Genspor til Asias fortid

Gener fra de mystiske denisovanerne kan avsløre hvordan menneskene befolket Asia gjennom flere innvandringsbølger.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Forsker ved Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology arbeider med å hente ut DNA fra fossilt materiale. Arbeidet gjøres i super-sterile omgivelser for å unngå at prøvene forurenses av moderne DNA. (Foto: Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology)

En minst 30 000 år gammel lillefinger funnet i Russland viste seg i 2010 å tilhøre en ny og til da ukjent mennesketype.

De har levd samtidig med oss på det eurasiatiske kontinentet, men var her antagelig først. Vi vet ikke når de døde ut.

Den nye mennesketypen blir kalt denisovanere etter Denisova-hulen der lillefingeren ble funnet.

Hulen ligger lengst sør i Sibir, like ved grensa mot Mongolia og Kina. Den første bølgen av moderne mennesker som innvandret til Asia møtte imidlertid antagelig denisovanerne et sted lenger sør.

Ny studie

Vi kjenner denisovaner-genene takket være at forskere har greid å hente DNA ut av de fossile levningene. En studie som nylig er publisert gir nå nye detaljer om hvordan disse genene har blitt med oss helt fram til i dag.

Spor av denisovaner-genene finnes nemlig i noen nålevende befolkningsgrupper i Asia og Oseania.

De første undersøkelsene viste i fjor at mennesker på øya Ny-Guinea bærer med seg litt av genene til de utdødde denisovanerne.

Nå viser en mer omfattende studie at også urfolk fra Australia og en urfolkgruppe på Filippinene har med seg de samme genene.

Flere bølger

Forskerne ser for seg at forfedrene og -mødrene til disse folkene utgjorde en første bølge i moderne menneskers kolonisering av Asia.

Noen av disse hadde sex med denisovanerne og fikk barn med dem.

Dermed ble litt av arvestoffet med videre.

Dette er ikke mer underlig enn at genforskerne i fjor la fram data som tyder på at dagens europeere og asiater bærer med seg gener fra neandertalerne etter lignende leik i den forhistoriske sengehalmen.

Dagens befolkning i Kina, Indonesia og andre deler av Sørøst-Asia kan stamme fra en seinere innvandringsbølge. Da innvandringsbølgen kom var denisovanerne allerede borte fra dette området.

Arkeologene arbeider i Denisova-hulen. Lillefingeren av en denisovaner ble funnet i 2008. At den rommet helt ukjent DNA ble oppdaget seinere ved en tilfeldighet mens man egentlig lette etter neandertaler-DNA. (Foto: Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology)

Slik tolkes i hvertfall funnet av at det ikke er spor av direkte kontakt med denisovanere i arvestoffet til disse folkeslagene.


Mystisk

Forskerne er i den situasjonen at de allerede har kartlagt genene til denisovanerne. Men paradoksalt nok vet de lite om hvordan de så ut.

Arkeologene har ikke funnet annet enn små fragmenter av bein og tenner, inkludert den omtalte lillefingeren.

De nye forskningsresultatene tyder på at den utdødde mennesketypen kan ha befolket et stort område i Øst-Asia og dermed må ha vært dyktige til å tilpasse seg ulike miljøer – fra nær tropene til langt mot nord.

Forteller historie

Studien er gjennomført av et internasjonalt team forskere.

Takket være at denisovaner-genene er så distinkte, kan de være et godt redskap for genforskerne til å spore slektskap også mellom ulike grupper av nålevende mennesker.

Genetikkprofessor David Reich ved amerikanske Harvard Medical School er en av forskerne bak studien.

- Dette viser potensialet til DNA-sekvensering som et verktøy for å forstå menneskenes historie, sier Reich i en pressemelding.

Fossilt DNA kan gi oss ny kunnskap om hvordan moderne mennesker flyttet seg over kontinentene i førhistorisk tid. Her hentes beinpulver for DNA-analyse fra fossilt materiale i forbindelse med kartlegging av neandertaler-genomet i 2010. (Foto: Frank Vinken)


Han sammenligner det å spore DNA fra denisovanerne i befolkningsgrupper med måten vi bruker kontrastvæske på når vi tar et røntgenbilde.

Som kontrastsvæsken viser blodstrømmene i kroppen, kan det fremmede DNA-et vise sporene etter vandringene menneskene har gjort over kontinentene.

Resultatene er presentert i en artikkel i American Journal of Human Genetics. Hør intervju med en annen av forfatterne, professor Mark Stoneking ved det tyske Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology, på tidsskriftets nettsted.

Felles opphav

Mens Reich og Stoneking og deres kollegaer finner null innslag av gener fra denisovanerne hos fastlands-asiater, finner de et moderat innslag hos øybefolkning i deler av Indonesia, på Fiji og i Polynesia.

Dette forklares med at befolkningen i disse områdene har blandet seg med befolkningen på Ny-Guinea i nyere tid.

På øya Mindanao i Filippinene lever imidlertid en urfolksgruppe kalt Mamanwa, der innslaget av denosivaner-DNA ikke kan forklares på denne måten.

Forskerne mener at denne folkegruppa har et felles opphav med folkene fra Ny-Guinea og Australia langt tilbake i tid.

Utsikt fra høyde over Denisova-hulen. Dette landskapet i Altaj ved dagens landegrense mellom Russland, Kina og Mongolia kan ha vært denisovanernes siste tilholdssted. Teltleiren på bildet tilhører arkeologer som arbeidet i hulen. (Foto: Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology)


Bildet er komplisert. Andre folkegrupper i Asia, blant annet på den indiske øygruppa Andamanene, antas å ha tilhørt samme innvandringsbølge, men deres DNA viser ikke spor av kontakt med denisovanerne.

60 000 år tilbake

Den nye studien støtter uansett teorien om at Asia ble befolket gjennom flere innvandringsbølger. En annen internasjonal studie, basert på undersøkelse av DNA fra en aboriginer fra Australia, har nylig kommet til samme konklusjon.

Ifølge denne studien kom den første bølgen for mer enn 60 000 år siden, mens forfedre til dagens majoritetsbefolkning i Europa og Asia kom minst 20 000 år seinere.

Danske forskere sto sentralt i denne studien, som ble presentert i denne artikkelen i tidsskriftet Science. Se forskning.nos artikkel her.

Referanse:
David Reich et.al., Denisova Admixture and the First Modern Human Dispersals into Southeast Asia and Oceania, The American Journal of Human Genetics, vol. 89, issue 4, 22. september 2011 (sammendrag)

Powered by Labrador CMS