Sovjetiske krigsfanger ikke lenger navnløse

Over 13 700 sovjetiske krigsfanger døde i Norge under annen verdenskrig. Nå har 8 000 fått navn, men etter krigen manglet det lenge politisk vilje til å gjøre identifiseringsjobben, mener tysk historiker.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Sovjetisk krigsfange fotografert i Bjørnelva fangeleir i 1945. (Foto: Leiv Kreyberg/Nasjonalarkivet)

Minst 98 000 sovjetiske soldater ble sendt i norske fangeleire av tyskerne under krigen. Disse krigsfangene ble dårlig behandlet og tyskerne ignorerte flere av Geneve-konvensjonens retningslinjer, særlig de som gjelder leveforhold, kosthold og medisinsk behandling.

- Forholdene var forferdelige, sier den tyske historikeren Reinhart Otto til ScienceNordic.

- De sovjetiske krigsfangene ble sett på som undermennesker av tyskerne, og de ble behandlet mye verre enn fangene fra vesteuropeiske land.

Otto har har kartlagt tyskernes møysommelige identifikasjonssystem for de russiske krigsfangene under krigen. Dette brukes nå av norske forskere som jobber med å gi navn til de ukjente døde.

Sykdom og sult

Mange sovjetiske krigsfanger ble plassert i Nord-Norge, der tyskerne fryktet invasjon, og der arbeidskraften deres var mest nødvendig.

Fangene ble huset i dårlig isolerte brakker som beskyttet lite mot vind, regn og de iskalde vintertemperaturene. Forholdene gjorde det umulig å komme til hektene etter lange og harde arbeidsdager.

Den konstante fuktigheten i bygningene gjorde fangene utsatt for sykdommer som tuberkulose og lungebetennelse, som på denne tiden var to av de vanligste dødsårsakene.

Rundt 5000 fanger fra 13 ulike land satt i Falstadleiren mellom 1941 og 1945. Ingen vet hvor mange av dem som døde. (Foto: Falstadsenteret)

Krigsfangenes liv ble ytterligere forverret av de dårlige matrasjonene. Fangene fikk ikke den energien de trengte for å utføre det harde arbeidet, og mange av dem ble fullstendig utmattede.

Dårlig behandlet, omstendelig kartlagt

Dødsraten for de sovjetiske krigsfangene var høy. Ifølge Falstadsenteret, et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter, var de den største gruppen av krigsofre her i landet.

Falstadsenteret fikk i 2009 oppgaven av norske myndigheter, med å finne navn på de døde, ukjente sovjetiske krigsfangene.

Det totale antallet norske krigsdødsfall var 10 262, mens hele 13 700 sovjetiske krigsfanger mistet livet her i landet.

Reinhard Ottos forskning viser at det tyske militæret gjorde en møysommelig jobb med å kartlegge de sovjetiske fangene. Funnene er nylig publisert i Historisk Tidsskrift.

Fangene ble talt og identifisert, og hvis de døde i fangenskap, ble dødsårsaken ofte skrevet opp på fangens identitetskort. Dette kortet inneholdt også fangens navn og et nummer som knyttet dem til fangeleiren.

Identitetskortene ble sendt til arkiver i Berlin. Da krigen var over ble alle papirene konfiskert av sovjetiske militære, som tok dem med seg til hjemlandet. Her samlet de støv i flere tiår før Tyskland og Russland begynte å dele informasjon om fangene og gravplassene deres.

De sovjetiske krigsfangenes identitet og var derfor ikke ukjent på grunn av dårlig tysk administrasjon, men fordi lite ble gjort for å finne ut av dette etter krigen.

Kunne ha vært oppklart før?

Dersom de døde krigsfangene og gravene deres hadde blitt identifisert, ville sannsynligvis mange sovjetere ha kommet til Norge for å minnes sine falne familiemedlemmer.

Men under den kalde krigens svært skeptiske atmosfære ønsket verken Norge eller Sovjet turisme gjennom jernteppet, ifølge Otto.

Han mener Norge ville unngå sovjetiske besøkende på grunn av frykt for å bli infiltrert av spioner, særlig i Nord-Norge, som NATO så som strategisk viktig i tilfelle krig.

Sovjetunionen ville derimot beskytte sine borgere mot å bli utsatt for kapitalistisk livsstil i Vesten.

Norske myndigheter tok kontakt

Norske myndigheter kontaktet Reinhard Otto i 2008, da de ble klar over arbeidet hans og at det var mulig å identifisere de fleste av de sovjetiske krigsfangene som døde her i landet.

I 2012 er arbeidet fortsatt i gang. Mens Otto har returnert til Tyskland, jobber de norske norske forskerne fortsatt med å matche navn og gravplasser. Rundt 8 000 av de 13 700 som døde i Norge, er identifisert så langt.

- Jeg tror at minst 9000 kan identifiseres, sier Otto.

Ansvar for navn på graver

Tyskland, Russland og Norge har et ansvar for å sikre at de falne krigsfangenes familier har graver å gå til, mener Reinhard Otto.

Sovjetiske krigsfanger bak gjerdet i Falstadleiren 8. mai 1945. Bildet er sannsynligvis tatt like etter at de norske fangene forlot leiren. (Foto: Falstadsenteret)

- Det er selvfølgelig mye enklere å reise fra øst til vest i dag, og det er mange barnebarn som ønsker å besøke bestefedrenes graver. Nå som vi kan sette navn på gravene bør vi få til dette.

Historikeren Michael Stokke har forsket på sovjetiske krigsfanger i Norge i over 13 år.

Han er enig med sin tyske kollega, og sier til ScienceNordic at han har erfart at folk har et behov for å få de typen informasjon.

- Vi har blitt kontaktet av rundt 20 russere som vil besøken gravene til fedrene og bestefedrene sine, sier Stokke.

- Vi ble kontaktet av noen som trodde bestefarens deres døde i Ukraina, frem til de fant ut at han var begravet på en gravlund utenfor Bergen. De kom hit og dekket til graven med jord de hadde tatt med hjemmefra.

- Det var en veldig lettelse for dem, tror jeg, å endelig finne ut hvor han var begravd.


Referanse:

Reinhard Otto, Cemeteries of Soviet Prisoners of War in Norway, Historisk Tidsskrift, nummer 4, 2011

Lenker:

Falstadsenteret legger stadig inn navn på døde krigsfanger i deres søkbare arkiv, som du kan finne her. Et lignende arkiv, som inneholder informasjon også fra andre land kan du finne her.

Powered by Labrador CMS