Både i møte med objekter som skaper gjenkjennelse og de vi mangler nøkler til å forstå, trengs museumspedagogenes tilretteleggelse og tolkende kapasitet. Men i hvilken grad kommer faglig tvil og diskusjon innad i fagmiljøer til syne i det ferdige produktet; det vil si museenes utstillinger?
“Ting, kultur og historie - den materielle utfordringen” - er tittelen på årets nasjonale fagseminar for folklorister og etnologer som avholdes på Jevnaker 27. - 29. januar. Seminaret er i regi av det kulturhistoriske fagmiljøet ved Universitetet i Oslo. En stor prosentandel av deltakerne kommer fra nettopp museumssektoren.
Museologien som livgivende utfordring
Hva er et museum for noe, hvorfor har vi fremdeles slike institusjoner og hva skal de tjene til i fremtiden? Et slikt fugleperspektiv er nødvendig for museenes formidlere. Mer enn noen gang er det viktig at museumspedagoger og konservatorer reflekterer over hva samtiden tilfører utstillingsobjektene, og tilsvarende hvordan tidligere generasjoner forskere har tolket inn mening i utstillingsgjenstandene.
Museer: hvordan taler tingene?
En av sesjonene under seminaret er kalt “Museer: hvordan taler tingene?”. Etnolog og forsker Terje Planke er en av foredragsholderne. Hans foredrag “Historisitet, gjenstand og handling” kretser rundt hans pågående postdoktor-arbeid som har det praktiske mål å lage to forskjellige, men mulige, rekonstruksjoner av restene av den tredje småbåten som fulgte med Gokstadskipet inn i gravhaugen på 900-tallet.
En av grunnene til at det er formålstjenlig for Planke å bygge to forskjellige kopier er at den siste båten i gravhaugen bare eksisterer i form av en “flatpakke”, ikke ulik de vi finner i hyllene på IKEA.
Til forskjell fra de andre småbåtene var det ikke noe utgangspunkt å bygge videre på. En slik tilnærming avkrever en åpenhet for mulige løsninger som en “nesten komplett” båt kanskje ville ha stengt for å skape.
Det postmoderne prosjekt
Gjennom å lage to ulike, men kanskje like gode løsninger, det vil si båter, vil tvilen bedre kunne institusjonaliseres. Den langvarige faglige diskusjonen om Gokstadskipets utseende har for lengst forstummet inne i utstillingshallen på Bygdøy.
Dette skipet har funnet sin endelige form. I alle fall i publikums øyne. Om enn i helt andre proporsjoner, så skaper denne nye forskningsoppgaven en unik mulighet til å tenke annerledes omkring en av vikingtidens båttyper.
"Gokstadskipet anno 1882. (Alle foto utlånt fra Jørgen Haavardsholm)"
Plankes prosjekt vil når det er fullført forhåpentligvis skape en annen type historisk virkelighet enn den vi finner i hallene på Vikingskipshuset. Etter hans oppfatning kan de forbindelseslinjer vi mener å se tilbake til fortidens båtbyggere like gjerne bestå av løgn som av sannheter.
Våre praktiske erfaringer kan like lett lede til at man «leser inn» vår egen kunnskap som at man henter ut genuin kunnskap om fortidens båtliv. Det er det samme dilemmaet båtbyggere har stått over for til alle tider.
En nasjon av sjømenn
Vikingtiden er blant annet kjent for at det var da seilførende skip for første gang ble tatt i bruk nord i Europa. Funnet av Gokstadskipet i 1880 bekreftet det man lenge hadde “visst” gjennom å lese sagaenes beretninger om nordboernes ferder til fremmede kyster; våre forfedre var uten tvil utmerkede båtbyggere, sjømenn og seilere.
"Nicolay Nicolaysen (1817-1911). (Alle foto utlånt fra Jørgen Haavardsholm)"
Da arkeologen Nicolay Nicolaysen (1817-1911) gikk i gang med å tolke og rekonstruere Gokstadskipets opprinnelige utforming, var middelaldertekster viktige kilder til fortidens båtkunnskap. Den andre støttepilaren var 1800-tallets egen båtbyggerkyndighet.
