Ingen kan beskylde amfibiet Boulengerula taitanus for ikke å ofre seg for avkommet. Når ungene er fysne, tilbyr mammaen rett og slett en jafs eller to av sin egen hud.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
B. taitanus er et lite, slangelignende amfibium som holder til i Taita Hills i Kenya. Det opptil 30 cm lange dyret lever i jorda, der det fordriver tida med å jakte på termitter og andre insekter. Og så mater det altså ungene sine på en heller besynderlig måte, melder Nature.
Etter at B. taitanus-hunnen har lagt et kull med egg, får hun et ekstra, næringsrikt lag med hud på kroppen. Når smårollingene hennes titter ut av egget for første gang, er de allerede utstyrt med spesielle tenner som kan skrape av dette hudlaget.
Og amfibiemammaen lar villig ungene ta for seg.
- Det er en forunderlig og fantastisk greie, som gir flere spørsmål enn svar, sier Mark Wilkinson fra Natural History Museum i London til Nature.
Mistet kroppsvekt
Wilkinson ledet en ekspedisjon av forskere som skulle finne ut mer om det mystiske dyret ved Taita Hills. De la merke til at huden til amfibiemødrene hadde en lysere blåfarge enn vanlig, og at avkommet hadde tenner allerede da de ble klekket.
"Ungene er utstyrt med tenner til å skrape av hud."
Forskerne tok med seg 21 mødre og ungekullene deres tilbake til labben, hvor hele hurven ble videofilmet. Bare i løpet av uka etter at eggene klekket, hadde mødrene mistet så mye som en sjuendedel av kroppsvekta. Og den manglende huden endte altså opp i magen til ungene.
Rare slektninger
B. taitanus er for så vidt ikke det eneste amfibiet som ofrer seg for ungene. En slektning av dyret får avkom som utvikler seg lenge inni mammaen. Disse ungene jafser like godt i seg innsida av egglederne før de endelig fødes.
Forskerne tror kanskje den underlige måten å mate podene kan være en lur strategi for å spare energi. Kanskje er det mindre kostbart for mødrene å legge seg til med et ekstra hudlag, enn å lage mer eggeplomme i hvert av eggene.
Skulle noen av ungene dø kan mammaen kanskje bruke hudlaget til noe annet, mens eggeplomma vil være tapt for alltid. Dermed er kanskje ikke den noe uvanlige praksisen så skrullete som man skulle tro. Men ekkel er den. Det kan vel ingen nekte for?
Vel.
Hudgnafsinga er vel neppe verre enn de sakene våre egne elskelige nurk driver med til alle døgnets tider. Å suge fettete, tyktflytende kroppsvæske ut av svulmende kjertler, mener jeg.
Referanse:
A. Kupfer, H. Müller, M. M. Antoniazzi, C. Jared, H. Greven, R. A. Nussbaum & M. Wilkinson, Parental investment by skin feeding in a caecilian amphibian, Nature, vol 440, 13. april 2006, s 926-929.
