Slik fikk prester lønn under krigen

Norske prester ville ikke jobbe for tyskerne under krigen, men gudstjenester, barnedåper, bryllup og begravelser forgikk likevel over det ganske land. Et hemmelig system ble satt i gang for å sørge for at prestene fikk lønn.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Om forskeren:

Bjørn Sandvik, født i 1938, er pensjonert sokneprest og forsker. Dr.theol. fra Universitetet i Basel i Sveits i 1969, bibeloversetter (NT) 1970–78, sekretær og medlem av Liturgikommisjonen 1973–78, sokneprest i Vestre Toten, Uranienborg i Oslo og Bryn i Bærum. Forsker KIFO 1993–97.

Tyskerne avdekket aldri hvordan undergrunnssystemet foregikk, men et stort antall mennesker var involvert for å få det til å fungere, uten å bli avslørt.

- Jeg er selv prestesønn, og har jo undret meg over hvordan vi overlevde under krigen, men har senere fått vite at min mor fikk penger. Hvordan dette skjedde er jeg ikke sikker på.

(Foto: www.colourbox.com)

- Noen fikk penger av ukjente, levert på døra, forteller Bjørn Sandvik, prest og forsker. Nylig publiserte han en artikkel i Tidsskrift for Teologi og Kirke om temaet.

Kirkelig front

I april 1942 fikk Norges prester beskjed om at de nå skulle jobbe under den nye statsmakten, altså tyskerne. Prestene fikk tre dager på seg til å tre inn i sitt nye embete, og gjorde de ikke det, hadde de åtte dager på å finne seg ny bopel.

Men hele 93 prosent av de norske prestene sa nei til tyskernes pålegg. Erklæringen “Kirkens grunn” ble lest fra alle landets prekestoler 1. påskedag 1942. I forkant var det allerede satt i gang forberedelser for å kunne lønne prestene.

Prestene visste lite eller ingenting om hva de gikk til da de valgte å fratre, selv om  en hemmelig kirkeledelse allerede var på plass. De hadde begynt å planlegge og mobilisere, for alle eventualiteters skyld.

- Hver enkelt menighet hadde ansvaret for å samle inn penger til sin prest, og de menighetene som var små fikk hjelp av andre. Det var en nasjonal dugnad, der alle hjalp alle for å sørge for at prestene kunne forsette sine gjerninger. 

- Det er mange tusen mennesker som tok tildels store risikoer. Det er underlig at disse menneskene ikke har fått større oppmerksomhet eller har blitt takket offisielt. Menighetenes innsats bør inn i historiebøkene, ved siden av bispe- og prestekampen, sier Sandvik.

Spørreundersøkelse

I sitt arbeide med å finne ut hvordan midlene ble skaffet har Sandvik gått gjennom dokumenter og nedtegnelser.

- Mye ble jo ikke skrevet ned, i frykt for at opplysningene skulle falle i fiendes hender. Rette etter krigen ble det sendt ut spørreskjemaer til prestene, der ett av spørsmålene var: Gjennom hvilke kanal mottok De deres økonomiske underhold? Ikke sjelden var det klokkeren som stod for innsamlingene.

- Mange av prestene fikk en konvolutt levert på døren, flere fikk også mat og andre forsendelser. Det ble advart mot kirkeofring, fordi en da fryktet at den hemmelige organisasjonen kunne bli avslørt. Det var forbudt ved lov å støtte folke- og statsfiendtlig virksomhet, forteller Sandvik.

Blant opplysningene som kommer frem er skogsarbeidere som bidrar med sine 50 kroner, og gaver ved konfirmasjon, dåp og begravelse. En prest forteller om en liten gutt i fireårsalderen som banker på med en konvolutt, som viser seg å inneholde 378 kroner.

Presten får vite at gutten har fått konvolutten fra en mann på gaten med beskjed om å levere den til presten. Denne presten antok at bidraget kom fra mannskapet på en fiskebåt.

Klausulerte papirer

Bjørn Sandvik forteller at det var flere tusen mennesker som tok store sjanser for at prestene i Norge kunne fortsette med oppgavene sine under krigen. (Foto: Kari Oliv Vedvik)

Organisasjonen hadde også en stor felles økonomi. Landsleder Sam Knutzen var forretningsfører i Nasjonalhjelpen, som var et samordningsorgan for de humanitære organisasjonene i Norge. Deler av Knutzens arkiver var klausulert og ble åpnet først i 2010.

- Sam Knutzen var også leder for Oslo bispedømme, og han gjorde et imponerende arbeid. I arkivmaterialet fant jeg en stor samling papirer som behandlet kontantstøtten og etableringen av innsamlings- og fordelingsapparatet. Det var lister med navn, mengder av smålapper med beløp og tall, meningen var nok at dette skulle se ut som et privat litt uordnet regnskap hvis uhellet skulle være ute og statspolitiet fikk fatt i det.

- Alle lederne i bispedømmene fikk et skriv der det gikk frem hvordan menighetene skulle driftes økonomisk og hvilke takster som gjaldt. Prestene fikk en fast sum, minus alderstillegg. En sokneprest i en bymenighet fikk for eksempel 7800 kroner i året. Det stod også hvordan de skulle organisere nettverket, og at færrest mulig skulle ha kjennskap til hverandre, forteller forskeren.

Nødreserver

Ved flere anledninger sørget Sam Knutzen for å oversende større nødreserver, i tilfellet forbindelsene mellom Oslo og de enkelte bispedømmer skulle bli brutt.

- Det står i noen av tilfellene at dette er lånte midler. Hvor Knutzen lånte disse pengene fra, fremkommer ikke. Det var snakk om betydelig summer. Etter krigen kunne for eksempel, Krohn Hansen, i Tromsø, rapportere at han hadde utbetalt 600 000 kroner i frivillige gaver til prestene. Etter krigen ble overskuddet betalt tilbake.

Referanse:

Bjørn Sandvik, Den økonomiske kirkefront - Hvordan fikk prestene lønn under krigen?, Tidsskrift for Teologi og Kirke, 04/2011 (sammendrag)

Powered by Labrador CMS