Kvinnekroppen – en minnebok

En kvinnes kroppslige minner og erfaringer kan ha betydning for hvordan hun som sykepleier møter en døende pasient, mener Lisbeth Thoresen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Foto: Elin Hovda Hageberg)

Hospice

Et hospice er et hjem for kronisk syke eller døende pasienter.

Behandling på hospice kjennetegnes av at den hverken tar sikte på å fremskynde eller utsette døden, men derimot på å avhjelpe behov og problemer både av fysisk, psykisk, sosial og åndelig karakter.

Hospice er et relativt nytt konsept som bredte om seg i Storbritannia etter grunnleggelsen av det første moderne hospice, St. Christopher’s Hospice, i 1967.

(Kilde: Wikipedia)

– Kvinnekroppen er som en minnebok. Som kvinner bærer vi med oss minner om fødsler, om kroppslige endringer.

– Dette er erfaringer som mange kvinner deler, og som kan ha betydning for hvordan sykepleierkvinnen tenker om og møter den døende pasientens avmakt og avhengighet, sier førsteamanuensis Lisbeth Thoresen ved Høgskolen i Vestfold.

Hospice er en forholdsvis ny type institusjon i Norge. På hospicet er pasienter i livets siste fase.

Thoresen understreker imidlertid at hun ikke forstår koblingen mellom det å være mor og det å være sykepleier som uttrykk for en empatisk intensjonalitet.

– Jeg vil ikke idealisere morsrollen, sier hun.

– Og jeg tror ikke at det å være mor er ensbetydende med en velutviklet evne til følelsesmessig innlevelse i den andre.

Kvinneerfaringen er relevant

– Men fordi dette er erfaringer mange kvinner deler, kan de ha betydning for hvordan kvinnelige sykepleiere tenker om og møter den døende pasientens avmakt og avhengighet, sier Thoresen videre.

Hun synes det er påfallende hvordan de kvinnelige sykepleierne hun studerte sammenligner møtet med og omsorgen for de sykeste pasientene med det å ha omsorg for et lite barn.

– De kvinnelige sykepleierne bruker med andre ord sin mangslungne erfaring ved å være kvinne i verden når de står overfor pasienten, og det å være mor er for noen av sykepleierne en sentral erfaring.

– Slik jeg observerte og lyttet til sykepleierne i denne studien var selverfarte og tillærte holdninger, handlinger og verdier knyttet til å ta hånd om det forsvarsløse spebarnet noe som kunne overføres til den voksne, syke og hjelpeløse pasienten, sier Thoresen.

Sykepleieren har med seg sine erfaringer

– Sykepleieren bærer på ulike erfaringer og ulike faglige og kulturelle oppfatninger og holdninger. De spiller inn på hvordan pasienten oppfattes, fortsetter Thoresen.

Med andre ord ikke noe ”nøytralt” møte, men en uforutsigbar og situert hendelse, et møte mellom to meningsfulle livsverdener som realiseres og konkretiseres i et kroppslig møte.

– Og dette møtet er også farget av kjønn. Kroppen bærer ikke én, men mange meninger, den er sammensatt og rik på erfaringer, sier Thoresen.

– Med fare for å sementere tradisjonelle oppfatninger av kvinnelighet mener jeg at dersom man i et så kroppslig og verdiladet yrke som sykepleie ikke utforsker kroppen, da overser man et viktig aspekt ved hvordan empati og omsorg gjøres og leves i det konkrete møtet med pasienten.

- Dersom det er slik at kroppen er en betingelse for selvforholdet, hvordan man forholder seg til andre, for intersubjektivitet og forholdet til verden, vil og må kroppens kjønn tilskrives betydning.

- Jeg ser for eksempel at det er en klar sammenheng mellom det hjemmet man tilstreber at en hospiceavdeling skal ligne, og kvinnens rolle som mor: Betydningen av å holde fast på den alminnelige hverdagen, repetere rutiner og tradisjoner, vaner. Min vurdering er at dette i høy grad er preget av kvinners tilstedeværelse.

Referanse:

Lisbeth Thoresen; Empati og intersubjektivitet – en studie av hospicesykepleie; doktoravhandling.
 

Powered by Labrador CMS