke både kan være seriøs zoolog og dessuten engasjert i kryptozoologi.
– Man kan være engasjert uten at det skader karrieren, det kommer bare an på hvordan man gjør det. Man må først og fremst unngå å bli slått sammen med det som egentlig er det store flertallet i miljøet, nemlig de glade amatørene. De er entusiastiske, men de kan ikke fag eller vitenskapelig metode, sier han.
