Sporer HIV-viruset gjennom Afrika

Viruset fantes i befolkningen i Sentral-Afrika i mange tiår uten å bli en epidemi. Da HIV-smitten nådde Øst-Afrika spredde den seg raskt i store deler av befolkningen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

HIV spredde seg raskt med en gang viruset nådde fra relativt isolerte byer i Kongo til tett sammenknyttede byer i Øst-Afrika, viser en ny studie basert på molekylærbiologi og geografi. Illustrasjonen viser nærhet til byer med minst en halv million innbyggere i deler av Afrika. Gult indikerer kort reisetid til storby, rødt viser lang reisetid. (Illustrasjon: Andrew J. Tatem/University of Florida)

HIV-viruset, som forårsaker AIDS, kan ha vært virksomt i befolkningen i deler av Sentral-Afrika i så mye som femti år, før det spredde seg til østafrikanske land som Uganda, Kenya og Tanzania.

I disse landene i Øst-Afrika ble sykdommen etter 1970 en epidemi som smittet en stor andel av befolkningen. HIV ble oppdaget i Europa og Nord-Amerika etter 1980.

Et team forskere fra Nord-Amerika og Afrika har nå ved hjelp av tverrfaglige metoder forsøkt å forstå den første spredningen av viruset i Afrika.

De mener at smitten kom til Øst-Afrika fra Den demokratiske republikken Kongo.

Ble epidemi

De genetiske dataene viser at med en gang HIV spredde seg ut av Den demokratiske republikken Kongo, vokste forekomsten av viruset hurtig. Viruset spredde seg raskt gjennom Uganda, Kenya og Tanzania.

Det forklarer førsteamanuensis Marco Salemi ved University of Florida i en e-post til forskning.no.

- Samtidig forble nivået av smitte lavt i Kongo, sier Salemi.

Viruset kom antagelig fra Den demokratiske republikken Kongo, som fra 1971 het Zaïre, en gang omkring slutten av 1960-tallet.

Salemi og hans team av forskere har sett på fire subtyper av det vanligste HIV-1-viruset, kalt A, B, C og D. Gjennom analyse av hvordan de ulike subtypene er fordelt i et utvalg land sør for Sahara, mener de å vise at ulike varianter av viruset spredde seg fra vest mot øst rundt 1970.

50 år

Postdoktor Rebecca Gray og førsteamanuensisene Marco Salemi (i midten) og Andrew Tatem ved University of Florida har kartlagt HIV-virusets spor gjennom deler av Afrika. (Foto: Sarah Kiewel, University of Florida)

Det er antatt at mennesker første gang ble smittet av HIV-viruset en gang før midten av 1930-tallet, kanskje flere tiår tidligere.

Det kan ha skjedd et sted i Sentral-Afrika, muligens Kongo eller Kamerun.

Det betyr at viruset har vært til stede i området i inntil femti år før det spredde seg til andre regioner.

Hvorfor ble ikke HIV noen epidemi i Kongo på et tidlig tidspunkt? Ved hjelp av en kombinasjon av modeller fra biologi og geografi mener forskerne å slå fast at årsaken ligger i kommunikasjon og infrastruktur.

Befolkningssentraene i Kongo, et land på størrelse med Vest-Europa, er relativt isolerte fra hverandre, på grunn av dårlig infrastruktur og en geografi med tropisk regnskog og store avstander.

- Dette har antagelig gjennom flere tiår fungert som en beskyttelse mot en omfattende epidemi, og kan forklare den lave forekomsten av HIV i Kongo, mener forskerne.

Mye kontakt

De østafrikanske landene er derimot tett knyttet til hverandre og har mye trafikk på tvers av landegrensene.

At Øst-Afrika har store byer med god innbyrdes infrastruktur, kan forklare den raske spredningen så snart viruset hadde et fått et fotfeste i deler av befolkningen.

Hovedveiene gjennom regionen kan ha vært den viktigste spredningsruten, og mobile grupper i befolkningen, som prostituerte og kundene deres, soldater og lastebilsjåfører, kan ha spilt en sentral rolle.

Ikke krig

Forskerne har også sett på andre mulige forklaringsmodeller som migrasjon, befolkningsvekst og væpnet konflikt. De finner at disse faktorene ikke kan gi noen god forklaring på hvorfor viruset holdt seg stabilt i Kongo, men spredde seg så raskt i Øst-Afrika.

Motsatt av det en skulle tro, kan krigføring i noen tilfeller gi redusert risiko for spredning av viruset, ved at befolkningsgrupper blir isolert fra hverandre.

- For eksempel har Botswana, som historisk er et av de mest stabile landene i Afrika, veldig høy forekomst av viruset, mens Angola etter flere tiår med borgerkrig fortsatt har svært lav forekomst, påpeker Salemi.

Sammenligningen mellom Angola og Botswana passer godt inn i det generelle bildet som tegnes. Angola har en geografi og infrastruktur som ligner på Kongo, mens Botswana har mer til felles med land som Uganda og Kenya.

Forskerne har ikke vurderte de spesifikke politiske forholdene i Kongo, som var styrt under regimet til den eneveldige Mobuto Sese Seko gjennom flere tiår, og Salemi medgir at det ikke kan utelukkes at politiske faktorer kan ha en betydning.

Ulike smitteveier

De genetiske virus-sporene antyder at ulike land i Øst-Afrika har fått viruset via ulike befolkningssentra i Kongo, skriver forskerne i en artikkel i siste utgave av tidsskriftet AIDS.

Kongo har tre store befolkningssentra rundt byene Kinshasa, Lubumbashi og Kisangani.

Disse sentraene har lite kontakt seg i mellom, men har en - riktignok begrenset - kontakt ut mot nabolandene.

Tverrfaglig

Salemi mener de nye funnene kan bety mye for utforming av strategier for å hindre spredning av epidemier. Han legger vekt på den tverrfaglige tilnærmingen.

- Denne studien er et eksempel på en tverrfaglig innfallsvinkel som kommer til å bli en av de viktigste utfordringene innenfor vitenskapen i det 21. århundre, mener Salemi.

Forskerne har blant annet brukt såkalte GIS-data, kartbasert datainformasjon, for å klarlegge hvilke områder som har kort reisetid til store befolkningskonsentrasjoner.

De slår fast at faktorer som etnisk tilhørighet, risikoatferd og genetisk motstandskraft også kan bidra til å forklare spredningen av viruset, og bør inkluderes i framtidige studier.

Referanse:

Rebecca R. Gray, Andrew J. Tatem, Susanna Lamers, Wei Hou, Oliver Laeyendecker, David Serwadda, Nelson Sewankambo, Ronald H. Gray, Maria Wawer, Thomas C. Quinn, Maureen M. Goodenow og Marco Salemi: “Spatial phylodynamics of HIV-1 epidemic emergence in east Africa,” AIDS, 10. september 2009, vol 23, nr. 14. DOI: 10.1097/QAD.0b013e32832faf61.
 

Powered by Labrador CMS