Det kommer frem når ungdommer selv forklarer hvorfor de avbrøt skolegangen i en undersøkelse av Sidsel Natland ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Maja Rasmussen, seniorrådgiver ved «Ung i Jobb», som er et prosjekt hvor målet er å forebygge skoleavbrudd (se faktaboks).   

Høyt frafall

Andelen elever som dropper ut av videregående opplæring er høy i Norge.

Undersøkelser viser at en av tre elever ikke fullfører videregående i løpet av en femårsperiode. Det får konsekvenser.

De som faller fra har både høyere sykefravær og høyere forbruk av velferdsordninger enn de som fullfører skolen.

Vanskelige familieforhold

Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot skolen og skolehverdagen for å redusere frafallet. Det var også utgangspunktet til Rasmussen, da hun begynte å intervjue ungdom som har avbrutt skolegangen.

Målet var å finne ut hvordan de unge selv forklarer hvorfor de avbrøt skolegangen.

Syv ungdommer mellom 17 og 24 år som var deltakere i Ung i jobb i 2011 ble dybdeintervjuet.

– I intervjuene forsto jeg fort at ungdommene ikke vektla skolen som deres største problem. De forklarte avbruddet som resultat av vanskelige forhold både personlig og i familien, sier Rasmussen, som sto bak planlegging av intervjuundersøkelsen.

– Ungdommene fortalte historier om vanskelige familieforhold. Om sykdom hos voksne og hos barn, vold, om far som drikker, om mor som er deprimert og andre kaotiske familieforhold.

Føler seg usynlig

– Da vi begynte å analysere intervjuene, merket vi oss et ord som gikk igjen i de unges fortellinger om seg selv: de opplevde seg som «usynlige», sier Natland. 

De snakket om å være usynlige hjemme. Om ikke å bli sett av foreldrene. Om foreldre som ikke ser at de sliter, foreldre som ikke forstår.

– Opplevelsen av å være usynlig tar de med seg i skolesituasjonen, og de føler seg usynlige på skolen også.

Påvirker selvfølelsen

Natland og Rasmussen ville finne ut hvordan det å være «usynlig» kan forstås og hvordan det påvirker disse ungdommene

– Å oppleve seg som usynlig kan forstås som å ikke bli sosialt sett og anerkjent, sier Natland.

– I vår tolkning av de unges fortellinger, ble vi derfor opptatt av å forstå dem i forhold til perspektiver på anerkjennelse, sosial kompetanse og foreldrenes oppdragerstil.

Mangelen på anerkjennelse hjemme kan påvirke selvbildet til ungdommen. 

Det kan føre til at ungdommene ikke utvikler den sosiale kompetansen de trenger for å lære, men heller ikke for å mestre sosiale situasjoner og ta i mot støtte og hjelp, går det frem av forskningsartikkelen til Natland og Rasmussen. 

Får ikke hjelp

Ungdommene mener de verken har blitt sett eller har fått nok hjelp og oppfølging fra skolen da de begynte å få mye fravær.

– Det kan hende skolen ser annerledes på dette, men det dreier seg kanskje om at ungdommene ikke har fått den hjelpen de selv opplever at de har trengt, tror Rasmussen.

Selv om det finnes et hjelpeapparat på skolen, klarer ungdommene ikke å ta i mot hjelpen, slik Natland og Rasmussen tolker ungdommene.

– Det å ta i mot hjelp, krever kanskje også en form for kompetanse, for eksempel evnen til å inngå i tillitsfulle relasjoner? spør Natland.

Mangler kompetanse hjemmefra

Dette er en kompetanse som barn og ungdom som regel tilegner seg hjemme, påpeker Rasmussen, men som disse ungdommene synes å mangle.

Det er en dobbelthet hos disse ungdommene: De vil ha hjelp, men samtidig er de vanskelige å hjelpe.

– Min erfaring er også at mange unge er veldig følsomme for å bli stigmatisert som hjelpetrengende, derfor skygger noen unna hjelpeapparatet på skolen og vegrer seg for å ta kontakt med andre hjelpende instanser, sier hun. 

Ingen tilfeldighet

Rasmussen sier at resultatene av intervjuundersøkelsen er beskrivende for hvordan en stor del av ungdommene hun arbeider med i «Ung i jobb», opplever det.

– Det er ikke lett for disse ungdommene å forklare hvorfor de ikke kommer på skolen. Det er komplekst, og det er resultatet av en prosess som har skjedd over tid.

– Men det er ingen tilfeldighet at ungdom faller fra videregående opplæring, understreker hun. 

Belastningen blir for stor

HiOA-forsker Natland påpeker at å droppe ut av skolen er ikke noe disse ungdommene har ønsket.

– Men fordi de har så mye strev med egen og andres sykdom og kaotiske hjemmesituasjoner, kommer de til et punkt hvor de ikke greier mer. Den totale belastningen blir for stor.

– I en slik situasjon vurderer de det slik at skolen er den aktiviteten de faktisk kan avbryte, sier hun.

Trenger nøytral støttespiller

For mange som har sluttet skolen, vil det være viktig med en støttespiller som står utenfor både skole og hjem, mener Rasmussen.

– En som veileder og heier på dem. En som blir limet og brobyggeren mellom alle andre kontorer og arenaer de går inn og ut av.

– «Ung i jobb» er en slik nøytral arena og det er også et frivillig tilbud.  En viktig målsetning med frivillig oppmøte er å gi ungdommene muligheten til å ta ansvar for sin egen prosess mot jobb og utdanning, sier Rasmussen.

– Handlinger er da basert på egne valg og ikke på hva andre har sagt og ment om hva de skal gjøre.

Komplekst samspill

Intervjuene viser at det er et komplekst samspill mellom sentrale arenaer i ungdommenes liv – både familie, fritid og skole når det gjelder mestring, kompetanseutvikling og anerkjennelse.

Natland og Rasmussen tror det er behov for økt oppmerksomhet på og forståelse av det som skjer på de forskjellige arenaene de unge deltar på.

– Det betyr i så fall at vi i større grad må forstå frafallsproblematikken som en prosess – som er både kompleks og som kan utvikle seg over tid, sier Natland.

– Skolen er ikke hele problemet.