En “sannhet” som ble etablert på 1800-tallet var at det var mulig å spore likhetstrekk med båtbyggerkunsten helt tilbake til vikingtiden. Særlig i hvordan nordlandsbåten var utformet så man en ubrutt linje tilbake til vikingtidens båtbyggere. Begge disse kildene ble brukt for å få skipet «i tale».
Forslitt nasjonalikon?
Annonse
“Taler” egentlig Gokstadskipet primært om vikingtiden der det står utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy, eller sier det mer om forskere på 1800- og 1900-tallet og deres forestilling om hvordan vikingskipene må ha sett ut?
Kommer deres tvil og mulige valgmuligheter til syne i utstillingen? Er Gokstadskipet slik det kneiser høyt over våre hoder inne i hallen mest av alt å betrakte som et forslitt nasjonalikon? Har det forstummet som kilde eller inngangsport til vår egen fjerne fortid?
Kulturhistorier versus kulturhistorien
Ved å skape alternative modeller blir det mer åpenbart både for forskere og publikum at en rekonstruksjonsprosess alltid bærer med seg subjektiv omgang med en objektiv virkelighet.
"Gokstadskipet før rekonstruksjon. (Alle foto utlånt fra Jørgen Haavardsholm)"
Kildeverdien til hver enkelt gjenstand må hver gang etableres på nytt og vedlikeholdes ut fra hvilke spørsmål kildene er ment å skulle besvare. Hva de respektive båtmodellene til Planke vil formidle av vår egen tids forståelse av fortiden skal bli spennende å se, i en ikke så alt for fjern fremtid.
Dag T. Andersson: Tingenes taushet, tingenes tale. Solum Forlag. Oslo 2001.
Anders Johansen, Kari Gaarder Losnedahl & Hans-Jacob Ågotnes (red.): Tingenes tale. Innspill til museologi. Bergen Museums skrifter nr. 12. Universitetet i Bergen. Bergen 2002.
Jostein Bergstøl, Arne Aleksej Perminov & Ann Christine Eek: Kulturhistorier i sentrum. Historisk museum 100 år. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Oslo 2004.
Gabriel Gustafson: Norges oldtid. Mindesmærker og oldsager. Serie: Gammel norsk kultur i tekst og billeder, udgivet af Norsk Folkemuseum. Alb. Cammermeyer Forlag. Kristiania 1906.
Magdalena Hillström: “Tingens mening: nedslag i museumshistorien.” S. 14-21 i: Arr. Idéhistorisk tidsskrift, nr. 1, UiO, Oslo 1996.
Jørgen Haavardsholm: Vikingtiden som 1800-tallskonstruksjon. Acta humaniora; nr. 193. Det historisk-filosofiske faktultet, Universitetet i Oslo, Unipub. Oslo 2004.
Bruno Latour: Artefakternas återkomst. Et møte mellom organisationsteori och tingenes sociologi. Oversatt av Elizabeth Wennerholm. Serie: Studier i företagsekonomi, no. 5. Nerenius & Santérus förlag. Stockholm 1998.
Nicolay Nicolaysen: Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord. Alb. Cammermeyer. Kristiania 1882.
Terje Planke: Tradisjonsanalyse: en studie av kunnskap og båter. Acta humaniora; nr. 117. Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo, Unipub. Oslo 2001.
Jan Petersen: Vikingetiden. Universitetets oldsaksamling smaa veiledninger, nr. II. A.W. Brøggers Boktrykkeri A/S. Kristiania 1917.
Oluf Rygh: A brief description of the ancient vessel found near Sandefjord in Norway, to accompany the model of the ship sent to the international Ship-model exhibition in London 1882. Vort Arbeide´s trykkeri. Christiania1892.
Annonse
Bjarne Stocklund: Tingenes kulturhistorie. Etnologiske studier i materiell kultur. Serie: Etnologiske studier, b. 7. Museum Tusculanum Forlag. København 2003.
Ingvald Undset: Universitetets samling af nordiske Oldsager. Kort veiledning for besøgende. Alb. Cammermeyer Forlag. Kristiania 1878.
Ingvald Undset: Kort beskrivelse af Vikingskibet fra Gokstad. Veiledning for besøgende. Alb. Cammermeyer Forlag. Kristiania 1887.
