Saken er produsert og finansiert av Fafo - Les mer
En lovpålagt minstelønn i EU vil i tilfelle ligge lavere enn de aller fleste tariffsatsene i Norden. Derfor stritter både de norske, svenske og danske fagorganisasjonene imot et eventuelt slikt direktiv gjennom den europeiske fagbevegelsen.

Fagbevegelsen stritter imot minstelønn

Nordisk fagbevegelse blir oppfattet som egoistisk når den stritter imot ønsket fra andre EU-land om en felles minstelønn.

17.2 2015 05:00

Som navnet antyder, er minstelønn den absolutt laveste summen en ansatt har rett på i lønn. En arbeidsgiver kan med andre ord ikke sette en timesats lavere enn denne.

Det høres kanskje forlokkende ut, men ikke hvis minstesatsen legges så lavt at du går ned i lønn. Det er dette som trolig vil bli resultatet for arbeidstakere i de nordiske landene, dersom EU innfører en felles europisk minstelønn. Derfor har de alltid kjempet imot en slik ordning. 

Dagens minstesatser for timelønn spriker nemlig sterkt fra land til land. I euroverdi er ytterpunktene Luxembourgs 11,1 euro og Bulgarias ene euro per arbeidstime.

– Dersom EU pålegger en minstelønn som skal være på mellom 50 og 60 prosent av enten lønnsgjennomsnitt eller medianinntekt, vil dette være et betydelig løft for arbeidstakerne i mange land. Men for eksempel i Frankrike ligger allerede minstelønna på dette nivået, forteller Fafo-forsker Line Eldring.

Gjenopplivet debatt

Innad i EU og EØS har medlemslandene så langt fått stå helt fritt til å lovfeste minstelønn eller ei – og hvor høy den eventuelt skal være. Det siste året har imidlertid debatten om en felles europeisk minstelønn blusset opp på ny.


Line Eldring er sosiolog og forsker ved forskningsstiftelsen Fafo.

To hendelser har hatt stor symbolsk betydning for dette:

  • I sommer tok den nyvalgte presidenten i Europakommisjonen, Jean-Claude Juncker, til orde for at EU burde pålegge medlemslandene å ha en minstestandard for lønn.
  • Samtidig innførte EUs økonomiske lokomotiv og mønsterelev – Tyskland – for første gang en minstelønn. Denne fikk virkning fra 1. januar.

– Begge disse hendelsene har bidratt til å dytte debatten høyere opp på agendaen i Europa, understreker Eldring.

Eget ansvar for lønn

Først og fremst kan en fornyet debatt ses på som en anerkjennelse av at den frie flyten av arbeidskraft mellom landene fører til lavlønnskonkurranse og sosial dumping. Samtidig øker omfanget av deltid og midlertidige arbeidskontrakter, mens omfanget av fagorganiserte og tariffavtaledekning synker.

I tillegg ser vi at kravene om økonomiske innstramminger i kriserammede land har hatt store sosiale kostnader – blant annet i form av at lønningene faller dramatisk.

Selv om flere tunge aktører mener at en felleseuropeisk minstelønn kan være god medisin mot alt dette, tviler Eldring på om EU faktisk vil utforme et minstelønnsdirektiv. I allefall med det aller første. EUs sentrale institusjoner har nemlig stort sett valgt å holde seg unna temaet lønn.

Elding påpeker imidlertid at det i forbindelse med finanskrisen ble skapt en presedens der den mektige troikaen bestående av Den europeiske sentralbanken, EU og Det internasjonale pengefondet, mente at minstelønna var for høy i enkelte krisepregede land. 

– I prinsippet burde de da også kunne påpeke at den er for lav, mener hun.

Et delt Europa

De aller fleste av EU- og EØS-landene har allerede en form for lovpålagt minstelønn. Kun syv land har ikke vedtatt dette – blant annet Norge og de andre nordiske landene.

Det finnes tre forskjellige metoder for å sikre at arbeidstakerne får en lønn som er til å leve av:

  • Minstelønna settes gjennom det nasjonale lovverket – av de politiske myndighetene. Dette vil da være en nedre grense som ikke kan brytes.
  • Minstelønna dannes gjennom tariffavtaler – framforhandlet av partene i arbeidslivet. Hver tariffavtale vil da i prinsippet ha hver sin minstelønn.
  • I tillegg har mange land innført muligheten til å allmenngjøre tariffavtaler. Dette er en måte å spre lønnsbetingelser fra tariffavtaler over også til uorganiserte deler av arbeidsmarkedet, for eksempel en hel bransje.

