Kanskje ikke like spektakulært, men biologien har nå fått sin parallell til astronomiens Kanalene på Mars.

Det startet muligens på slutten av 1800-tallet med den italienske astronomen Schiaparelli. Han mente å kunne registrere lange, rette linjer på kryss og tvers over Mars’ overflate. Schiaparelli anså dette for å være naturlige strukturer, «canali» på italiensk.

Kunstige kanaler?

I oversettelsen ble de til kunstig konstruerte kanaler. Percival Lowell, direktøren ved Lowell-observatoriet i Flagstaff i Arizona mente rundt århundreskiftet at de var bygget for å fordele vann på den tørre planeten.

Men ikke alle kunne få øye på kanalene, og etterhvert som optikken ble bedre, ble det klart at det hele hadde værrt et synsbedrag.

Biologiens «kanaler» ble første gang observert tidlig på 1960-tallet, da amerikanske oseanografer senket et kamera dypt ned i avgrunnen i det sydvestre Stillehavet.

Eikenøttorm

Der nede fikk de tatt bilde av noen merkelige sikksakkspor, og i enden av ett av sporene så de et dyr, en meter lang og fem centimeter bred orm som foreløbig ble plassert i klassen enteropneusta.

Enteropneuster kalles på engelsk acorn worms, eikenøttormer, på grunn av utseendet. På biologistudiet på Blindern ga vi den et noe mer vulgært navn, ettersom dyret også kan minne om det mannlige kjønnsorgan.

Men enteropneuster er små, så dette var i så fall en kjempe. Og den skilte seg fra andre eikenøttormer ved at den levde på overflaten, ikke gravde seg ned slik de vanligvis gjør.

Nært beslektede

Enteropneustene er én av to klasser i rekken Hemichordata, en rekke som står oss mennesker nær. Vi selv tilhører rekken Chordata (navnet spiller på nervestrengen i ryggraden, et kjennetegn på ryggradsdyr som mennesker, fugler, fisk osv).

Denne samme nervestrengen finner vi også hos hemichordatene, så de to rekkene Chordata og Hemichordata regnes som nært beslektede. De settes derfor sammen i overrekken Deuterostomia (her finner vi også Echinodermatene, sjøstjerner og kråkeboller), for å skille dem fra alt annet som finnes av dyr på jorda.

Rekken Hemichordata inneholder som sagt to klasser: Enteropneusta, «eikenøttormene», og Pterobranchia.

Dypt vann

Pterobranchene er om mulig enda mer obskure enn enteropneustene, vi snakker om tre slekter av relativt sjeldne ormeliknende dyr fra svært dypt vann. De lever der nede, nedgravd i sine egne små tuber, og fanger mat ved hjelp av tentakler som stikker ut av åpningen, omtrent som de rørlevende rundormene du kan se i fjæra om sommeren (hvis du kikker etter, vel å merke…). Disse tentaklene kalles av noen lophophorer*.

Så til saken: Evolusjonsbiologer og systematikere er alltid ute ettter å finne ut hvordan ulike dyregrupper er i slekt. Og denne kjempestore, mulige eikenøttormen kunne kanskje gi noen svar om slektskapeet mellom de to ellers nokså ulike klassene innen rekken Hemichordata (altså Enterpneusta og Pterobranchia)?

Kjempeormene visste seg, når man først så etter, å være nokså vanlige og vidt utbredt på dypt vann, men ingen klarte å fange dem. I mangel av håndfaste eksemplarer måtte en gruppe danske forskere noen år senere nøye seg med å gjøre en studie av alle de fotografiene som etterhvert hadde blitt tatt av disse dyrene.

Ny type dyr?

Og konklusjonen de trakk var oppsiktsvekkende: På kraven rundt dyrets hode kunne de se tentakler! Snakket vi altså om en eikenøttorm med et av pterobranchenes særegne kjennetegn, lophophorene? Snakket vi i så fall ikke lenger om en eikenøttorm, men om en helt ny type dyr - en felles stamfar for begge grupper?

Var det slik rekken Hemichordater hadde utviklet seg, hadde det startet med en orm med tentakler, for så å dele seg i to, bevegelige eikenøttormer og fastsittende pterobrancher? Var kjempeormen et manglende mellomledd?

Kjempeormene ble nå plassert i en klasse for seg selv, lophenteropneusta, «enteropneust med lophophorer».

Men som sagt, ingen hadde ennå tatt på dyret.

Opp fra dypet

Nature kunne denne uken (17. mars 2005, sidene 283 og 374) publisere artikkelen til forskerteamet som endelig hadde klart å bringe dyret opp fra dypet. Holland et al klarte å lirke det opp fra 1 900 meters dyp i det nordøstre Stillehavet, og fant til sin overraskelse at dyret slett ikke hadde noen tentakler rundt hodet! Det hele hadde vært et selvbedrag.

Noen mente å ha sett tentakler, andre fortsatte å se dem. Kanskje ønsket om å rydde opp i rekken Hemichordata var så stor, kanskje stamformen «lophenteropneusta var så fristende at man godtok beviser man ellers ikke ville ha akseptert?

Nok en påminnelse altså, om farene med å strekke sine data for langt.

De kjempestore eikenøttormene er nå plassert der de sannsynligvis hører hjemme, i klassen Enteropneusta, men med sin egen, splitter nye familie, slekter og arter. Ikke dårlig, det heller…

*Selv om strukturen er best kjent fra de såkalte lophophoratene, en gruppe dyrerekker som omfatter relativt kjente dyreformer som mosdyr og brachiopoder. Disse er ikke i spesielt nær slekt med hemichordatene, men har et besnærende «moderne» trekk i larveutviklingen: En tredelt indre organisering av kroppen. Dette finner vi ellers hos deuterostomene (altså oss). Hvordan sammenhengen egentlig er, finnes det sikkert flere svar på.