- Dette er oppsiktsvekkende. Den faktiske utviklingen går i motsatt retning av det vi hadde trodd, sier forsker An-Magritt Jensen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. Hun analyserer dataene fra prosjektet “Nye familiemønstre - konsekvenser for barns levekår” som ligger under programmet “Barn, ungdom og familie” i Området for kultur og samfunn i Forskningsrådet. Statistikken kom svært overraskende på barneforskeren, som i en årrekke har interessert seg for endringene i familiemønstre med utgangspunkt i barn som statistisk enhet. Dette prosjektet er en videreføring av den tidligere undersøkelsen “Barns familier” fra 1988. Resultatene viser blant annet at mens det var sju prosent av aleneforeldrebarna som bodde sammen med far i 1989, hadde denne andelen sunket til fire prosent i 1996. - Det ekstreme er blitt enda mer ekstremt, sier Jensen. Med så mye fokusering på delt foreldreansvar som det har vært de siste årene, er det overraskende at utviklingen har gått denne veien.

Flere samboere

An-Magritt Jensen mener at økningen i samboerskap i Norge forklarer det meste av denne utviklingen. Undersøkelsene i 1988 og 1996 viser nemlig at andelen barn født av reelt enslige mødre har holdt seg relativt konstant på rundt fem prosent i denne perioden, mens samboerskap er blitt like alminnelig som ekteskap når barn blir født. Det er særlig barn født i samboerskap som er utsatt for samlivsbrudd mellom mor og far. - Ettersom risikoen for foreldrebrudd er to til tre ganger høyere i samboerskap enn i ekteskap, blir dette en svært viktig forklaring på at færre barn bor sammen med far. Brudd i samboerskap skjer tidligere i barnets liv enn brudd i ekteskap. Kjønnsrolleoppfatningen er fortsatt tradisjonell: Små barn tilhører mor ved brudd mellom foreldrene. Dette gjør fedrenes stilling svakere. Fedre som er gift med moren, vil stå sterkere både fordi de i utgangspunktet har felles foreldremyndighet og fordi barnet er eldre når foreldrene forlater hverandre. Ettersom en økende andel av barna blir født i samboerskap, og en minkende andel av foreldrene gifter seg etter barnets fødsel, kan disse forholdene få stor innvirkning på barnas tilknytning til fedre gjennom oppveksten, mener Jensen. Helt fram til januar 1998 har mor automatisk fått foreldreansvaret for barnet hvis hun har vært ugift. Hvis foreldrene ønsket det annerledes måtte de søke Folkeregisteret spesielt. Dette har gjort fedrenes stilling svak, mener Jensen. Fra 1. januar i år ble denne loven endret. I dag får foreldrene ett skjema på sykehuset når barnet blir født, hvor de skal krysse av for foreldreansvar. Dette mener hun vil føre til at langt flere velger å dele foreldreansvaret.

Samværet med far er uendret

Færre barn bor sammen med far, men det er ikke en tilsvarende endring i samværet mellom far og barn. Det går heller i retning av mer kontakt. - Brudd i samværet mellom far og barn etter et samlivsbrudd er etter hvert blitt sjelden i Norge, forteller Jensen. Forholdet mellom barn og fedre er preget av to tendenser som går i motsatt retning, ifølge barneforskeren: - Fedre viser mer omsorg for barn i en tid da de i økende grad risikerer å bli fysisk atskilt fra dem. Det er rimelig å trekke den slutningen at en viktig faktor bak denne utviklingen er den svekkede stillingen fedre har ved brudd i samboerfamilier.

- Men hvorfor velger, eller i alle fall godtar, fedre samboerskap?

- Det er et problem å finne ut om de fedrene som vil ha mer kontakt, utgjør et flertall av fedrene eller om de tause fedrene finner seg til rette med situasjonen. Dersom det store flertallet av fedre ønsker en sterkere tilknytning til barna, må vi spørre oss hvorfor de ikke tar i bruk de rettighetene de har i dag? Barneforskeren oppfordrer derfor alle menn til å ta imot de nye mulighetene for felles foreldreansvar.