I Norge og Norden er det andre alternativet normen. I land med svak fagbevegelse eller uten tradisjoner for et omfattende samarbeid mellom arbeidslivets parter er derimot dette lite aktuelt. Lønnsdannelsen vil da i større grad være overlatt til konkurransen om arbeidskraft eller ligge i hendene på politikerne. 

Oppfattes som egoistiske

I den europeiske fagbevegelsen er debatten om minstelønn betent. De to siste møtene i Den europeiske faglige samorganisasjon (ETUC) har vært åsted for heftige dragkamper mellom nordisk og italiensk fagbevegelse på den ene siden og den resterende europeiske fagbevegelsen på den andre.

Det den nordiske fagbevegelsen frykter, er blant annet å miste kontroll over lønnsdannelsen.

– Selv om tariffavtalene ikke dekker hele arbeidsmarkedet, setter de en standard. For eksempel på mange kafeer og restauranter vil mange ansatte jobbe uten tariffavtale, men likevel oppgi at de får tarifflønn.

Arbeidstakere i Norden risikerer med andre ord en lavere minstelønn enn de allerede har, og de små og store seirene som fagbevegelsen har vunnet gjennom tariffavtalene vil kunne begynne å rakne.

– I et slikt scenario vil lønnsnivået raskt kunne bli satt under press. Og selv om noen arbeidstakere vil kunne få et økonomisk løft, vil gevinsten forsvinne for mange andre, påpeker Eldring.

Fafo-forskeren tror likevel fraksjonene i den europeiske fagbevegelsen burde forsøke å komme hverandre i møte.

– Utfordringene den nordiske fagbevegelsen har med å formidle sin bekymring, er store. De blir lett oppfattet som egoistiske når de ikke vil støtte et krav om minstelønn, sier hun.

– Selv om bekymringen er reell nok, burde de kanskje vise en større forståelse for motpartens behov for en europeisk lov. Situasjonen for arbeidstakerne i andre land er en helt annen enn i Norden.

Mange veier til Brussel

Jean-Claude Juncker nevnte i sin tale at en sosial minstesikring kan være et alternativ til felles minstelønn.

Særlig i land med brede velferdsordninger – som i Norden – vil ulike ytelser og økonomiske ordninger som staten finansierer være et sikkerhetsnett som hjelper personer som har lav lønnsinntekt.

Dette vil neppe være en garanti for de nordiske landenes lønnssystem, advarer Eldring. Særlig Norge, Danmark og Sverige vil nemlig slite med å dokumentere at lønns- og velferdssystemet er helt uten hull.

Hun trekker fram den norske bilvask-bransjen som eksempel:

– Her har en viss andel virksomheter vist seg som notoriske i elendige lønnsnivå og arbeidsvilkår. Dette ligger langt fram i tid, men dersom dette vedvarer, uten en allmengjort tariffavtale, ville man raskt kunne motta krav om å innføre lover om minstelønn. Selv om dette neppe heller ville hindre alle kjeltringene, sier hun.

– Se til Finland

Dersom lavlønnskonkurranse og sosial dumping fortsetter å bre om seg på de nordiske arbeidsmarkedene, tror Eldring at vi bør vurdere å se til Finland.

Her skjer allmenngjøring av tariffavtaler i langt større grad enn for eksempel i Norge.

Debatten i Sverige og Danmark går høyt om hvorvidt også de bør åpne for allmenngjøring av tariffavtaler. 

– Hvis vi fortsatt har et arbeidsmarked med så store forskjeller på grunn av lavlønnskonkurranse, vil kanskje allmenngjøring bli omgjort til en mer permanent og omfattende ordning. Da vil det også være færre områder hvor en eventuell lovpålagt minstelønn vil ha en selvstendig effekt, argumenterer Eldring.

En norsk minstelønn?

Selv om ideen om en egen nasjonal lovpålagt minstelønn – uavhengig av EU – har relativt liten gjennomslagskraft i Norge, er det stadig vekk noen som snuser på ideen. Senest i november i 2014 tok en gruppe stortingsrepresentanter for Venstre til orde for at vi bør utrede en nasjonal minstelønn. Fremskrittspartiet foreslo det samme i 2012.

Blant arbeidsgiverorganisasjonene har både NHO og Virke uttalt seg positivt om en slik minstelønn stemt fram av politikerne.

Eldring tror likevel ikke disse gnistene vil ulme opp med det første her til lands.

– Fremskrittspartiet har arbeidsministeren. Likevel benytter de ikke muligheten til å presse gjennom en minstelønn. Det ville da også blitt oppfattet som en stor provokasjon av mange av aktørene i arbeidslivet. Alle de politiske forslagene har da også rettet seg mot å utrede minstelønn, ikke å innføre det, bemerker hun.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Emneord